Monthly Archives: mars 2008

Påskeutflukt

Så dro vi av sted igjen, i år som i fjor. Vi skulle til Sverige for å besøke sommartorpemigrantene. De er våre nærmeste naboer her hjemme, og vi burde kunne holde oss i feriene. Jeg tror vi er litt misunnelige på dem, og forsøker å tilrane oss litt sommartorpromantikk selv også.

Men vi var enige om å ikke bli mer enn en dag. Det er noe i ordtaket som sier at det er med gjester som med fisk: De lukter etter et par dager. Selv elsker jeg å få besøk, men ikke for lenge om gangen. Jeg regner med at de som inviterer meg har det litt på samme måten. Selv om vi forsøker å hjelpe til med matlaging og oppvask, så er det alltid vertsskapet som ender opp med mesteparten av arbeidet. Man skal kjenne sin besøkelsestid, bokstavelig talt.

Været var aldeles nydelig med klar himmel og blank sol, men det merkelige var at de hadde fått snø i Västre Götaland. Vi kjørte fra et vårlig og snøfritt Fredrikstad, og endte opp på et snødekket tun et par timer senere. Sommartorpet hadde blitt til vintertorpet. Vi ble møtt med et lite glass musserende vin, og med oss hadde vi lunsj nok til en hel bataljon. Etter en tidlig frokost var vi skrubbsultne. Vi er forresten sjelden vanskelige å be når det kommer mat på bordet.

vinter.jpg

Det er utrolig mye å se i dette området: byer og slott ligger på rekke og rad, og det er bare å forsyne seg. I sommer var vi blant annet på Läckø slott. Nå var det Lidköping som skulle beses. Det er greit nok at de fleste steder i verden ennå har måttet klare seg uten vårt selskap, men at det finnes så mange flotte steder bare et par timer fra der vi bor, det forundrer meg. Vi reiser til fjerne utland, men glemmer alt det som ligger rett rundt nærmeste sving. Lidköping er en nydelig by, en romantisk by, en retroby by. Det er i hvert fall sånn det ser ut når man kommer som turist. De som bor der vil antagelig ha andre adjektiv enn romantisk og nydelig å kalle sin by, og de vil antagelig ha seg frabedt å bli kalt for retro, – men det var altså de ordene jeg kom på etter en liten ettermiddagstur i slutten av mars. 

rathaus.jpg

I Lidkøping finner vi Rörstrand-museet og et flott butikkutsalg. Det nye museet hadde blitt åpnet av kronprinsesse Victoria dagen før vi var der, – men det gjorde strengt tatt ingen forskjell for oss. Det første som avslører at dette er et gammelt firma og en gammel fabrikk er de gamle teglstensbygningene. Beliggenheten forteller også at dette har vært en viktig bedrift. Jernbanelinjen ligger tett inntil fabrikken og havna likeså. På museet stilte de selvfølgelig ut alle de store presentasjonsobjektene sine: Terriner, digre urner og vaser – gjenstander de sikkert har vunnet premier for. Sånne storslåtte prosjekter interesserer ikke meg noe særlig. For den som liker hverdagene best er også hverdagsservisene det mest interessante. På en vegg hadde de stilt ut det meste av fabrikkens produksjon.

alle.jpg r2.jpg r1.jpg

Selv om mye av porselenet var ukjent for meg, kjente jeg igjen mange av dem. Flere har navn etter den fargen de har: Blå blomst, Blå eld, Grøna Anna (Den hadde forresten mamma og pappa da jeg var liten).

gr4.jpg gr3.jpg gr2.jpg gr1.jpg

Noen av servisene har jeg minner fra. Min venninnes mor hadde et teservise i Blå blomst, og jeg kan huske at vi drakk te av det noen ganger når vi så på fjernsynsteateret om tirsdagene da vi var unge. Blå eld kjenner jeg ingen som har. I stedet hadde jeg planer om å kjøpe det brukt selv. Det har vist seg fullstendig umulig. Det er megadyrt! I Haga i Göteborg er det et par antikvitetsbutikker som selger pent brukt Blå eld, – men prisen får lommeboka mi til å smekke i den automatiske låsen sin.

bl4.jpg bl3.jpg bl2.jpg bl1.jpg

Dette skulle ikke være en handletur, men hva skal man gjøre når man plutselig befinner seg midt oppi så mye vakkert? Det var vanskelig å la være.

