Hos oss varsler valmuene regn. Nettopp derfor er det viktig å nyte dem mens vi har dem. Det slår ikke feil: Når de har sprunget vel ut, begynner det nemlig å regne. Stilkene blir bøyd av regnet, blomstene henger med hodet og de flotte kronbladene blir våte og tunge. De faller ned på bakken, blir skitne og grå. Sånn er det bare.
I litteraturen, og kanskje særlig i asiatisk litteratur, har valmuen blitt brukt som erotisk metafor. Ingen behøver å undre seg over hvorfor det er sånn. Det er bare å ta en titt på de bristeferdige knoppene, den sterke fargen, støvbærerne.
Inger Hagerup er det siste punktet på klassens pensumliste i norsk. Vi skal lese og analysere flere av diktene hennes. Elevene mine er unge, og ennå har de ikke så mange referanser som oss voksne, særlig ikke til erotikk. For dem er valmuer stort sett bare valmuer, – en av blomstene i vårhagen, – den blomsten som regner bort nesten før man får gledet seg skikkelig over den.
Diktet har de likevel sansen for.
Ballade
Jeg drepte mitt barn i natt.
Jeg drepte min sønn.
Kanten er sleip og glatt
ved smertens brønn.
Hans far forrådte meg først.
I valmuens skjød
slokket han så sin tørst.
Og nå er han død.
To liv har jeg tatt i går.
To liv var jeg verd.
Snart faller mitt gule hår
for bøddelens sverd.
I morgenens bleke fred
vil andre gå bort
fra galge og rettersted.
Men da er det gjort.
Livet leker 