Ski in – ski out

Når man har gjentatt noe to ganger er det for tradisjon å regne. Da må helgas fjelltur tilhøre en langvarig tradisjon. Det er femte året vi drar avsted. Besetningen er den samme hver gang, men antallet som reiser varierer, og i år var vi fire. Alle jobber på samme skole, – og vi er gode venner på fritida også. Til fjells drar vi av flere grunner.

Det kan være et sjansespill å reise på fjellet så sent i sesongen, men vi var heldige. Riktig nok fikk vi flere slags vær, men utenfor kjøkkenvinduet var det stålende solskinn da vi våknet lørdag morgen, og sånn skulle det fortsette hele dagen. Her var det bare å komme seg i støvlene så fort som mulig.

Vi reiser opp etter jobben på fredag. Hovedmålet med turen er å være sammen. I sekken har vi klær og ski, mat og drikke – og mer trenger vi ikke. Noen ganger har vi reist tidlig og fått en tur i bakken på fredag også, men i år ble det mat, vin og sofakos. Hva vi prater om? Det meste. Fellesnevneren er skolen vi jobber på, men vi var innom både det ene og det andre, og det andre får bli mellom oss.

Denne gangen hadde vi leid ei hytte i ei lita hyttegrend ganske høyt opp i bakken. Den var praktisk innredet med alt vi trengte og mere til: Peis, kjøkken bad og badstue. Da vi kom ut lørdag morgen dryppet og rant det i vårsola. Det var bare å spenne på seg skiene og kaste seg ut i det.

Vi kjørte ned i bunnen av dalen for å kjøpe heiskort før vi fikk vår første tur. Stolheisene er hyggeligst, for da kan vi skravle mens vi kjører oppover. Aller best i så måte er den nederste. Den har plass til alle fire i en stol, og så bruker den lang tid på å få oss opp i høyden. Enkelte har litt høydeskrekk, men ikke verre enn at det glemmes hvis noen har noe interessant å berette. Dette var årets nest siste helg, og det var lite folk både i bakken og i heisene. Så slapp vi køene, og det klager vi ikke over.

Slushy – hørte jeg en guttunge kalle det, – og det var akkurat sånn det var. Råtten snø kaller jeg det. Det betyr at snøen er gammel, våt og tung. Nå hadde det riktig nok snødd om natta, så det var lett nysnø på toppen da vi kom ut, men det varte ikke lenge. Ettersom sola stekte ble det ganske vått, og det var ikke akkurat silkeføre.

Når jeg står der på toppen og ser ned de bratte henga, lurer jeg av og til på hvordan jeg skal komme meg ned. Så hiver jeg meg utpå – og så er jeg i gang igjen. Jeg begynte å kjøre slalåm i voksen alder, og jeg blir aldri noen racer. Det er jeg for øvrig ikke i noen sportsgrener. Men jeg kjører, og jeg har det moro. Noen ganger får jeg til og med litt fartsfølelse.

De som starter tidlig å kjøre blir selvfølgelig veldig gode. Jeg blir imponert, og også litt skrekkslagen når jeg ser de aller minste. De er i treårsalderen, og de kjører mer utfor enn slalåm. Med bøyde knær og rumpa i været fyker de som små piler nedover bakken uten å se verken til høyre eller venstre. For meg er det ufattelig at de får lov. Det er ikke alle steder løypestengslene er på plass, og kjører man feil kan det lett gå galt. Hvis en sånn liten kropp skulle kjøre inn i en stor voksen, ville det bli et livsfarlig smell.

For to år siden møtte jeg denne lille karen i bakken. Han gir ideen om at nordmenn er født med ski på bena ny mening. Legg merke til tåtesmukken.

Vi sto tidlig opp. Uten kø i heisene og med vakkert, vindstille vær fikk vi kjørt ganske mye. Men denne turen handler altså ikke bare om å kjøre på ski. Det skal koses – veldig. Vi har vår egen plass oppe ved ei bu, og der setter vi oss til med noe godt å drikke. Utsikten er formidabel, og med sterk vårsol måtte vi fram med solkremen også. Så fikk de der hjemme en telefon. Vi er noen kontrollfreaker, og selv om vi er langt hjemmefra, må vi ringe hjem for å gi noen instruksjoner til halvdelene der hjemme: Husk at Per må skrive litt på engelskstilen sin i helgen. Ikke glem at du skulle levere en bok til svigermor. Det er pizza i fryseren

Etter en lang pause i varm sol var vi klare for bakken igjen. Jeg har et slarkete kne, og noen ganger lot jeg de andre reise til topps mens jeg holdt meg litt lenger nede i bakken.

Det blir lett litt mye god mat på en sånn tur. Frokosten var i overkant stor, og da klokka sa lunsj var vi ikke sultne nok til en stor tallerken. I stedet ble det et beger pommes frittes. Vi har vært her i surt vintervær, og da pleier det å være fullt innendørs på restauranten. Nå var det nesten tomt inne. Ingen grunn til å sitte der i det flott været. Ute var det derimot rift om bordene. Det er tydelig at det er flere enn oss som er på jente- og gutteturerer med venner. Grupper av godt voksne menn og kvinner satt rundt alle bord, og det var langt mellom barnefamiliene.

Vi kjørte til heisene stengte, men det er jo ikke særlig sent. Ennå hadde vi ikke fått nok frisk luft, og selv om det hadde skyet til, satte vi oss til utenfor døra. Det hadde de gjort på nabohytta også. Der underholdt de med musikk fra vinduskarmen og stemningen var tiltagende. Akkurat det skulle jeg merke senere på natta da jeg forsøkte å sove.

Inne ventet en varm dusj, et glass vin og felles matlaging. Antrekket er mer enn casual: Strømpebukse eller pysjbukse. Så ble kvelden fylt med biff, fløtegratinerte poteter, vin og fire mer enn talevillige tunger.

 

6 responses to “Ski in – ski out

  1. Du burde ta bilder til chips reklame:P

  2. *chipsreklame*?

  3. Chipsreklame! Så det godt ut? Det var det også.

  4. sikke en dejlig tur, Hege 🙂

  5. Det var det, Lene.

  6. ØJ… det ser gdot ud! Sol og sne… Der findes vidst ikke bedre skivejr? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s