Det er søndag kveld, og jeg er ferdig med jobben. Store deler av helga har vært tilbragt i selskap med min røde penn og bunker med elevbesvarelser. Vanligvis er det en hyggelig del av jobben, men denne helga har jeg vært ganske frustrert. Jeg leser den ene teksten etter den andre, og kan bare konstatere at nesten alle elevene min presterer mye dårligere enn det de er i stand til. Det igjen betyr at mange av dem får en unødvendig dårlig karakter.
Hvordan kan jeg si det så sikkert, tenker kanskje du, – men det kan jeg faktisk. Det er ikke slik at elevene bare får en oppgave, og så går de hjem og skriver en tekst som jeg så evaluerer. Skrivingen er en lang prosess som nå har gått over nesten tre år, – og før det skrev de også på barneskolen. I løpet av de siste årene har vi gått gjennom alle de sjangrene elevene forventes å skrive i. De har lært hva som er typisk for sjangrene og lest profesjonelle eksempler som kan brukes som modeller. Vi har arbeidet med komposisjon, perspektiv, litterære virkemidler – og vi har øvet og øvet og øvet.
Når de får en oppgave er den nesten alltid knyttet opp mot et emne. Denne gangen var det Skam. I tilknytning til oppgavene får de et hefte med tekster til inspirasjon. Noen ganger får de faste oppgaver, andre ganger kan de selv velge et skriveprosjekt. Da de fikk oppgavene denne gangen, gikk jeg grundig gjennom dem. Mange føler seg uinspirerte og vet ikke helt hvor de skal begynne. Sammen forsøkte vi å samle ideer til hva de kunne skrive om , og selv ga jeg dem så mange konkrete ideer jeg kunne komme på.
De fikk tre uker på å fullføre tekstene, – en på bokmål og en på nynorsk, en faglitterær og en skjønnlitterær. Når de skriver hjemme har jeg ingen kontroll på når de begynner skriveprosessen. Grunnen til at jeg mistenker at de fleste ventet til i siste liten er mengden tekster jeg fikk inn til respons. Denne gangen var det ingen: 0 av 60. Hver gang elevene skal skrive tekster, har de tilbud om å levere dem inn til meg for å få respons. Jeg leser da tekstene, gir kommentarer og stiller oppklarende spørsmål. Har de bommet på sjangeren, får de vite det, er komposisjonen ustrukturert, får de vite det. Jeg løfter fram det som er godt og som de med fordel kan gjøre mer ut av, og foreslår at de demper andre sider ved teksten. Det er jeg som skal gi sluttevalureringen, og derfor er det underlig for meg at absolutt ingen benytter seg av sjansen til å få respons og korrigering av nettopp meg. Det er jo en gavepakke! Foreldrene er selvfølgelig også kjent med denne muligheten, men ingen har altså tatt seg bryet med å gi sine små et vennlig spark bak slik at de kom i gang tidlig nok til å få respons. For det er nok her hunden ligger begravet. Selvfølgelig vil ungene har respons og muligheten til å gjøre en bedre jobb, – de er ikke dumme. Problemet er bare at de begynner skrivingen for sent til å kunne benytte seg av muligheten. De er rett og slett ikke sultne nok på gode resultater.
Denne gangen var det et problem at veldig mange av elevene ikke hadde notert hvilken oppgave de hadde skrevet eller hvilken sjanger de skrev i. I og med at alle oppgavene på en eller annen måte skulle handel om skam, var det nesten umulig for meg å vite hvilken oppgave de hadde forsøkt å besvare. 48 av 60 hadde ikke skrevet oppgavenummer eller sjanger. Om de heller ikke gjør det til eksamen i mai, er de i trøbbel. Jeg bør vel ikke si at jeg har sagt det, ropt det, hvisket det – og sist i det øyeblikket de fikk oppgavene. De gjør det bare ikke.
Hvorfor i huleste anstrenger de seg ikke det minste? I den forrige klassen jeg hadde var kulturen en helt annen. Der ba alltid mellom 20 og 30% av elevene om respons, – her er det altså ingen. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det blir sånn, – at jeg kunne finne nøkkelen.
