Monthly Archives: mai 2008

Assistert selvmord – nye dilemmaer

Jeg har gått mange runder med meg selv når det gjelder aktiv dødshjelp, eutanasi. Det er en sak med så utrolig mange sider, så mange vikarierende motiver, så mange etiske aspekter at det har tatt meg lang tid å lande. Jeg er i prinsippet imot at samfunnet skal ta livet av innbyggerne sine enten bakgrunnen er den ene eller den andre, men fortsatt er jeg i tvil.

Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.

Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.

Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, – pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.

Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, – kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, – noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.

Jeg må tenke!

Stinn brakke på lekeplassen

Byen vår har fått en ny lekeplass. Den ligger i Kirkeparken ved siden av Domkirken på et sted der det før var plen. Fortsatt er det mange barnefamilier i sentrum, men det har vært få lekeplasser for de små. Nå har vi altså fått en riktig stor og fin en. Den er til glede for mange, men det har heller ikke manglet på sinte leserinnlegg i avisen. Enkelte mener at lekeplassen ødelegger det visuelle inntrykket av Kirkeparken. Visuelt meg her og visuelt meg der! Jeg har vokst opp i det grå huset du ser rett bak lekeplassen, og i alle mine barneår har jeg aldri sett så mange voksne og barn i parken på en gang. I hvert fall ikke på en hverdag. Det var rett og slett stinn brakke, og sånn har det vært hver dag siden parken åpnet. Den nye lekeplassen dekker tydeligvis et behov.

Det bygges og bygges i sentrum, og nesten alle leilighetene fylles opp av gamle mennesker. Snart ser sentrum ut som et gamlehjem. Hvis vi vil ha en blandet befolkning i sentrum av byen, må vi tilrettelegge for alle aldersgrupper. Parken fungerer aldeles glimrende.

Det var Inger og hennes små gutter som ringte til oss da vi satt midt i kålrulettene. Hun syntes vi skulle spise middag sammen på Flora, og så leke sammen. Middag hadde vis spist, men is og lek ble det. Og lekeplassen er virkelig flott. Midt på troner ei stor skute, på siden kommer et tog kjørende og så er det fullt opp av utfordrende lekeapparater rundt hele.

Den som har små barn verken sitter eller ligger stille lenge om gangen, – det fikk jeg også merke i dag. En gagne tille! ropte Anders om og om igjen. Fly mele!

Vi visste ikke, – vi mente ikke

I høst plantet naboen vår massevis av tulipanløker rundt bjerketrærne ute i gata. I hele vår har vi gått her og ventet på dem, og nå står de i fullt flor. De er rosa og litt fynsete i kantene. C og M har ikke have hjemme hos seg, men de vet at alle voksne blir glade når barna plukker blomster til dem.

Så kan dere vil tenke dere til resten!

Mens Thv og jeg laget middag, var ungene ute for å leke. Da vi ropte dem inn for å spise, tok det litt tid før de kom. De var visst opptatt med noe. Visst var de opptatt. De plukket blomster. Plutselig sto to stolte barn foran oss med hver sin lille bukett rosa tulipaner med korte stilker.

Hva skal man si? Ikke for mye, og ikke for lite. Nå vet de i hvert fall at man aldri skal plukke naboens blomster, at naboen har plantet dem og kan bli lei seg, at de aldri skal gjøre det mer. Bare se hvor skyldbetynget den ene blomsterplukkersynderen ser ut.

Naboen er ikke hjemme i ettermiddag. Når hun kommer hjem må jeg gå over for å fortelle hva som har skjedd.

Uff og uff.

Men det var godt ment, og buketten er fin.

Stigmatisering?

I hovedoppslagene i dagens radionyheter har ordet stigmatisering vært brukt om og om igjen. Det handler om forvaringsdømte fanger på vei ut i frihet. Selv om forvaringsdommen er opphevet, får den forvaringsdømte ikke komme ut i samfunnet før han har en bolig. Man mener vel at han ikke vil klare seg, hvis han ikke kommer inn i ordnede forhold. Det er her problemene starter. Innslaget på nyhetene handlet først og fremst om kommunenes unnfallenhet, – men det lar jeg ligge nå.

Få, om ingen, på det private boligmarkedet vil leie ut til en forvaringsdømt. Er man dømt til forvaring, betyr det ofte at man har begått grove volds- eller sedelighetsforbrytelser. Det er skremmende, og forvaringsdommen gjør det enda mer skremmende. En forvaringsdom signaliserer at noen har ment at det var fare for gjentagelse av handlingen.