tulipan.jpg

Dette serviset, Pergola, falt jeg fullstendig for, men jeg var ikke like heldig som kronprisesse Victoria. Hun fikk nemlig ett i gave da hun var der. Og så galt bar det ikke av sted at vi kjøpte et servise. Riktig nok har vi snakket om å kjøpe nytt til kjøkkenet, men et servise er et så stort kjøp, at det må man tenke på et år eller to før man bestemmer seg. Sist vi kjøpte var da vi flyttet sammen i 1979. Da begynte vi å samle på et servise fra Porsgrunn, og det har vi brukt helt fram til nå.

blue.jpg

I stedet for et servise ble det noen espressokopper til hytta og noen av de krusene Marthe samler på. Så blir hun glad.

pakke.jpg

Selv om det var litt surt ute, måtte vi ta en runde i gatene. Hvor har denne byen vært i hele mitt liv? Her var det smale, brostenslagte gater, nydelige trehus og små forretninger over alt. Det rent og pent og hyggelig. Bare vent til det blir varmt, da kommer vi tilbake.

k1.jpg k2.jpg

I noen byer med gammel bebyggelse vet jeg det er forbud mot store, prangende reklameskilt. Jeg vet ikke om det er sånn i Lidköping, men det kunne se sånn ut, for det var i hvert fall få av dem. I stedet hadde man tatt vare på de gamle skiltene fra anno-da-zu-mal.

condi2.jpg condi1.jpg

Noen skilt var mer lavmelte enn andre, og man måtte gå helt inntil for i det hele tatt å kunne lese dem. En gang var det kanskje nok til å få sving på salget enten varene var hveteboller eller transport.

ad1.jpg ad2.jpg

I Paris har de Moulin Rouge, her i Fredrikstad het kinoen Røde Mølle, – og jammen er det ikke en Röda Kvarn i Lidkøping. Den så ut som en rekvisitt i en gammel film.

moulin-rouge.jpg

Det har alltid vært en nytelse å stoppe utenfor blomsterbutikker, men de siste årene har jeg fått en følelse av at alle som jobber i blomsterbutikker har gått på det samme kurset. Det er ikke det at det ikke er lekkert, men det har blitt så utrolig like hverandre. Vi ser det over alt hvor vi reiser: Litt markedsstemning, mange planter, rekvisitter av typen gamle kurver, barnevogner eller bare en gammel stol. Det blir litt forutsigbart og ikke minst utstudert. Men for all del: Pent er det jo.

blomster.jpg gul.jpg gul2.jpg

For hver lille butikk, dukket det opp en ny, og de fleste hadde flotte utstillinger både inne og ute. H fikk lyst på en ny kost, – men det ble med tanken. Kanskje det var for mange å velge mellom.

kost1.jpg kost2.jpg kost.jpg

På torpet sto lammestekene i ovnen og forberedte seg på at vi skulle komme tilbake fra byturen. Sånne lammesteker blir ofte best når de får klare seg selv en passe lun ovn. Men selv om kjøttet klarer seg selv, er det mye å orden når mange gjester skal ha mat. Rundt bordet var det oss seks gamle. Til middag kom dessuten vertsskapets sønn og svigerdatter, og det er aldri feil å ha noen unge mennesker å prate med også. Steken smakte himmelsk, vinen likeså. Og så ble det pratet og diskutert livlig og høylydt. Det skader ikke. Men jeg gledet meg også til å legge meg. Vi fikk gjestestua ute. Der var det varmt og godt. Det er ikke hver dag man får eget rom med peis og bad på et lite sommartorp i Sverige.

nusselig.jpg thv.jpg lam.jpg

Trøstebil

Vi fikk besøk av en bil i dag. Thvs gode venn ville presentere oss for den. Livet hans har ikke vært helt i vater i det siste, og hverdagen har tatt noen nye vendinger. Nå skal han bytte bil, og har lyst på noe mer enn transport. Han vil ha noe morsomt å kjøre. Denne er morsom.

billen.jpg

Han kom for å høre hva vi syntes om ideen. Det er vel ikke noe å diskutere. Bilen vil helt sikkert bli et hyggelig bekjentskap. Den er ikke ny, men det er ikke eieren heller. Den har gått en del mil, men det har eieren også, og begge er de litt slitte i lakken.