Hadde dette vært lett, ville vi ikke hatt noe problem, men det er det ikke. Elevene mine er bare seksten år gamle. De er veldig unge. Tekstene de er forventet å skrive er kompliserte. De skal skrive tekster om de store og vanskelige spørsmålene i livet, og de skal mestre kompliserte sjangere som krever store ferdigheter. Sjangervalget er også det aller vanskeligste for dem. Selv om de har kunnskapene, krever det mye å få dreis på det. Mange skrev intervju denne gangen, – en av oppgavene oppfordret til det. Dette er en sjanger med magnge muligheter, og flere av elevene utnytter de muligheten. For mange blir det dessverre bare en lang rekke med spørsmål og svar, spørsmål og svar. Skal det kunne bli noe mer, krever det arbeid, – et arbeid de ikke er villige til å nedlegge. De må lese intervjuer, de må sjekke ut sjangerkjennetegnene, de må skrive og omskrive for å få variasjon og snert. Bare noen ytterst få er i stand til eller orker å legge ned arbeid for å skape en original og god tekst. Jeg gjentar derfor at de fleste garantert ville øket kvaliteten på tekstene sine om de hadde bedt om respons. I stedet lever de noe under det nivået de kunne prestert på, – de blir underytere.
Også denne helgen har jeg lest gode tekster, eller deler av tekster, – små gullkorn, poetiske vendinger, gode ordvalg, snertne kåserier.
Det kunne bare vært så mange fler.
Livet leker 
Umiddelbart tenker eg at Skam er eit tema som er altfor vanskeleg, nært og alvorleg nettopp for dei yngste vaksne / eldste ungane, til at dei kan engasjere seg. Om dei skulle finne påå vere ærlege, kjenne etter og engasjere seg i oppgåva, ville dei utlevere ting dei kanskje aldri har sagt til nokon før.
Ungdommar er stappfulle av skam.
La dei vere i fred.
🙂
Hm. Jeg hadde tenkt å si noe helt annet, men så vil jeg ikke ødelegge for Avils gode kommentar. Jeg kunne valgt å la den stå fortsatt alene, for jeg syns den er god. Men jeg regner med at elevene er gjort oppmerksom på at de ikke trenger skrive om egen skam, at de f.eks kan nærme seg emnet fra en annen tidsepoke og dermed blir gitt muligheten til å legge inn distanse til seg selv?
Det jeg ville si var at når du nevner at dere bruker intervjuer i klassen, så håper jeg at dere ikke bare bruker eksempler som læreren har valgt ut. Jeg gjetter at de fleste elevene har et eksempel på et intervju de har likt å lese en gang, f.eks med en person som interesserer dem. Og at de kan få legge merke til hva som gjør at de liker det.
Jeg liker godt å lese det du skriver om arbeidet ditt som lærer. Det interesserer meg og jeg får et bedre innblikk i hvordan noen lærere tenker og arbeider. Jeg skulle ønske lærerne som mitt eget barn hadde på skolen klarte å formidle tankene sine om arbeidet sitt like godt, men jeg ble skuffet av å være skolemamma.
Jeg ventet meg at skolen hadde forandret seg mer siden jeg selv gikk i den, f.eks når det gjaldt elevens egne erfaringer og interesser. Jeg husker at jeg som elev ergret meg over hvordan jeg måtte lære engelsk via for meg kjedelige tekster. Mens det fantes engelske tekster som ville interessere meg å skjønne.
Det er et vanskelig tema, Avil. Det er ikke jeg som lager oppgavene, men jeg kunne nok også funnet fram dette temaet. Til tentamen (Laget av Udir) var headingen Reise – noe greiere, men også med åpninger for det personlige. Den beste delen av denne oppgaven var faktisk samtalen på forhånd. Når elevene skriver, kan de velge om de vil være personlige eller ikke, – og det velger en del faktisk å være.
Eg har lese ein del stiler der elevane har valgt å vere personlege, og nokre der dei har valgt å vere «personlege» og funne på historiar.
