Noen dør i livets vår

Det er åtte år siden, men jeg husker det som om det var i går. Det var fredag og akkurat like varmt som det har vært i dag. Det var siste time på skolen, og fordi det var så fint vær, hadde jeg avsluttet litt før tiden. Alle fikk beskjed om å rydde rundt pulten sin og ta en ukeplan før de tok helg.

Han var lang og keitete som en fole, hadde de blåeste øyne du kan tenke deg og en helt hvit lugg. Han var stille og beskjeden, men blid og hyggelig. Av og til glimtet han til med en tørrvittig kommentar. Skolen var et sted man måtte være, – mest plikt, – og nå ville han hjem. Der ventet konfirmasjonen til en venn, fisketur, fritt uteliv – alt det som er deilig. Han prikket meg på skulderen: Se, – jeg har ryddet. Kan jeg gå? Og vips så var han ute av døren.

Ukeplanen din, ropte jeg, – men da var han allerede ute i maiværet.

Det var siste gang jeg så ham.

Hans beste venninne og jeg lo sammen. Det var så typisk ham å glemme ukeplanen, så typisk ham å bare løpe ut i friheten når skoledagen endelig var over. Hun tok med en ekstra ukeplan for gi ham i helgen. Sånn skulle det ikke gå.

Dagen etter, om ettermiddagen, sto jeg på verandaen. Det var en av de varmeste maidagene jeg kan huske. Så ringte telefonen.

Det jeg husker aller best er dagen etter telefonsamtalen, – søndagen. Hele klassen var samlet i klasserommet. Så kom pappaen hans og bestefaren for å fortelle hva som hadde skjedd. Det var voldsomt, det var tragisk, det var totalt uforståelig, og han var død. Vi gråt alle sammen, og de som var roligst var det to mennene som sto der ved kateteret og fortalte om alt som hadde skjedd, hva de tenkte om det og hva de ønsket av oss.

En uke senere var det begravelse. Da vi ankom kapellet sto mammaen hans utenfor og ønsket oss velkomne. Inne var det stappfullt av unge og gamle, flest unge. En gruppe ungdommer sang så det grøsset gjennom oss. Og midt oppe i det hele sto faren hans og ledet hele seremonien. Han holdt ryggen rett og kom gjennom det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg opplevde det som om de ga sønnen sin en gave ved å være så personlige og gi ham en sånn fin avskjed.

I dag har jeg vært på kirkegården for åttende gang. Tenk, det er åtte år siden, – og jeg glemmer det aldri.

Dagens dont

I dag var det litt tyngre å komme i gang. Tirsdag er vår tøffeste skoledag, og klokka ble nesten halv seks før vi kom oss i arbeidstøyet. Men så var vi i gang. Thv rullet lekestue så det var en fryd. Først måtte han vende den så den sto riktig vei. Det gikk hardt for seg, og på et tidspunkt vippet den nesten over ende.

Nå står den i riktig posisjon, – og i morgen er den forhåpentligvis på plass. Det skal bli deilig å få fylt den med alt rotet som flyter utover i hagen.

Og jeg har malt og malt og malt. Nå er gjerdet ferdig. Det er morsommere å gjøre en sånn jobb når man ser forskjell på før og etter, og det gjør vi her.

Når jeg ser godt etter, så ser jeg at det nok bør males et strøk til. Det frister ikke akkurat nå, – men kanskje om noen dager.

Men det er ingen grunn til å hvile på sine laurbær. Da jeg var ferdig med å male gjerdet, løftet jeg blikket og så veggen foran meg: Flass, flass, flass.

Thank you!