Et bitte lite vondt ord

Når man leser undersøkelser og artikler, kan det se ut som om mobbefrekvensen i skolen er ganske konstant. Den er ikke stor, men den er der hele tiden til fortvilelse for dem som rammes. De fleste av oss har blitt utsatt for et eller annet som kan defineres som mobbing, og vi har håndtert det på ulikt vis. For noen var det noe som foregikk en periode, og som vi kom oss gjennom med helsa i behold. Kanskje lærte vi til og med noe av det. For andre var det et mareritt, kanskje livsødeleggende i den forstand at vi aldri helt har blitt ferdig med det. For noen blir skadene til og med uopprettelige.

Det er langt mellom de fysiske mobbehistoriene på ungdomsskolen, – selv om de finnes. De psykiske dukker derimot opp rett som det er. Når man har blitt femten – seksten år gammel, har man dessverre ubevisst forstått noe om den menneskelige psyke. Man har forstått at et lite ord kan være nok. Så kan vi filosofere over hvorfor noen føler trang til å benytte denne nyvunnede kunnskapen til å gjøre livet surt for andre. Hva får de ut av det selv, de som daglig sender stikkpiller i andre menneskers retning? Hvordan kan vi kategorisere den fryden de føler? Noe må de jo få ut av det.

Noen ganger handler det bare om ubetenksomhet. Vi lever i en språklig virkelighet der ironien er like vanlig som smør på brød. Mellom venner hagler det med kjappe, vittige, ironiske kommentarer, og det er om å gjøre å parere. Som oftes fungerer dette bra. Det er en verbal ping-pong match som kan være ganske stimulerende mellom likeverdige partnere. Men det er ikke dette det handler om. Det handler om mobbing.

Emo, hører hun noen hviske inn i øret sitt. Emo. Det var greit den første gangen. Hun vet at hun gjennom klesstil og image skiller seg ut i en retning som gjør at det er lett å få sånne assosiasjoner. Men det gjør noe med henne når hun får hvisket det samme ordet etter seg flere ganger hver dag: Emo. Det høres når noen går forbi i gangen, når hun står i kø i kantina og til og med midt under en forelsening med læreren til stede. I det noen går forbi for å spisse blyanten, hører hun det: Emo. Selv om hun ber ham slutte, selv om hun sier at det ikke er morsomt lenger, selv om hun blir sint, selv om hun forsøker å overhøre det, – så fortsetter han: Emo.

Og sånn holder de på: Emo, hore, heks … Oppfinnsomheten er stor. En gutt med innvandrerbakgrunn får stadig spørsmål som har med pizza og kebab å gjøre. Hører du det i forbifarten virker det fullstendig uskyldig, – men denne gangen er det ikke det. Faren hans driver pizza-restaurant, og flere ganger om dagen stiller noen ham spørsmål som har med dette å gjøre. Hvordan lager dere den kebaben? Jobber hele den store familien din der? Skal du jobbe der når du blir voksen? Og plutselig går det opp for deg at dette faktisk er en form for subtil mobbing av en gutt som sliter med å parere underliggende ironi fra dem som skulle være vennene hans.

Mye av den mobbingen som foregår mellom unger forblir skjult for voksenverdenen. Verken foreldre eller lærere får vite hva som skjer. Det er noe av problemet. Når vi ikke vet, kan vi heller ikke gjøre noe. Heldigvis er det som oftest lett å få stoppet svineriet når vi vet hva som skjer, og hvem som sier og gjør hva.

Jeg har hatt en runde med noen elever med alt for spisse tunger. De ble lei seg, de beklaget, de visste ikke at det ble oppfattet så ille, de lovte at det ikke skulle gjenta seg. I morgen skal jeg snakke litt med klassen min om disse bitte små orda som gjør så vondt. Jeg hører dem nemlig, – så jeg kan ikke påstå at jeg ikke vet. Jeg må gjøre noe med det. Jeg tror jeg vil bruke meg selv som eksempel. Jeg vil spørre dem hva de tror ville skjedd med meg om en av mine kolleger daglig hadde kalt meg Feita, – hvisket Feita hver gang han gikk forbi meg i gangene, skrevet Feita på lapper og lagt på pulten min. Hva ville skjedd med selvtilliten min da? Hvordan ville jeg fungert i hverdagslivet mitt?

Jeg vet jo hva de vil svare. De er nesten voksne. De har de rette svarene, og de fleste av dem har store empatiske lagre. Men av og til må vi voksne pirke litt borti dem, korrigere dem og få dem inn på stien igjen.

De fleste ungdommer er det heldigvis lett å korrigere. De tar det til seg og slutter å plage andre. Noen få når man ikke fram til, – og de fortsetter sin gjerning inn i voksenlivet. Som voksne blir de enda flinkere til å treffe sine mål med små stikk, stikk som er usynlige for alle andre enn den som rammes.

Hvem påtar seg jobben med å korrigere de voksne mobberne?

5 responses to “Et bitte lite vondt ord

  1. Fin post. Akkurat slik foregår det, disse gjentatte ordene som sakte blir personlige. Det er ikke engang subtilt, når man bare hører etter, følger med over tid. Men det kan være vanskelig å sette fingeren på, vanskelig å stille dem til veggs på, siden ordene ofte er et mindre problem enn konteksten, frekvensen etc. Jeg tror mange voksne kvier seg for å havne i uendelige diskusjoner med ungdom av typen: hva da? hvorfor det? skjønner ikke hva du mener!? Det våger tydeligvis du, derfor gjør denne teksten meg oppløftet.

  2. Jeg skulle ønske alle barn og ungdommer hadde lærere som hører og ser og handler sånn som du! Lykke til 🙂

  3. Jeg tror nok at unge mennesker med spisse tunger sånn egentlig innerst inne godt vet hva de gjør, selv om de naturligvis føler for å si noe annet i samtale med læreren sin. Det er derfor tungene har blitt spisset med alderen. Men det er fint at du tar det opp med dem. (Det er ikke alle lærere som gjør det.) Og det er fint at elevene du tar det opp med, lover å skjerpe seg.

    Voksne mobbere tror jeg ikke man kan gjøre så mye med. Å være en mobber tror jeg rett og slett er en viktig del av noens personlighet. Det høres grusomt ut å si det, men jeg tror faktisk det. Selv snur de det gjerne i positiv retning og si at de bare «sier det de mener» eller er «ærlige»? Jeg har hørt en del ganske onde mennesker omtale seg selv som «ærlige», en livsløgn som ingen kan ta fra dem.

    Jeg tror de fleste godt voksne mobberne rett og slett bare må unngås, selv om det tilsynelatende koster mest for den som ikke har gjort noe galt.

  4. Jo da, Børge, – de vet nok hva de gjør, og man bør antagelig ikke gå innerst inn heller. Likevel forsvarer jeg dem litt. De er veldig unge, og noen ganger klarer de rett og slett ikke å ta de riktige valgene. Følelsen av selvhevdelse kan være nok til at de ofrer en annen i øyeblikket. Så angrer de, så blir de konfrontert, så prøver de igjen, – og langsomt blir de – og vi – bedre mennesker. Tabbekvota er stor når man er femten. Vi har brukt opp vår.

    Og selvfølgelig snakker vi lærere og foreldre om dette. Hvis vi ikke er født med empati og evnen til dårlig samvittighet, så må noen gi disse følelsene videre til neste generasjon.

    Det er en oppgave for alle voksne.

  5. Tilbaketråkk: Livet mitt er ikke livet på bloggen « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s