Det jeg hengte meg opp i, var bruken av ordet stigmatisering. Vi er stigmatiserte, sa en tidligere fange i et intervju. De er stigmatiserte, sa fengselsdirektør Knut Bjarkeid. Det handler om stigmatisering, sa reporteren. Jeg vet hva et stigma er, og jeg trodde jeg visste hva stigmatisering var. Likevel reagerer jeg på bruken av ordet her. Et stigma er et merke, og det blir brukt i mange sammenhenger, – også religiøst. Når vi sier at noen er stigmatisert, mener vi at de har fått et merke på seg, noe hefter ved dem som gjør at vi skal holde oss unna dem. Spedalske var stigmatiserte i gamle dager. Somaliere i Norge er stigmatiserte. Den som har forgått seg kriminelt på en eller annen måte er også stigmatisert. Men jeg har alltid følt at ordet hadde en viktig tilleggsvalør: Den stigmatiserte blir på en eller annen måte utsatt for en urettferdighet fra den som stigmatiserer. Den spedalske kan ikke noe for at han er spedalsk, somaliere i Norge klarer seg ofte bra og den som har gjort noe galt kan ha flere sider, gjøre opp for seg og få en ny sjanse. Stigmatiseringen av disse menneskene er altså noe vi egentlig mener er galt og uønsket, noe som bygger på våre fordommer, – og det er sånn jeg mener ordet blir brukt til vanlig.

Tar jeg feil?

Da ordet stigmatisering ble brukt om de forvaringsdømte i dag, skurret det altså litt for meg. Jeg mener selvfølgelig at forvaringsdømte også skal få en ny sjanse, og det må være fortvilet at de ikke får et sted å bo. Samtidig sier ordet meg at de som stigmatiserer begår en slags feil, kanskje til og med et overgrep: Det private boligmarkedet burde skjerpe seg, og leie ut sine hybler og leiligheter til forvaringsdømte. Og der faller jeg av. Om jeg hadde en hybel eller en leilighet, ville jeg kunne leie den ut til en spedalsk, en somalier og en vinningsforbryter, – men jeg ville kvie meg for å leie den ut til en forvaringsdømt. Sånn er det bare. Han bærer et stigma som ville advare meg, og jeg synes ikke det er urettferdig, – bare trist. Det betyr ikke at jeg ikke beklager det. Jeg ønsker folk som har vært i forvaring lykke til med resten av sitt liv, og jeg håper de får hjelp til å finne et sted å bo. Likevel synes jeg ikke det private boligmarkedet har noen del i dette. Det stigmaet de har er en nødvendig konsekvens av den handlingen de har begått, – ikke en urettferdighet.

Gi meg gjerne litt motbør!

Praktisk på egen hånd

Det er ikke hver dag Thv kan jobbe på utestua. I morgen er det engelskeksamen for landets tiendeklassinger, og da skal alle pc-er være oppe å gå. Det betyr en lang kveld for Thv. Han har så vidt vært hjemme og spist litt, og så var det tilbake for å jobbe mer. Det er hans ansvar at alt går som smurt på eksamensdagene, og da må han smøre.

Men det er mye jeg kan gjøre alene. I dag har jeg spylt takplatene fra den gamle utestua. De skal brukes om igjen. Det er få ting som er mer motiverende enn å høytrykksspyle noe som er skikkelig skittent. Snakk om før og etter bilder.

I går fikk han opp nesten hele reisverket til bygget vårt. Vi fikk også løftet opp alle klatreplantene. De har ligget nede i et par uker nå, og jeg har vært litt redd for dem. Siden de har ligget med vranga ned, har alle blomsterknoppene havnet på det som nå er innsiden av stua. Plantekaoset består av en kaprifol, en klematis, en drue og en plante jeg ikke husker hva heter – en sak med hvite blomster. Selv om de ser litt pjuskete ut nå, er jeg sikker på at de kommer seg.

Deler av takbjelkene er også oppe. Planen er at taket er det neste som skal opp.

Det er fortsatt kaldt, men jeg hadde på meg varmedress og led ingen nød. Så fikk jeg luket litt i noen bed, plantet noen planter og til slutt la jeg meg rett ned på plenen og så på den grå himmelen, de grønne plantene og det kjære, kjære huset mitt.

I valmuens skjød

Hos oss varsler valmuene regn. Nettopp derfor er det viktig å nyte dem mens vi har dem. Det slår ikke feil: Når de har sprunget vel ut, begynner det nemlig å regne. Stilkene blir bøyd av regnet, blomstene henger med hodet og de flotte kronbladene blir våte og tunge. De faller ned på bakken, blir skitne og grå. Sånn er det bare.

I litteraturen, og kanskje særlig i asiatisk litteratur, har valmuen blitt brukt som erotisk metafor. Ingen behøver å undre seg over hvorfor det er sånn. Det er bare å ta en titt på de bristeferdige knoppene, den sterke fargen, støvbærerne.