Men når ein påfallande stor del av klassen virkar uengasjerte i ei oppgåve som normalt har enormt potensial, tenkte eg berre at det blei vanskeleg for dei.
Mange vaksne syns også det er vanskeleg å seie kva dei forbinder emd skam, kva ordet betyr og kva dei trur er normalt å skamme seg over.
Skam er ei av dei mest kraftfulle kjenslene, og kanskje dén mest potensielt destruktive kjensla me har.
Skolen er skolsk, Fr Martinsen, – det er et av våre store dilemmaer. I prinsippet skal vi skrive fordi vi har noe å formidle, fordi vi har lyst, men på skolen er elevene i en treningssituasjon, og de må skrive tekster også når de ikke har noe på hjertet. De må til og med skrive noe som andre har bestemt og innenfor en tidsramme. Dette er vi klar over, og vi prøver så langt det er mulig å skape gode skrivesituasjoner.
Elever som selv har ideer til tekster de vil skrive, får selvfølgelig gjøre det. Dessuten har elevene en tekstmappe som de kan fylle med langt flere tekster enn det vi ber om. Hvis de har skrevet flere tekster enn de må, kan de luke ut dem de er minst fornøyde med før vi foretar en sluttevaluering. Men skolsk er det.
Det er grunnen til at jeg likte så godt den eksamensformen Udir la opp til i fjor. Elevene fikk et tema, men de sto helt fritt til å velge hvordan de ville nærme seg problematikken. De fikk et hefte med tekster til inspirasjon, og så valgte de resten selv. Det ga også gode tekster. Jeg var ikke lærer for de som gikk ut i fjor, men jeg vet fra mine kolleger og fra de flotte eksamensresultatene at det ble skrevet mye godt våren 2007.
Jeg drar inn så mye mange profesjonelle tekster som jeg bare kan, og elevene leser jo også utenfor skolen, – men tida er begrenset. Mange har også mange skrevne ord hjemme.
Siden dette tydeligvis engasjerte, skal jeg ramse opp oppgavene de fikk. Da vil dere se at det er mange åpninger her. Dere vil også se noe av det jeg liker dårligst: Noen av oppgavene er fulle av kriterier over ting som skal være med i oppgaven, og det binder elevene mye mer enn jeg liker. Det er imidlertid slik Udir lager oppgavene nå, og de burde absolutt vært del av denne diskusjonen. Jeg vet faktisk ikke sikkert hvem som har laget disse oppgavene, med de har stått i et nummer av Norsknytt.
Elevene skal altså velge en oppgave fra hver gruppe. De fikk også hjelp av sitater og tekster om skam.
Skjønnlitterære skriveoppgåver – nynorsk
Oppgåve 1
Her fikk elevene et maleri av Constantin Hansen å forholde seg til. Det viste to jenter i gammeldagse klær. Den ene leser i en bok. Den andre lener seg over den første og leser over skulderen hennes.
Skriv ei forteljing som passar til biletet. På ein eller annan måte skal forteljinga handle om skam. Tittelen lager du sjølv.
Oppgåve 2
Skriv ei forteljing om ein person som skammar seg over at han eller ho ein gong kom fem minutt for seint. Både innleiinga og avslutninga skal innehalde desse orda: «Eg skullle ha vore der». Tittelen lagar du sjølv.
Oppgåve 3
Skriv eit eventyr om mannen – eller kvinna – som skamma seg altfor mykje og altfor ofte. Tittelen lagar du sjølv.
Oppgåve 4
«Ethvert menneske bærer på en hemmelig skam», skreiv den dansk-norske forfattaren Aksel Sandemose. Skriv ei truverdig forteljing som passar til dette sitatet. Tittelen lagar du sjølv.
Sakprosaoppgaver – bokmål
Oppgave 1
Skriv en artikkel om ungdom og skamfølelse. Velg overskift selv.
Oppgave 2
Lag et kåseri der du fletter inn ett eller flere sitater om skam.
Oppgave 3
Skriv et portrettintervju med en tigger. Sørg for at tiggeren framstår som et menneske med rike erfaringer og gjennomtenkte synspunkter.
