På plass

Så kom den på plass. Vi er middels fornøyd. Thv har gjort en kjempeinnsats, og det er utrolig at han har fått den tvers over haven. Målet var at den skulle stå der til helgen, men nå er det altså i orden. Det vi er mindre fornøyde med er at den ser noe malplassert ut der den står. Hagen er liten, og en sånn lekestue tar mye plass. Men den er altså uteboden vår, og vi føler oss avhengige av den. Om noen år kan vi vurdere å bytte den ut med en mer hensiktsmessig bod, en bod som bygger litt mindre utover plenen. Men det får bli en annen gang. Nå skal det bygges utestue.

Og jeg da? Her i huset har vi et ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster, og det er mye som kunne vært sagt om det. Men en ting er vi enige om: Vi skal ha sånn noenlunde samme mengde fritid. Det betyr at vi ofte jobber sammen, men med hver våre ting. I dag fant jeg en plen som måtte klippes, en gjerdestump som sutret etter maling og et verandarekkverk som ville ha rødmaling. Vi kom i mål omtrent samtidig sånn i åttetida.

Det kunne vært perfekt, men ble det ikke. Alltid er det noen som skal ødelegge. Her har synderen lagt igjen spor. Det er Simring, – den møkakatta! Hun har trampet rundt i våt maling. Vi oppdaget det først da vi så at hun hadde satt hvite fotefar både her og der, både inne og ute!

Drittkatte!

Kan vi sitte ute?

Spørsmålet kommer hver eneste dag når det er varmt og pent vær: Kan vi sitte ute? Jeg husker at vi maste på våre lærere om det samme, og noen ganger sa de ja. Det gjør jeg også, men bare noen ganger. Ungene mine er tiendeklassinger, og vi er fortsatt ikke i mål. Om en ukes tid får de beskjed om hvilket fag de får til skriftlig eksamen, og vi har fortsatt noen sider å lese innen den tid. Elevene klarer ikke helt å ha oversikten over hvor vi er i løypa, men det gjør jeg. Inne i mitt hode er det ryddig. Jeg vet at vi er nesten i mål, at det er et par emner som skal avsluttes før vi kan sette punktum. Likevel er det bare tida og veien, og jeg må holde kontrollen en stund til.

Denne uka har de jobba med språkhistorie, – og for en gangs skyld har jeg holdt kjeft. Ingen forelesning denne gangen. En dyktig kollega har laget et selvinstruerende hefte, og det skal leveres til fredag. Det er mye å gjøre, og jeg vet at når elevene sitter ute blir de sosiale fristelsene for store. Resultatet kan bli at de ikke får gjort det de skal, eller at det blir for mye hjemmearbeid. Det skal det ikke være på denne tiden av året. Derfor har jeg sagt nei, nei, nei hele uka. Ikke en gang på biblioteket eller i andre arbeidsrom har de fått gå. I stedet har de sittet stille i klasserommet bøyd over språkhistorieheftet sitt. Men i dag var det nok. De fleste er nesten ferdige, og de som ikke er i mål må uansett skynde seg. Så fikk de lov til å gå ut.

Skolen vår er bevisst bygget med tanke på hvor vårsola viser seg. I min ungdom husker jeg en stekende sol rett inn i klasserommet. Det har vi aldri. Klasserommene har vinduer fra gulv til tak, og til og med takvinduer, men sola kommer aldri inn. På den andre siden, rett utenfor, har vi en flott uteplass. Der er det sol. Så krøp de ut med bøker og blyanter. Noen satte seg alene, andre i grupper. Og selv om det selvfølgelig blir litt for sosialt, så jobba de godt – nesten alle – de fleste.

Hun her hadde alt under kontroll: Arbeidshefte, pennal, solbriller av det kule slaget og to mobiltelefoner. Den ene var lånt fordi den hadde så fin musikk.

Men pauser må til. Denne jenta fant ut at hun hadde noen morsomme rynker på magen, og så ble det for fristende å tegne på dem med en penn. En sånn mage får hun aldri igjen, men det er hun lykkelig uvitende om. Hun skulle bare vite, – om noen år behøver hun ikke lenger tegne på seg rynker verken her eller der.

Været var vakkert og fuglene sang. Vi holder til midt i skogen, må vite. På sløyden har noen laget fuglekasser av det kreative slaget. Om fuglene setter pris på kreativiteten vet jeg ikke, men dekorative er de.