Inger Hagerup er det siste punktet på klassens pensumliste i norsk. Vi skal lese og analysere flere av diktene hennes. Elevene mine er unge, og ennå har de ikke så mange referanser som oss voksne, særlig ikke til erotikk. For dem er valmuer stort sett bare valmuer, – en av blomstene i vårhagen, – den blomsten som regner bort nesten før man får gledet seg skikkelig over den.

Diktet har de likevel sansen for.

Ballade

Jeg drepte mitt barn i natt.
Jeg drepte min sønn.
Kanten er sleip og glatt
ved smertens brønn.

Hans far forrådte meg først.
I valmuens skjød
slokket han så sin tørst.
Og nå er han død.

To liv har jeg tatt i går.
To liv var jeg verd.
Snart faller mitt gule hår
for bøddelens sverd.

I morgenens bleke fred
vil andre gå bort
fra galge og rettersted.
Men da er det gjort.

Flere lærere, mere søl?

På skolen vår underviser vi ofte veldig store grupper, – opp til 60 elever. Da er vi to, noen ganger tre, lærere i klasserommet. Det er mange fordeler med denne måten å jobbe på, men fordelene lar jeg ligge denne gangen.

Det er spesielt i noen typer situasjoner jeg ser ulempene, og de handler ikke om formidling av fagstoff. Da er det nemlig ofte en fordel med flere fagpersoner. Som voksne vil og skal vi også snakke med ungene om moralske spørsmål, og vi skal fortelle dem noe om hva vi som samfunn oppfatter som rett og galt. Nylig hadde en elev ved skolen sparket og slått en medelev gjentatte ganger. Rundt de to sto en stor flokk medelever. Mange bare sto der, andre heiet på en av kamphanene, og enkelte elever filmet hele seansen. Den ble senere lagt ut på YouTube. Ingen løp for å hente de voksne.

Det er en utfordring for oss lærere å skulle snakke med elevene om sånne saker i ettertid. Elevene er mange, og de representerer ulike syn på saken. Selv om vi voksne skal lede samtalen, er det viktig at elevenes syn, forklaringer, tanker og følelser også kommer fram. Tidligere, da jeg nesten alltid var alene med elevene, var ikke dette noe problem. Nå synes jeg det er det. Lærere er også mennesker, og vi blir engasjerte. Når den ene sier noe, trigger det også de andre voksne. Så tar den ene ordet etter den andre. Elever som rekker opp hånden får selvfølgelig stafettpinnen, men veldig få gjør det. Det forstår jeg godt. Lærerne er voksne. De er velformulerte og de sitter med makta, bukta og begge endene. Når to eller tre lærere står der og er indignerte, hender det at elevene bare resignerer. De blir tomme i blikket og nærmest venter på at vi skal bli ferdige. Når det skjer, blir det lite igjen av det vi egentlig hadde forventet skulle bli resultatet av en sånn samtale. Sist dette skjedde fikk jeg et bilde, en lyd, inne i hodet mitt. Vi voksne minnet meg om tre hakkespetter som byttet på vårt: Hakk-hakk-hakk-hakk!

Det er ikke bra!

Og jeg kan føle det samme i mindre dramatiske situasjoner. Noen ganger går jeg hjemme og tenker på noe jeg vil formidle til elevene. Jeg kan ha lest noe i avisen, det kan handle om politikk, moral – hva som helst, og det er ofte noe positivt. Nærmest ubevisst legger jeg en strategi for hvordan jeg skal legge dette fram for ungene. Jeg mener jeg har noe viktig å formidle, og skal jeg nå fram, må jeg gjøre det på den rette måten for å treffe dem hjemme. Min strategi er ofte å legge bort det moraliserende, det indignerte. I stedet forsøker jeg å gå på baksiden av elevene for å få dem til å spille på lag med meg. Det handler jo på mange måter om å forføre tilhørerne sånn at de våkner. Så gjør jeg det, – jeg sier det jeg vil og er jeg heldig kan jeg se at jeg har klart å tenne et lys i øynene på noen av dem. Yessss! tenker jeg. Jeg traff dem!

Men så går det galt! Det er sjelden jeg har hatt mulighet til å snakke med de andre lærerne om hva som skal skje. Ofte er dette bare en gjemt tanke i hodet mitt, ofte skjer det spontant eller fordi det byr seg en anledning, en anledning jeg har ventet på. Nå, akkurat nå er det rette tidspunktet, tenker jeg og så griper jeg ordet. Så skjer det at en av de andre lærerne også er engasjert i det jeg sier. Hun eller han er mest sannsynlig enig med meg, og blir tent av det jeg sier. Men denne læreren ser saken fra et annet perspektiv enn jeg gjør, og hun eller han har ikke hatt anledning til å legge noen strategi. Rett etter at jeg er ferdig, kommer denne læreren med et innspill til saken, et innspill med en helt annen vinkling enn den jeg brukte. Kanskje er han eller hun litt ergerlig, indignert og har behov for å fortelle de unge hvor skapet skal stå. I sånne situasjoner føler jeg at alt faller til jorden. Det bitte lille lyset jeg så i øynene til noen av eleven slokner. Et magisk øyeblikk er over.