Trøstebil eller ikke trøstebil, – kjøp den du S.

alfa.jpg lukt.jpg felg.jpg bak1.jpg

Hit og dit og over alt

damer.jpg

Dagen endte her, på en café sammen med gode venninner fra jobben. Anledningen var den brune, friske til venstre. Hun er nemlig på seiltur, og jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive om denne turen. Sist juni dro hun og mannen hennes ut på det store, stormfulle havet. De har seilt til England og Irland, nedover hele Europa, over til Afrika, videre til Kanariøyene og så til Karibien. Der er de nå, og så skal de jammen seile hele den lange veien hjem igjen. Tøffingene. Nå er hun bare hjemme en snarvisitt fordi det var en liten jobb som måtte gjøres innimellom, og vi er glade for å se henne. Hvis du har lyst til å lese om hvordan det er å seile der ute på havet i et lite yoghurtbeger, så er det bare å ta en kikk. Hun skriver friskt og spenstig, men jeg anbefaler at du har et håndkle i nærheten, for hun skriver så sjøsprøyten står i øynene på oss.

chips.jpg candle.jpg

Thv og jeg sto opp grytidlig i dag, i hvert fall synes jeg det. Når det er ferie er det tidlig å bli vekket klokka åtte. Men vi skulle altså til Oslo, og da handler det om å komme i gang. Været var aldeles strålende, men innmari kaldt, og jeg har følelsen av at jeg har småfrosset i hele dag.

sol1.jpg

Første stopp var IKEA. For en gangs skyld hadde vi en handleliste, – vi skulle ikke bare ha noen servietter og stearinslys som uansett vil koste 1000 kroner. Det går ikke an å gå inn på IKEA uten at det koster 1000 kroner! Det gjorde det i dag også, men til gjengjeld fikk vi litt mer enn lys og servietter. Jeg elsker å gå på IKEA, – en gang i blant. Ikke for ofte. Det er så utrolig mye lekkert å se på, og særlig tekstilavdelingen er en drøm av farger og mønstre. Problemet er å ikke kjøpe alt som er billig. Egentlig er IKEA et stjerneeksempel på forbrukersamfunnet, – et sted vi kjøper ting vi absolutt ikke trenger, bare fordi vi har penger til det og kan. Thv falt for et sengetøy med gult mønster, og det ville han gjerne legge på sengen nå i påsken. Dynetrekk og putevar for 29 kroner, og til dobbeltseng for 7o. For 130 kroner kunne vi altså få trekk til både enkeltdynene og dobbeltdynen vår. Men vi lot være. Og så var det et lekkert bomullsstoff med superdigre valmuer på. Det ville blitt en stilig sommerduk. Prisen var 19 kroner meteren, og det er jo som å få det. Vi lot være å få det. Det lekre, røde gulvteppet til 149 kroner som hadde passet perfekt på mitt rom fikk også tilbringe en natt til på IKEA. Jeg har allerede et teppe på rommet mitt. Vi har jo alt vi trenger. I stedet gikk vi rundt og nøt farger og mønstre.

teppe.jpg dots.jpg poppey.jpg

Målet med Osloturen var Thvs bror. Det er så sjelden vi besøker familien i Oslo, og det får vi også høre. Det virker som om det er lenger fra Fredrikstad til Oslo enn omvendt. Vi som fortsatt bor her «hjemme» forventer alltid at de andre skal besøke oss. Men i dag var det vår tur. Det ble et hyggelig besøk. Vi fikk deilig lunsj, og så traff vi hans to naboer, kattene. Eierne er på ferie, og han passser dem. De så ikke ut til å ha noe å klage på.

cat1.jpg cat2.jpg

På veien hjem stoppet vi for å kjøpe sushi. Vi gjør ofte det når vi er i Oslo. I Fredrikstad er take away-sushi så dyrt at det er sjelden vi kjøper det. I Oslo koster det mye mindre. I dag stoppet vi på sushibaren rett over gaten for Blitz-huset, og de var både raske og billige. Ungene våre sier at de serverer lekker lunsj på Blitz også, men skal jeg dit vil jeg ha med anstand av noen som kan språket.

blitz.jpg

I ferien blir det litt rot med måltidene. Lunsjen klokka ett i dag var mye større enn den jeg pleier å spise, så middag var utelukket. Så ble det litt chips da jeg var på café med jentene. Nå skal det bli godt med litt fisk og ris før jeg jeg styrer i retning senga, – uten nytt sengetøy fra IKEA.

sushi.jpg lax.jpg roll.jpg

Lediggang blir hurtiggang

Vi reiser nesten aldri noe sted i påsken. Da holder vi oss hjemme for å møte frøken Vår som gjerne gjør oss en visitt omtrent på denne tiden av året. Vi har nesten ingen planer, og blir enige om at vi kanskje er dumme som ikke reiser bort noen dager. Det kan jo fort bli kjedelig når vi ikke har noe spesielt å gjøre. Lediggang er noen man fort blir lei av.

