Stigmatisering?

I hovedoppslagene i dagens radionyheter har ordet stigmatisering vært brukt om og om igjen. Det handler om forvaringsdømte fanger på vei ut i frihet. Selv om forvaringsdommen er opphevet, får den forvaringsdømte ikke komme ut i samfunnet før han har en bolig. Man mener vel at han ikke vil klare seg, hvis han ikke kommer inn i ordnede forhold. Det er her problemene starter. Innslaget på nyhetene handlet først og fremst om kommunenes unnfallenhet, – men det lar jeg ligge nå.

Få, om ingen, på det private boligmarkedet vil leie ut til en forvaringsdømt. Er man dømt til forvaring, betyr det ofte at man har begått grove volds- eller sedelighetsforbrytelser. Det er skremmende, og forvaringsdommen gjør det enda mer skremmende. En forvaringsdom signaliserer at noen har ment at det var fare for gjentagelse av handlingen.

Det jeg hengte meg opp i, var bruken av ordet stigmatisering. Vi er stigmatiserte, sa en tidligere fange i et intervju. De er stigmatiserte, sa fengselsdirektør Knut Bjarkeid. Det handler om stigmatisering, sa reporteren. Jeg vet hva et stigma er, og jeg trodde jeg visste hva stigmatisering var. Likevel reagerer jeg på bruken av ordet her. Et stigma er et merke, og det blir brukt i mange sammenhenger, – også religiøst. Når vi sier at noen er stigmatisert, mener vi at de har fått et merke på seg, noe hefter ved dem som gjør at vi skal holde oss unna dem. Spedalske var stigmatiserte i gamle dager. Somaliere i Norge er stigmatiserte. Den som har forgått seg kriminelt på en eller annen måte er også stigmatisert. Men jeg har alltid følt at ordet hadde en viktig tilleggsvalør: Den stigmatiserte blir på en eller annen måte utsatt for en urettferdighet fra den som stigmatiserer. Den spedalske kan ikke noe for at han er spedalsk, somaliere i Norge klarer seg ofte bra og den som har gjort noe galt kan ha flere sider, gjøre opp for seg og få en ny sjanse. Stigmatiseringen av disse menneskene er altså noe vi egentlig mener er galt og uønsket, noe som bygger på våre fordommer, – og det er sånn jeg mener ordet blir brukt til vanlig.

Tar jeg feil?

Da ordet stigmatisering ble brukt om de forvaringsdømte i dag, skurret det altså litt for meg. Jeg mener selvfølgelig at forvaringsdømte også skal få en ny sjanse, og det må være fortvilet at de ikke får et sted å bo. Samtidig sier ordet meg at de som stigmatiserer begår en slags feil, kanskje til og med et overgrep: Det private boligmarkedet burde skjerpe seg, og leie ut sine hybler og leiligheter til forvaringsdømte. Og der faller jeg av. Om jeg hadde en hybel eller en leilighet, ville jeg kunne leie den ut til en spedalsk, en somalier og en vinningsforbryter, – men jeg ville kvie meg for å leie den ut til en forvaringsdømt. Sånn er det bare. Han bærer et stigma som ville advare meg, og jeg synes ikke det er urettferdig, – bare trist. Det betyr ikke at jeg ikke beklager det. Jeg ønsker folk som har vært i forvaring lykke til med resten av sitt liv, og jeg håper de får hjelp til å finne et sted å bo. Likevel synes jeg ikke det private boligmarkedet har noen del i dette. Det stigmaet de har er en nødvendig konsekvens av den handlingen de har begått, – ikke en urettferdighet.

Gi meg gjerne litt motbør!