Daily Archives: 22.05.08

Assistert selvmord – nye dilemmaer

Jeg har gått mange runder med meg selv når det gjelder aktiv dødshjelp, eutanasi. Det er en sak med så utrolig mange sider, så mange vikarierende motiver, så mange etiske aspekter at det har tatt meg lang tid å lande. Jeg er i prinsippet imot at samfunnet skal ta livet av innbyggerne sine enten bakgrunnen er den ene eller den andre, men fortsatt er jeg i tvil.

Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.

Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.

Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, – pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.

Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, – kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, – noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.

Jeg må tenke!