Den første feriedagen så vi fram til lange alenekvelder med film og påskekrimmer, marsipanegg og lammestek i familiens lune ro. Og så har vi jo våre faste rutiner: Dobbeltvinduene skal ut i palmehelgen, og nå står de i stablet i sommeropplag i kjelleren, og vinduene og resten av huset er vasket og pusset. I helgen har vi hatt min mor på middag, besøk av to små barn som har hatt en omdreining på 6000 i sekundet og besøk i et 50-årslag med femti gjester og 24 taler.

Hvor ble kjedsommeligheten av?

I dag tidlig startet jeg dagen med å rette noen av de mange, mange, – veldig mange elevbesvarelsene jeg MÅ gjennom i løpet av ferien, – jeg skjønner nå at her er det ingen tid å miste. Dessuten vil Thv at vi skal planlegge utvidelsen av utestuen vår. Han har brukt dagen i hagen og har gravd og revet så jeg kjenner at jeg blir skrekkslagen. 

I morgen skal vi til Oslo for å besøke Thvs bror, William, og kanskje blir det tid til en tur på IKEA også. Om kvelden skal jeg møte noen venninner fra jobben. Onsdag er det bursdagsfest hos vår gode venninne og torsdag drar vi nedover til sommartorpemigrantene for å nihygge oss. Der er det gjerne lange måltider med deilig vin, kanskje blir det en spasertur eller et kulturelt innslag på fredag, vi får se. Hjemme er vi først på fredag ettermiddag. Og så er det jo påskeaften, og da skal man vel tradisjonen tro spise en lammestek, og denslags spiser man vel ikke alene? Kanskje det er nettopp det vi skal gjøre, – låse døren og innta sofaen.

Det ble visst mer hurtiggang enn lediggang, – men jeg klager ikke. Jeg forsøker stadig å innbille meg selv og alle andre at jeg liker ensomhet og ro, men sannheten er vel at jeg er mer supersosial enn jeg har godt av. 

Brev fra skipslegen 10. Polly fra Cape Town

I brevet til sin mor og Signe forteller Thorvald at han har hatt selskap med en ung pike mens han var i Cape Town. Riktig nok forteller han det ikke til Gerd på dette tidspunktet, men det kan ikke ha vært noen langvarig hemmelighet, for det var nettopp Gerd som oppbevarte det brevet som spiller hovedrollen i denne posten. Vi vet ikke hva den sørafrikanske piken het, men sannsynligheten for at det er forfatteren av dette brevet er stor, og da het hun altså Polly. For Thorvald var nok dette en flirt. Brevet fra Polly kan tyde på at hun så litt annerledes på det, men hun har ikke kjent ham lenge nok til å vite hvordan navnet hans staves. Vi har ikke etternavnet hennes, bare et c/o, men adressen har vi. Den velger jeg likevel ikke å legge ut her, men kommer jeg noen gang til Cape Town, så kan jeg love deg at jeg skal oppsøke adressen – om ikke annet så for å ta et bilde.

Hele tiden mens jeg leser disse brevene gremmes jeg over at Thorvald er død. Tenk så morsomt det hadde vært å fritte ut svigerfar litt om denne Polly. Hvem var hun? Hva het hun mer enn Polly? Lovte han henne mer enn han strengt tatt hadde til hensikt å holde? Hadde han noen videre kontakt med henne? Han var tross alt på hvalfangst to sesonger etter denne.

Thorvald var 30 år i 1947. Hvis Polly var noen år yngre, hvilket er sannsynlig, kan hun til og med være i live ennå. Tenk om vi hadde visst litt mer!

Men de døde tier, og ingen ting mer får vi vite.

pollenvelope.jpg

22. Dec. 48

Dear Thorhval

Thanks a lot for you most welcome letter which I received some time ago. I’m glad to see you still remembered me.

I really did not want to write to you before because I wanted to give you the great news that from today I’m free again.

This might not mean anything to you, but I am so excited that I can’t do otherwise as to tell you, for this is the greatest event of my life.

I’m still keeping well in spite of all the trouble I went through, but I remembered what you told me to do, to keep my chin up and not to worry so much.

My hands are also much better now. I went to another specialist just after you left, and still have to go every week

Within two weeks I’m going on a months holiday to Bloemfontein. If only you were nearby. I would have asked you to come with me, for it’s a very nice place.