Oppgave 4
Tenk deg at du skal overrekke hjemkommunen din et maleri som handler om skam. Skriv den talen som du vil holde under overrekkelsen. Sørg for at du underveis i talen både beskriver og forklarer maleriet.
Oppgave 5
Skriv et leserinnlegg/debattinnlegg der du angriper noen for å føle for lite skam. Sørg for at du underbygger synspunktene dine på en god måte.
Der gir jeg deg helt rett, Avil. Hvis en oppgave bare engasjerer en liten del av elevene, så er den for vanskelig. Denne engasjerte nok mange, særlig intervjuet med tiggeren og teksten om han eller hun som kom fem minutter for sent. Der fikk jeg mange gode tekster.
Men selv om de skriver engasjert og ivrig, så skulle jeg ønske de også la ned litt mer arbeid i å forbedre tekstene sine, – at de hadde litt større ambisjoner.
Du har også rett i noe annet. Det kom fram i en del av tekstene at noen elever faktisk ikke hadde noen fullstendig forståelse av begrepet skam. Vi snakket om det på forhånd, men det var ikke nok for alle.
Kom over bloggen din med en tilfeldighet, men jeg må si det var veldig interessant å lese det siste innlegget ditt. Jeg går selv i en klasse der arbeidsinnsatsen er heller laber. Det pleier å være en eller to av tjue stykker som leverer gitte oppgaver. Vanligvis har vi en uke på å gjøre den. Det er slik at noen ikke gidder, og dette drar andre ned. Det er veldig leit, jeg har slitt mye under det selv. Motivasjonen min forsvinner totalt i et slikt klassemiljø. Før fikk jeg gode karakterer, nå bare daler de. Klassen min er bråkete og ukonsentrert. Ikke får jeg bytte klasse heller, fordi alle vil vekk fra den klassen, og skolen kan ikke fylle de andre klassene mer. Jeg savner at lærerne tar tak i problemene som er i klassen, da mener jeg skikkelig tar tak i. Ikke bare snakker om elevene på personalmøter, for så å si «vi har snakket om det». Det må kommuniseres aktivt TIL elevene. La de få ta del i det, snakke og drøfte hva som kan gjøres. La de skjønne at det ikke er noen andre enn de selv det går utover. Jeg savner og at oppgaver blir mer tilrettelagt meg som enkeltperson. Ja, for vi har jo rett på dette som så fint kalles tilrettelagt undervisning. Hvorfor ikke snakke med elevene og finne ut hva hver enkelt har lyst til å jobbe med? Selvfølgelig, alle skal gjennom et visst pensum, men det er mye lettere å jobbe og prestere bra hvis man kan føle at man har hatt en mulighet til å påvirke sin egen karakter med selv å bestemme noen av kriteriene.
Når jeg ser hva jeg har skrevet, så virker det nesten umulig. Jeg skjønner ikke hvordan lærene orker å gjøre den jobben de gjør, egentlig?
Jeg prøver å være en god elev og en god person. Jeg viser respekt, er høflig, følger med i timen. Jeg gjør leksene mine og kommer tidsnok til timen. Jeg behandler lærerne mine som jeg selv vil bli behandlet. Allikevel opplever jeg noen av de som respektløse og rett og slett taktløse. Jeg vil bli sett, uansett hvor stille og forsiktig jeg kan virke der jeg sitter, på fremste rad. Det er aldri noen lærere som ser at jeg rekker opp hånden. Aldri. Man skal rekke opp hånden, allikevel får alltid de som roper høyest svare. De har jo allerede svart.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Kanskje for å få et slags svar. Er det jeg som gjør galt i å rekke opp hånden? Er det feil å følge normal folkeskikk på skolen?
Jeg synes du skal lese opp hva du har skrevet her til klassen din. Kanskje det vil hjelpe de å forstå?
Ronja, 17.
Dette var trist lesing, Ronja, – og jeg synes du skulle vise dette innlegget til lærerne dine. Sånn kan dere jo ikke ha det. Og jeg er helt enig med deg: Det er ikke nok at vi lærere sitter på personalmøter og diskuterer et problem, – og så har vi liksom snakket om det. Problemer forsvinner ikke ved magi. Noe må gjøres.
