Assistert selvmord – nye dilemmaer

Jeg har gått mange runder med meg selv når det gjelder aktiv dødshjelp, eutanasi. Det er en sak med så utrolig mange sider, så mange vikarierende motiver, så mange etiske aspekter at det har tatt meg lang tid å lande. Jeg er i prinsippet imot at samfunnet skal ta livet av innbyggerne sine enten bakgrunnen er den ene eller den andre, men fortsatt er jeg i tvil.

Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.

Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.

Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, – pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.

Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, – kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, – noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.

Jeg må tenke!

12 responses to “Assistert selvmord – nye dilemmaer

  1. Takk for tankevekkende innlegg. Jeg så nemlig ikke programmet selv. Og denne problemstillingen har jeg ikke engang kommet på.

  2. Jeg så det samme programmet og det gjorde veldig inntrykk på meg. Mest av alt reagerte jeg på det faktum at Craig Ewit ikke ville dø, men fordi ingen kunne gi han trygghet nok, så så han ingen annen mulighet enn å ta sitt eget liv. Jeg syns det var hjerteskjærende.

    Jeg har jo mine tanker rundt de som sier at de ønsker aktiv dødshjelp. Er du nå så sikker på det, tenker jeg http://www.vedal.net/blogg/2007/02/19/er-du-sikker-pa-at-du-vil-d%c3%b8/ – og programmet begreftet at mange av dem er ikke det. Det er bare et valg av mange onder. Valgene er basert på frykt og uttrygghet.

    Som du vet så har jeg liberalistiske tilbøyeligheter. Og i denne saken så viser det seg ved at jeg mener at jeg må få lov til å kunne eie mitt liv. Jeg må få lov til å kunne bestemme når jeg selv skal dø – jeg må kunne stå fritt til å ta mitt eget liv hvis jeg ønsker det. Og det kan jeg jo – jeg kan jo henge meg når jeg vil, spise piller eller hoppe utenfor en bro. For meg blir det annerledes når og hvis dette settes i system eller organiseres på en måte. Hvis det blir akseptert i et sykehusmiljø at folk bare kan få gjøre det slutt på livet med et knips om de skulle komme til å lide av en uhelbredelig sykdom som forandrer livene deres totalt. Helsepersonell skal redde liv, ikke ta liv, og selv om jeg har medfølelse og forståelse for menneskelig lidelse, så KAN ikke dette settes i system. Ønsker du å ta ditt eget liv så må du neste klare det selv.

    Men som sagt, jeg forstår enkeltmenneskes frykt for lidelse. Det er nesten det alle mennesker er redd for – å skulle forlate denne jord med smerter. Det som er synd er at Craig Ewit forlot denne jorden i smerter uansett – utrygghet og mentale smerter.

    Hvor var helsevesenet spør jeg meg selv etter programmet. Hvor var legene? Var Craig Ewit frykt basert på noe som med stor sannsynlighet ville skje?

    Det snakkes om dødshjelp, men hva med livshjelp??

  3. Meget godt innlegg, jeg er enig i konklusjonen.

    Det er uansett ikke slik at fordi en sak er ubehagelig, så er det en sak å forby. Jeg er ikke «for» eutanasi. Like lite som jeg er «for» for eksempel abort. I en perfekt verden var de ikke behov for slikt.

    Men verden er ikke perfekt, og det må man ta hensyn til.

  4. Bare en kommentar til Sisse.

    Klart at dette ikke bør bli for lett. Men ingen ser vel for seg en situasjon der en kan «bestille» sin egen død på sykehus alt etter dagshumør?

    Livshjelp bør være hovedfokus for helsepersonell. Men det kan også defineres som hjelp til å unngå lidelse under gitte forutsetninger. I denne spesifikke saken ville jo en bedre trygghet faktisk kunne ha forlenget livet.

    Men jeg har ingen problemer med at livshjelp generellt bør være hovedfokus.

  5. Sissel – undskyld… ikke Sisse

  6. Ja, det gjøres alt for lite på den palliative siden. Jeg får nærmest inntrykk av at det er «spesielt interesserte» som er opptatt av den. Her burde helseministeren virkelig ha en utfordring. Men det er klart det koster penger.

  7. Det er mange dilemmaer, Sissel, og jeg tenker langt på vei som deg. Sannsynligheten for at Ewit ville fått en like verdig død om han hadde ventet, ville jeg tro er ganske stor. De er mye smertelindring å få, og med morfin til hjel kan man fjerne det meste av både smerter og angst når det går mot slutten.

    Noe av det jeg frykter ved aktiv dødshjelp er de vikarierende motivene. Gamle mennesker som føler seg til bry, ville for eksempel kunne velge dette utfra omsorgen for familien.

  8. Takk for lenka, Sissel. Jeg har leste den med stor interesse. Veldig bra!

  9. Jeg har sett flere pasienter med ALS, på min jobb, mennesker som til tross for smertelindring dør en ikke helt verdig død. Jeg er for aktiv dødshjelp, og grunnene er mange og lange. Men det får bli et innlegg på min egen blogg, ikke som en kommentar her:)

  10. Men hvor er din blogg, Joakim? Du lenket ikke.

  11. Anne Marie

    Joakim!
    Hva er en verdig død?
    Hva er det å dø verdig?
    Vi ønsker for oss selv og våre kjære at døden skal være minst mulig smertefull og opprivende.
    Men – døden er en dramatisk hendelse – vi går fra liv til død – dramatikk slik jeg ser det.
    I den verden vi lever i er ikke alt lett og det kan heller ikke bli det. Vi møter skuffelser, sorg, lidelse både psykisk og fysisk. Og døden – den siste baugen – kan vi vente at den alltid skal være enkel!
    Det er bare slik – døden er opprivende uansett – naturlig død og også en fremskyndet død.

  12. Jeg er langt på vei enig med deg, Anne Marie. Vi får se om Joakim svarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s