Noen dør i livets vår

Det er åtte år siden, men jeg husker det som om det var i går. Det var fredag og akkurat like varmt som det har vært i dag. Det var siste time på skolen, og fordi det var så fint vær, hadde jeg avsluttet litt før tiden. Alle fikk beskjed om å rydde rundt pulten sin og ta en ukeplan før de tok helg.

Han var lang og keitete som en fole, hadde de blåeste øyne du kan tenke deg og en helt hvit lugg. Han var stille og beskjeden, men blid og hyggelig. Av og til glimtet han til med en tørrvittig kommentar. Skolen var et sted man måtte være, – mest plikt, – og nå ville han hjem. Der ventet konfirmasjonen til en venn, fisketur, fritt uteliv – alt det som er deilig. Han prikket meg på skulderen: Se, – jeg har ryddet. Kan jeg gå? Og vips så var han ute av døren.

Ukeplanen din, ropte jeg, – men da var han allerede ute i maiværet.

Det var siste gang jeg så ham.

Hans beste venninne og jeg lo sammen. Det var så typisk ham å glemme ukeplanen, så typisk ham å bare løpe ut i friheten når skoledagen endelig var over. Hun tok med en ekstra ukeplan for gi ham i helgen. Sånn skulle det ikke gå.

Dagen etter, om ettermiddagen, sto jeg på verandaen. Det var en av de varmeste maidagene jeg kan huske. Så ringte telefonen.

Det jeg husker aller best er dagen etter telefonsamtalen, – søndagen. Hele klassen var samlet i klasserommet. Så kom pappaen hans og bestefaren for å fortelle hva som hadde skjedd. Det var voldsomt, det var tragisk, det var totalt uforståelig, og han var død. Vi gråt alle sammen, og de som var roligst var det to mennene som sto der ved kateteret og fortalte om alt som hadde skjedd, hva de tenkte om det og hva de ønsket av oss.

En uke senere var det begravelse. Da vi ankom kapellet sto mammaen hans utenfor og ønsket oss velkomne. Inne var det stappfullt av unge og gamle, flest unge. En gruppe ungdommer sang så det grøsset gjennom oss. Og midt oppe i det hele sto faren hans og ledet hele seremonien. Han holdt ryggen rett og kom gjennom det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg opplevde det som om de ga sønnen sin en gave ved å være så personlige og gi ham en sånn fin avskjed.

I dag har jeg vært på kirkegården for åttende gang. Tenk, det er åtte år siden, – og jeg glemmer det aldri.

12 responses to “Noen dør i livets vår

  1. Åh, når døden høster fra den forkerte ende af generationerne. Tungt.

  2. Det var smukt beskrevet, Hege.
    Du er et fantastisk menneske, at du mindes det unge menneske.

  3. Det er klart jeg husker ham, Lone. Han var jo en av elevene mine, og jeg husker dem alle sammen. Når noe sånt skjer, blir de jo aldri glemt. Det er også merkelig at han gjorde seg bemerket den siste dagen jeg så ham, – og at jeg og venninnen hans snakket om han da han for ut av døren. Men for meg er jo dette en liten ting, – tross alt. Han var ikke min sønn. Jeg kan tenke meg at dagen i går var ganske vond for foreldrene hans, og sånn vil det være den 6. mai og alle andre dager resten av deres liv.

    Det er det verste når døden høster i feil ende, Farmer. Og det har den gjort i dag også. En av mine elever, – den syvende i rekken av 60, har mistet sin relativt unge mor i dag. Det er så forferdelig å tenke på. Disse tenåringene trenger mammaen sin i mange år ennå, men sånt får vi altså ikke bestemme over.

  4. Livet er så urettferdig brutalt…

  5. Livet er brutalt, Ulme, – men urettferdig synes jeg ikke det er. Livet bare er, og liv og død rammer relativt tilfeldig.

