På skolen vår underviser vi ofte veldig store grupper, – opp til 60 elever. Da er vi to, noen ganger tre, lærere i klasserommet. Det er mange fordeler med denne måten å jobbe på, men fordelene lar jeg ligge denne gangen.
Det er spesielt i noen typer situasjoner jeg ser ulempene, og de handler ikke om formidling av fagstoff. Da er det nemlig ofte en fordel med flere fagpersoner. Som voksne vil og skal vi også snakke med ungene om moralske spørsmål, og vi skal fortelle dem noe om hva vi som samfunn oppfatter som rett og galt. Nylig hadde en elev ved skolen sparket og slått en medelev gjentatte ganger. Rundt de to sto en stor flokk medelever. Mange bare sto der, andre heiet på en av kamphanene, og enkelte elever filmet hele seansen. Den ble senere lagt ut på YouTube. Ingen løp for å hente de voksne.
Det er en utfordring for oss lærere å skulle snakke med elevene om sånne saker i ettertid. Elevene er mange, og de representerer ulike syn på saken. Selv om vi voksne skal lede samtalen, er det viktig at elevenes syn, forklaringer, tanker og følelser også kommer fram. Tidligere, da jeg nesten alltid var alene med elevene, var ikke dette noe problem. Nå synes jeg det er det. Lærere er også mennesker, og vi blir engasjerte. Når den ene sier noe, trigger det også de andre voksne. Så tar den ene ordet etter den andre. Elever som rekker opp hånden får selvfølgelig stafettpinnen, men veldig få gjør det. Det forstår jeg godt. Lærerne er voksne. De er velformulerte og de sitter med makta, bukta og begge endene. Når to eller tre lærere står der og er indignerte, hender det at elevene bare resignerer. De blir tomme i blikket og nærmest venter på at vi skal bli ferdige. Når det skjer, blir det lite igjen av det vi egentlig hadde forventet skulle bli resultatet av en sånn samtale. Sist dette skjedde fikk jeg et bilde, en lyd, inne i hodet mitt. Vi voksne minnet meg om tre hakkespetter som byttet på vårt: Hakk-hakk-hakk-hakk!
Det er ikke bra!
Og jeg kan føle det samme i mindre dramatiske situasjoner. Noen ganger går jeg hjemme og tenker på noe jeg vil formidle til elevene. Jeg kan ha lest noe i avisen, det kan handle om politikk, moral – hva som helst, og det er ofte noe positivt. Nærmest ubevisst legger jeg en strategi for hvordan jeg skal legge dette fram for ungene. Jeg mener jeg har noe viktig å formidle, og skal jeg nå fram, må jeg gjøre det på den rette måten for å treffe dem hjemme. Min strategi er ofte å legge bort det moraliserende, det indignerte. I stedet forsøker jeg å gå på baksiden av elevene for å få dem til å spille på lag med meg. Det handler jo på mange måter om å forføre tilhørerne sånn at de våkner. Så gjør jeg det, – jeg sier det jeg vil og er jeg heldig kan jeg se at jeg har klart å tenne et lys i øynene på noen av dem. Yessss! tenker jeg. Jeg traff dem!
Men så går det galt! Det er sjelden jeg har hatt mulighet til å snakke med de andre lærerne om hva som skal skje. Ofte er dette bare en gjemt tanke i hodet mitt, ofte skjer det spontant eller fordi det byr seg en anledning, en anledning jeg har ventet på. Nå, akkurat nå er det rette tidspunktet, tenker jeg og så griper jeg ordet. Så skjer det at en av de andre lærerne også er engasjert i det jeg sier. Hun eller han er mest sannsynlig enig med meg, og blir tent av det jeg sier. Men denne læreren ser saken fra et annet perspektiv enn jeg gjør, og hun eller han har ikke hatt anledning til å legge noen strategi. Rett etter at jeg er ferdig, kommer denne læreren med et innspill til saken, et innspill med en helt annen vinkling enn den jeg brukte. Kanskje er han eller hun litt ergerlig, indignert og har behov for å fortelle de unge hvor skapet skal stå. I sånne situasjoner føler jeg at alt faller til jorden. Det bitte lille lyset jeg så i øynene til noen av eleven slokner. Et magisk øyeblikk er over.
Antagelig har jeg også, uten å vite det, ødelagt noen magiske øyeblikk for andre lærere.
Det er heller ikke bra!
Synes jeg!
Livet leker 