Antagelig har jeg også, uten å vite det, ødelagt noen magiske øyeblikk for andre lærere.

Det er heller ikke bra!

Synes jeg!

Sverige for øyet

Det har vært en deilig dag. Vi har vært borte i nøyaktig tolv timer, et halvt døgn, og opplevd en masse: Biltur, omvisning på Nabo’ns torp, besøk på Rörstrand og Rörstrandmuseet, tur rundt i Lidköping, middag på restaurant, loppemarked og kjøp av vinduer til utestua vår, et forlatt hus, vakker natur, hyggelig kaffe med Nabo’n og en lang biltur.

Over alt er det mye vakkert å se på. Jeg får nesten ikke nok. Det er mulig jeg hadde et ekstra romantisk blikk i dag, siden det er 17. mai og all ting, men jeg synes lyset og fargene var helt spesielle. Været var riktig nok ikke noe å skryte av, men i Sverige regnet det i hvert fall ikke. Det var bare iskaldt, men denslags har vi klær mot.

Selv om solen kikket fram, var det ofte mørke skyer på himmelen. Kombinasjonen av sol og gråblå skyer som samler seg gir et helt spesielt og intens lys. Kanskje fikk jeg fanget noe av det.

Mens vi var borte hadde solen kommet hjemme også, – men det er fortsatt veldig, veldig kaldt.

Hurra for dagen

Vi sto tidlig opp, spiste frokost og smurte matpakke. Ikke si det til noen, men vi svikter dagen. I stedet for å bunad er det hverdagstøy, i stedet for barnetog blir det biltur. Vi putter mamma og naboen inn i bilen og drar til Lidköping for å feire dagen med svenskene.

Forhåpentligvis vil ingen oppdage at vi ikke er her. På veggen henger det store flagget, 6 flagg pynter gjerdet og opptil flere i blomster og krukker og kar. Alle flagga er norske! Jeg burde vel ha provosert med noen flagg fra Sri Lanka eller Frankrike, men jeg gadd ikke.

Det pøsregner!

I Sverige er det tilløp til sol.

Vi kommer sterkere tilbake neste år.

Gratulerer med dagen, alle sammen.

Langsom progresjon

Klokka er snart åtte, og jeg har gått inn. Ute kan jeg høre Thv snekre. Det tar tid å bygge utestue. Våren er høysesong for ungdomsskolelærere, og det hender han ikke kommer i gang med å slå i spiker før sent om ettermiddagen. Noen dager blir det ingen ting i det hele tatt.

Bygging fører så mye med seg, ikke minst rot. I dag fjernet han den gamle bakveggen. Den så ganske beskjeden ut da den sto oppe, men velvet utover plenen er det enorm. Nå må den kappes opp og fjernes. Det tar også tid.

I det ene hjørnet skal vi ha en amp, en halvvegg. For at den ikke skal bli for kompakt, setter han inn to gamle vinduer vi har fått. De vil forhåpentligvis gi et lett og luftig preg.

Vi skal ha et vindu i kortveggen ut mot oppkjørselen også, men der har vi et problem. Dagen bød nemlig på en skuffelse. For mange år siden fikk jeg et gammelt vindu av en kollega. Det er et kirkevindu som har stått i det gamle Seiersten misjonshus. Vinduet har vært beskyttet av en stor plate som det var spikret fast i, og det så ikke så verst ut. I dag tok vi av platen – og så at vi hadde tatt feil. Ingen ting er umulig. Den rette personen med de rette kunnskapene og stor lyst ville helt sikkert kunne få noe ut av dette vinduet. Det blir ikke oss, – i hvert fall ikke i denne omgangen, – dessverre. Jeg har ventet i mange år på å bruke dette vinduet, og så blir det altså ikke noe. Og nå mangler vi dessuten et vindu. Det får bli noe ordinært: Et lite, rutete hyttevindu eller noe sånt.

Sukk!

Det betyr at kortveggen må vente litt til vi finner et vindu. I stedet er han i gang med bakveggen. Selv om taket er lett, må det gjøres skikkelig. Det blir en del vekt, ikke minst om vinteren når det snør.

Nå synes jeg han kan komme inn litt. Det er jo fredagskveld.