Har du noen gang tenkt på å lage litt uro? Du har ganske stor makt, vet du. Få elever tenker på det. Be formelt om et møte med rektor og lærere. Det kan de neppe nekte deg. Fortell ryddig og greit hva problemet består i, skriv det gjerne ned også. Kanskje lærerne trenger et spark bak. Jeg er lærer, – og jeg trenger mange spark bak.
Klassen jeg jobber i er ikke spesielt bråkete, og respektøse er de i hvert fall ikke. Flere av dem leser her på bloggen, og jeg viser dem også innleggene mine når det har noe poeng. I dag har jeg også snakket med dem om det jeg skrev om. De er jo enige med meg. Det er ikke der problemet ligger; men som en av guttene sa: Vi begynner å skrive for sent, og så rekker vi ikke få respons.
Jeg er faktisk veldig, veldig glad i klassen min. De jobber flott på skolen. Problemet er at jeg ser at de er underytere, – de kan altså prestere så mye, mye mer med litt innsats, og det er den jeg etterlyser.
Det du skriver om at det er demotiverende for deg å gå i en sånn klasse, forstår jeg godt. Vi lærere kaller det for klassekultur, og det er skumle saker. I noen klasser er det noen få, sterke elever som klarer å få spiralen til å vri seg oppover: Det er om å gjøre å være flink, man får applaus, miljøet er inkluderende, det swinger. I andre klasser er det motsatte krefter som få råde. Vi lærere kan gjøre noe med dette, men dessverre ikke alt. Som du sikkert vet bedre enn jeg: Mesteparten av kommunikasjonen i en klasse er utenfor lærernes rekkevidde.
I min klasse er det også noen elever som føler at nivået er for lavt. De har så mye mer å bidra med, og jeg ser at de blir anonyme og tause av at det er for få utfordringer. Det er ille.
Lykke til, Ronja, og skriv gjerne mer her.
-Alt det for mig til at huske, at jeg i min skoletid lærte en masse med det tilsyneladende ene formål, at hvis JEG blev lærer kunne jeg give det videre igen, hvis nogle af MINE elever skulle blive lærere…..og så videre.
Lukket kredsløb. 🙂
Det kan du nok si, Farmer,- men der er vi nok ikke helt enige. Jeg underviser i språk og litteratur, og jeg mener det har andre formål enn reproduksjon. Vi bruker språket til å tenke med. I stedet for å ta utgangspunkt i elevene mine, kan jeg bruke meg selv som eksempel. Da jeg var ung visste jeg ofte ikke hva jeg egentlig mente om ditt og datt. Når jeg så måtte sette meg ned for å skrive om det, eller når jeg måtte delta i diskusjoner i klassen, så skjedde det noe med meg. Et eller annet ble aktivert i meg, og jeg begynte å tenke. Sånn har jeg det ennå. Noen begynner å diskutere et tema jeg ikke har gjort meg opp en mening om. Jeg lytter, og så kjenner jeg engasjementet blusse opp, rett og slett fordi jeg er uenig i noe som blir sagt.
På skolen er det altså også meningen at vi skal skrive tekster til å tenke med.
Jeg må nesten få forsvare oss bittelitte grann, Hege. Eller i alle fall fortelle hva jeg tenker rundt dette! For det første: Skam er et veldig vanskelig tema! Og jeg vet at du kom med flere forslag til tekster vi kunne skrive, og selv hadde jeg ikke altfor store problemer med å komme på noe, men jeg må si det tok lenger tid enn vanlig! Skam er en så udefinerbar, dyptliggende følelse. Hvis jeg får lov, så vil jeg gjerne gi deg en liten utfordring. Kan du definere skam? Som en følelse? Når jeg sier at jeg skammer meg, hva tenker du da? Hvordan forklarer du den følelsen?
