Mannfolkgreier

Vi våknet opp til enda en strålende dag, og vi ville ut fort, nå, med en gang. Lille røde ble funnet fram, taket rullet ned og vips så var vi ute i Oksrødkilen. Der luktet det sommerferie selv om hvitveisen sladret om at det ennå er tidlig i mai.

Vi inviterte oss selv på kaffe og kjeks hos Nils og Trude. Selv om det var tidlig på formiddagen var det allerede stekvarmt i sola, og vi kunne sitte ute.

Lilel niese hadde funnet fram nabbiperler og plastikklisser. Egentlig hadde hun vel tenkt å lage noe selv, men der ble hun blå. Thv og Nils grep tak i lissene og ble helt blanke i øynene. Etter en stund satt de dypt konserntrerte om hvert sitt håndarbeid. Kanskje det har vært et lenge undertykket savn hos dem?

Forlagt yrkesetikk

Også i dag er avisene preget av familien Fritzels skjebne. Avisene fråtser i detaljer, og vi fråtser i aviser. Samtidig sier de som behandler familien at de bør skjermes mest mulig. Det høres like riktig og klokt ut som det er en umulighet. Det er alle omsorgspersonene rundt familien som nå har den viktige oppgaven det er å skjerme og verne denne familien. Når noe sånt skjer vil vi andre, folk flest, gjerne vite mest mulig. Vi er nysgjerrige, men det er ikke bare det. Saken sjokkerer oss, og vi trenger å få gjenopprettet en slags balanse som vi bare kan få hvis vi forstår litt mer av hva som har skjedd. Men det er jo ikke mitt og ditt informasjonsbehov som skal styre medieflommen. Omsorgen for de berørte burde telle aller mest. Likevel ser vi avisoverskrifer som den i Dagbladet i dag.

Hvordan kan en prest(!!!), som har vært nær innpå et av ofrene uttale seg på denne måten til avisene? Hvorfor gjør han det? Mener han at det tjener til offerets beste at verden får vite detaljer om hvor hovne leppene hennes var, hvor syk hun var? Hvor er hans yrkesetiske holdning? Hvor er taushetsplikten? Hvor er empatien?