Daily Archives: 24.05.08

Soknets eldsta hus

Jeg er ikke sikker på hva som må til for at et hus skal kunne kalles forlatt. Dette var ikke totalt forlatt, men veldig, veldig ensomt. Sammen med naboene våre her hjemme, var vi på loppemarked sør for Vänern i Sverige på 17. mai. En familie var i ferd med å rydde opp i uthus og låve. De skulle selge hjemmet sitt, og mannen i huset hadde tydeligvis vært en ivrig samler. Nå var han budt 750 000 kroner for hele matriklen. Det koster ikke stort i Sverige, det vet vi jo fra før. På tomta sto det en stor, velstelt og relativt ny driftsbygning, et annneks, en dobbel garasje, et eldgammelt gårdshus og et lite, stygt, ganske nytt bolighus. Det var tydelig at familien hadde sviktet det eldgamle huset for det stygge blå.

Hele det gamle huset var fullt av gammelt gull og skrot. Her var det husgeråd, krukker og kar, vinduer, dører og anndre bygningsmaterialer. Det var her vi fant vinduene til utestua vår. Dem fikk vi for 25 kroner stykket. Det var så fullt der inne at det ikke var mulig å få noe inntrykk av rommene. Men kjøkkenet fant jeg. Det befant seg i den ene enden. Den gamle grua var der fortsatt, og eieren fortalte at han nettopp hadde solgt den gamle vedspisen som hadde stått der.

I andre etasje var det lavt under taktet. Om det har vært brukt til soverom, vet jeg ikke, men det kunne se sånn ut. Nede var det fem rom. Huset er ganske stort, og det var rommene også. Gulvene har vært malt i en typisk brun gulvfarge. De var brede og slitte og vakre. Tersklene var runde av at folk har gått gjennom dørene tusenvis av ganger. Jeg ser for meg hun som har ligget på kne på gulvet med en zinkbøtte og en skurebørste for å gjøre helgerent.

Eieren og en kamerat lo av meg da jeg begynte å fotografere huset. Hon tar kort på huset, -sa de, og så lo de hjertelig. Da jeg spurte eieren om hvor gammelt huset er, svarte han at det var 100 år. I neste åndedrag sa han at det var soknets eldste hus. Så er det nok mer enn 100 år! Det sa jeg også til ham også. Ok, – 105 da, – sa han og lo. Det virket ikke som om han var særlig interessert. Han fortalte også at huset hadde stått på en eller annen liste over vernede eller fredede hus, men fordi han aldri hadde fått noe tilskudd til vedlikehold, hadde han bare latt det forfalle. Sist noen bodde der var i 1973.

Jeg skal holde meg for god til å kritisere ham. Det koster store pengesummer og et hav av tid å restaurere et sånt gammelt hus. Men jeg må få lov til å synes at det er sørgelig. Det nye bolighuset var kanskje mellom 20 og 30 år. Jeg ville tro at det fortsatt var håp for det gamle huset den gangen da det nye ble bygd som erstatning. Men det er for sent å gråte over det nå. Huset skal rives, fortalte han.

Ingen vet om huset alltid har vært så langt. Det kan ha blitt bygd på en eller annen gang. Jeg trodde kjøkkenet lå i midten i så gamle hus, men siden grua lå helt på siden av dette, tenker jeg at det kanskje har blitt bygd på. Huset er et tømmerhus. Senere har det blitt kledd om Noe av kledningen var bred, gammel panel. Den kan ha vært malt for eksempel med falurød farge, men det var det umulig å se nå. Den gamle kledningen var tørr og fin.

Andre steder var huset kledd på et mye senere tidspunkt. Det var lektet ut, kanskje isolert og så kledd med lektepanel. Dette kan man se fordi vinduene ikke har blitt flyttet ut i prosessen, og så blir de liggende som innsunkne øyne i veggene. Av en eller annen grunn var huset i enormt mye bedre stand på den ene enn den andre siden.

Noen steder var hjørnekassene borte, og der kunne man se rett inn på de gamle tømmerlaftingene. Tømmeret var tørt og fint. Jeg må bare si det: Tenk om! Bare tenk om noen hadde tatt vare på det!

Huset skal altså rives. Men først skal det selges. Er det lov å håpe at de nye eierne har lyst, tid, penger – og hva som nå må til for å sette det i stand? Jeg lever i håpet. Siden naboene våre har sitt sommartorp like ved denne gården, vil jeg få anledning til å følge det i tiden som kommer.

Sønneinvasjon

Henrik er hjemme. Han kom klokka to i natt, og da tok han og Thv ned alt det han hadde pakket på taket av bilen. Nå driver han og tømmer selve bilen, men den ser ut til å være utømmelig. Jeg skjønner ikke at det er mulig å få så mye inn i en liten bil. Og hvor har sjåføren selv sittet?

Den bilen inneholder alt hans jordiske godt. Nå bærer han det først inn på ganggulvet. Når det er fullt der, fordeler han noe på kjelleren og noe på det rommet han skal bo på i sommer, – og så fyller han opp på nytt. Det tar visst aldri slutt. På gulvet ligger snøbrett og ski, rene klær og skitne klær, kjeler og mat, pc og flatskjermer, fire pc-er (Intet mindre!) og en TV, dyne og pute, sekker og bagger, kopper og kar og vaggeljern – det vil ingen ende ta.

Men det viktigste er gutten selv, den voksne, lille, barnslige, flinke deilige gutten min!

Nå er han hjemme hos oss.