  6. Joda, man kan jo godt si det, at det rammer tilfeldig. Det gjør nok det…,men likevel. Når man i dag hører om en 5 år gammel jente som så tragisk ikke får leve mer. Jeg synes faktisk, så urimelig det enn kanskje er, at det er urettferdig at en 5 år gammel jente med hele livet foran ser dør på en slik måte. Uansett når unge folk dør. Det høres ikke så bra ut, men ja, jeg synes det er mer rettferdig at «godt voksne», som har fått mulighet til å smake på livet, er de som forlater vår jord.. Ikke fordi de «fortjener» det mer, men fordi de unge ikke på noen måte fortjener å forlate livet som nettopp unge.. Og det er jo ikke rettferdig at mange av oss sutrer og klager når vi har i overflod, mens mange, mange dør andre steder i verden grunnet mangel på medisin, mat, vann m.m…. Men det er nok ikke det du mener heller.. Ikke meningen å være kranglete med deg, håper ikke du oppfatter meg som det. 🙂

  7. Når noen utsettes for vold, drepes av et annet menneske, da blir det litt annerledes. Jeg har skrevet en post om dette tidligere. Den finner du her. Jeg tror den sier noe om hva jeg mener om dette.

    Kranglete er du ikke. Der er fint med respons.

    https://livetleker.wordpress.com/2008/02/06/ikke-urettferdig-vel/

  8. Lest! 🙂

    Ja, veldig sant det du skriver der. Selvfølgelig er det ikke mer rettferdig at et annet menneske dør i stedet for et annet.. Jeg mener absolutt ikke at liv skal settes opp mot hverandre sånn direkte. Men det føles i alle fall i mitt sinn urettferdig at unge folk med hele livet foran seg ikke skal få muligheten til å oppleve det.. Men om det er den ene 50-åringen eller den andre 50-åringen som blir rammet av en alvorlig sykdom, det er like mye eller like lite urettferdig begge deler..

  9. Alter Ego

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, om enn fra en annen kant. Jeg mista bestevenninna mi i veldig dramatiske omstendigheter da jeg var 16 aar. Det tok nesten ti aar foer mora hennes klarte aa se meg uten aa graate, for eksempel. Jeg groesser enda naar jeg er naert stedet hun doede – selve DET stedet har jeg aldri oensket (eller klart?) aa gaa til etterpaa, og det er heldigvis utenfor allfarvei.

    Heldigvis kan man selv under/etter tragiske omstendigheter ogsaa glede seg over livet som tross alt var. Da har de ikke levd forgjeves.

  10. Dette er sterk lesing, livetleker. Slike hendelser blir ikke borte igjen… det er ikke mulig å glemme noe sånt. Selv har jeg mest erfaring med foreldrenes/søsknenes tap av barn/søsken, så jeg synes det er fint og interessant du skriver om det fra en lærers synspunkt.

  11. Jeg er nok i overkant nøktern av natur, – det er alle i vår familie. Noen ganger merker jeg at mitt syn på liv og død kan støte noen. Men det er altså sånn jeg føler. Jeg er som en tulipan eller en mus, – jeg lever i dag, men i morgen kan bøddelen komme med sin ljå, og da er jeg intet. Sånn er det bare.

    Desto større grunn til å glede meg over hver dag jeg får leve, og hver dag de jeg er glad i får leve.

  12. Alter Ego: Det var leit å lese om den opplevelsen du hadde i ungdommen. Merkelig å tenke på hvem denne venninna di hadde vært i dag om hun hadde fått leve. Og hvem ville mora hennes vært om hun hadde sluppet å miste datteren sin. Jeg har tenkt mye på det. Jeg har barn. Hvordan ville livet mitt bli hvis de døde? Livet mitt hadde fortsatt, men i et annet spor. Hvordan det sporet skulle blitt avhenger ikke i første rekke av det faktum at jeg har mistet et barn, men hva jeg selv velger å gjøre. Jeg har stor tro på å styre sitt eget liv, – også sine egne følelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s