I must say that I do miss you a lot, and is looking forward to see you again.

Cape Town is very busy now, and we just have to keep smiling no matter how tired we are. We also have very hot weather, that makes it even worse.

Well, dr, Ill write to you again some other time. But now I must stop, for our manager has just gone down the road for something and will be back soon, I hope you’ll be able to read this writing.

Doc, I hope you enjoyed your Xmas, and wish you a prosperous new year.

Kind regards to you and all the others.

Yours sincerely

Polly.

pollu.jpg

Generasjonsskifte

I dag har C og jeg snakket om hvordan det er å bli gammel, og at mange gamle trenger litt hjelp fra dem som er unge.

Kanskje du kan hjelpe Thv og meg når vi blir gamle? spurte jeg håpefullt.

Nei, dessverre, svarte den unge mannen. Du skjønner, da har mamma og pappa også blitt gamle, og da blir de min bestemor og bestefar, og da må jeg nok hjelpe dem.

Dessverre, altså!

Ren påskeferieglede

Endelig påskeferie, tenkte jeg da vi kom hjem fra jobben i dag. Nå skal jeg slappe av. Jeg skal være enig i at det er både rotete og møkkete i huset vårt, men det kan da ikke haste sånn? Vi har fri i ti dager, og det er ingen lov som sier at man må vaske og pynte den aller første dagen.

vanne.jpg

Ikke alle var enige i det. Hun kom fra en lang og hektisk dag i barnehagen, men var likevel full av energi. Selv måtte jeg ta meg et kvarter på ryggen, men hun som hadde bakt rundstykker, dekket bord til påskefrokost, danset, lekt inne og klatret ute, – hun hadde mer å gi.

Da hun vannet blomstene, og jeg skal si at de trengte det, oppdaget hun hvor utrolig skitne vinduene var. Her var det ingen tid å miste.

pussestort.jpg

Og det var ikke nok å tørke over dem. Det måtte både gnikking og gnuing til for å få dem blanke. En klut var for lite, hun måtte ha en i hver hånd. Hver milimeter av glasset ble saumfart.

11.jpg 21.jpg 31.jpg 41.jpg

Jeg satt helt lamslått i sofaen og så på all denne aktiviteten, og det eneste hun hadde til overs for meg var et anklagende blikk: Har du ikke tenkt å gjøre noe som helst?

anklage.jpg

Storebror ser ikke sånne blikk. Men i likhet med meg synes han det er helt ok å utsette til i morgen alt det vi kanskje kunne gjort i dag. Kassa med leker fristet langt mer enn vinduspussing.

c.jpg

Men da lysene skulle tennes over middagsbordet lot han seg friste. Barn skal ikke leke med fyrstikker, men dette er ikke lek. Alle de tolv lysene skal tennes, og for den som er liten og redd for å brenne seg, er det en kjempestor jobb. De delte lysekronen mellom seg, og tente to og to lys. Det gikk med en halv eske fyrstikker før de var ferdige, for det måtte blåses ut ofte.

tenne2.jpg

Nå kunne mormor bare komme på torskemiddag, men ennå var ikke den lille energibunten helt fornøyd med pyntingen. Den gamle duken som mormor broderte i sin ungdom var litt fargeløs, men ikke verre enn at ei kreativ jente og en kulepenn kunne videreutvikle mønsteret.

Nå kan ferien begynne.

tegne.jpg

Spor av barn

Her sitter vi alene i sofaen, to voksne mennesker alene i et stort hus. Begge barna våre har flakset og fløyet ut av redet, og vi savner dem i grunnen ikke. Vi savner bare dem som savner oss. Hvis ungene våre er lykkelige og har det bra der de er, så er det ingen grunn til å ønske seg det annerledes.

Så skulle jo huset være fritt for barnespor, – men sånn er det ikke. Noen dager i måneden går døra opp, og inn kommer noen små som gjerne vil være her litt. Og selv om de er her ganske sjelden, så er det spor etter dem over alt hvor jeg går. Både vi og resten av huset venter på at de skal komme tilbake.

Under skrivebordet i stua står en lekekasse full av leker, og rundt om i huset står det flere av dem. I spisestua står to TrippTrapp-stoler, stoler som ikke egner seg for noen andre enn små barn. De står bare der og venter.

leker.jpg stol.jpg

På salongbordet er det et veldig tydelig og rødt spor av barn. Sist hun var her fant M ut at det var så morsomt å tegne på bordet og på duken. Da jeg oppdaget det, utbrøt jeg: Men hva har du gjort? Lett spørsmål å svare på for en som vet hvorfor hun gjør det hun gjør. M var strålende fornøyd, og hadde en god forklaring. Jeg tegnet bare nede i stripene på duken, for det var så deilig. At hun også hadde tegnet på bordet forbigikk hun i stillhet. Jeg har ikke prøvd, men jeg kan godt tenke meg at det var deilig å la kulepennen gli fram og tilbake i rillene på ripsduken. Duken ble kvitt de røde stripene i vaskemaskinen, og litt sandpapir vil fjerne de røde strekene på bordet, – hvis ikke vi beholder dem en stund.

kulepenn.jpg

Små barn trenger små klær og små støvler, – og de trenger mye av det. I gangen har vi en lang knaggerekke som er akkurat passe høy for de to små. Men selv om den er lang, så er den ikke lang nok, og så blir den alt for full av tøy. Men snart er det sommer, og da må det pakkes bort. Til høsten er det for smått. Det kunne kalles rot, men hvis du ser riktig godt etter, ser du at det er både dekorativt og hyggelig med de små plaggene og de fine fargene.

klede.jpg gummis.jpg

På badet er det mye som tilhører de to små. Lekene på badekarkanten får ligge der, i glasset står to små tannbørster og foran do står dokrakken. Hm – hvorfor står den der nå som det ikke er unger i huset? Det kan vel hende det er andre her i huset som ikke er velsignet med så lange ben, og dokrakker er fine for gamle damer også de.

tann.jpg duplo.jpg krakk.jpg

Begge ungene har fått velge sin egen nattlampe. C valgte en med Ole Brumm, mens M ville ha Snehvit. I bokhylla står massevis av barnebøker, – noen er ikke aktuelle på mange år ennå, men de står tålmodige i hylla og venter på at ungene skal bli gamle nok.

lampe.jpg bok.jpg

Selv om sengene ikke er i bruk hver natt, så står de klare og oppredde. Og oppå dynene ligger to små pysjamaser og venter, to bløte, søte flanellspysjamaser.

rose.jpg

Lov og rett og en dæsj magi

Jeg kunne nesten ikke tro det jeg leste: Politiet i Bergen har brukt opplysninger fra en synsk person i håp om å finne den forsvunnede Dung Tran Larsen som har vært borte i snart åtte måneder. Det kan da ikke være mulig? Hvordan går det an? I en forferdelig sak der en ung mamma muligens har blitt drept, bruker politiet ressursene sine på å kjøre rundt med synske personer. Kanskje de kan bruke de synske til å fortelle hvem som har bortført henne også, så kan vi spare masse penger på annen etterforsking.

Men det er ikke det verste. I Indre Finnmark tingrett har en mann blitt frikjent for dyremishandling fordi retten trodde han bedøvet dyret ved å velsigne det. Saken handlet om en mann som avlivet et rensdyr ved å stikke det i hjertet. Dette er ikke en lovlig avlivingsmetode i Norge, men det var i følge mannen ikke noe problem. Dyret følte ikke smerte, – jeg hadde nemlig velsignet det først, sa mannen. Og retten, offentlig ansatte, høyt utdannede tjenestemenn, syntes dette hørtes både riktig og fornuftig ut, og frikjente ham. Du verden! Kanskje han skulle tilby sine bedøvende velsignelser til anestesiavdelingen på nærmeste sykehus? Bedøvelse ved velsignelse er vel uten bivirkninger også, regner jeg med.

Jeg mener jeg en gang hørte om en såkalt synsk person som hadde tipset politiet. De fant raskt ut at den synske var gjerningskvinnen. Hvordan skulle hun ellers kunne fortelle alle de detaljene hun satt inne med? Avliving av rensdyr med kniv har jeg selv opplevd på meget nært hold, men hva dyra følte eller ikke følte, skal jeg ikke uttale meg om.

Jeg trodde bare ikke en velsignelse av offeret var nok til å frikjenne noen for brudd på norsk lov.

Så tok jeg feil igjen.

Brev fra skipslegen 9 Julebrev fra Signe og Carlos

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 – og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

signe-ogcarlos.jpg

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

konv1.jpg

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av «vårs som vant krigen» som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd.  Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

signe1.jpg signe2.jpg

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

aerogram.jpg

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom – «den gang jeg var til sjøs» – og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en «fremmed verden» – Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. – Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge «deilig er jorden» og «jul med din glede»… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

aero1.jpg aero2.jpg