Ellers må jeg si at jeg egentlig ikke synes det er så rart at vi skriver så mye bedre stiler til tentamen, enn det vi gjør hjemme. Der kan jeg lett bruke de flaue observasjonene jeg gjør av meg selv. På tentamen har vi bare dette ene å konsentrere oss: Vi skal skrive en tekst. Vi har ikke noe valg! Vi har fem timer på oss, og det er ikke noe poeng i å slækken. Vi har ingen andre oppgaver enn denne ene, uansett. Best å bruke tida så godt man kan. Og den er så vikitg for karakteren. Hele tiden, under tentamen, er det en liten stemme i bakhodet som hvisker til meg at jeg er pent nødt til å gjøre det bra.
Når jeg sitter hjemme, er det tusen ting som går gjennom hodet mitt. Og tusen fristelser omringer meg. Kanskje jeg skulle ta en liiiten surferunde? Bare for å klarne hjernen litt… Etterhvert nærmer innleveringsdatoen seg, og presset blir tyngre. Nå har motivasjonen til å skrive en ordentlig god tekst gått litt over. Nå gjelds det bare å bli ferdig! Få det unnagjort!
Du skjønner hva jeg mener?
For å ta opp noe annet mens jeg først er i gang, så har jeg nettopp oppgdaget at vi aldri diskuterer i klassen! Hvorfor ikke? Jeg synes det er en veldig god egenskap å ta med seg videre i livet, det å kunne argumentere for meningene sine. Morsomt er det også!
uæ, nå har jeg skrevet mye! Dette var engasjerende. 🙂
Du behøver ikke å forsvare verken deg selv eller andre, aalefoten(!!!!!!). Jeg er bare kjempeglad for at du gidder komme med en kommentar her. Som andre har kommentert her på bloggen, – «skam» er et vanskelig begrep, og særlig for folk på femten år. Selv om jeg ga dere denne oppgaven, var det ikke jeg som hadde laget oppgavesettet. Jeg hadde likevel en grunn til å gjøre det: Det ser nemlig ut til å være en type tema dere kan snuble over på eksamen. Nettopp fordi det er et så komplisert fenomen, brukte jeg mye tid på å definere det og gi dere ideer til oppgaver.
Samtidig som det er vanskelig, er det også et veldig spennende tema. Når jeg tenker på skam, så tenker jeg samtidig på skyld. Disse to begrepene henger sammen, – og samtidig ligger de et stykke fra hverandre. For meg er det en spenning mellom skyld og skam. Når jeg sier at jeg føler skyld, så har jeg ofte grunn til det. Skam er derimot like ofte knyttet til noe andre påfører meg. Du vet når vi får skamfølelse hvis mamma ikke liker det vi gjør, – selv om vi faktisk ikke selv mener vi har gjort noe galt. Det gjelder ofte jenter i alle aldre. Dette snakket jeg om i klassen.
Men dette blir kanskje en for stor utfordring. Jeg brakte Apenes-saken på banen. Flere i klassen har vært litt opptatt av den, og jeg tenkte at leserbrevoppgave kanskje kunne knyttes opp til den. Den ideen var det ingen som hadde tatt.
Jeg skjønner hva du mener når du forteller at dere blir distraherte når dere skriver hjemme, mens dere konsentrerer dere på skolen. Det er også den konklusjonen jeg omsider har kommet fram til. Men den satt langt inne, – for dette er nemlig nytt. Tidligere skrev elevene mine best hjemme. De var sultne på å gjøre det bra, og så fikk de respons av mamma og pappa og en viss mann og hans oldemor 🙂 Du vet, vi lærerne har diskutert dette så fillene føk. Etter at det har blitt så lett å stjele tekster på nettet, mener mange lærere (særlig på videregående skole) at alle tekster som skal telle til karakteroppgjøret skal skrives på skolen. Jeg har protestert på det. Jeg mente det har verdi å få lang tid på en tekst, få bearbeidet den, få hjelp, la den modne osv. Jeg har derfor vært litt engstelig for kvaliteten hvis vi skal slutte å skrive hjemme. Det er jeg ikke nå lenger. Jeg ser at jeg tok feil, – dere skriver jevnt over bedre på skolen. Så er
Visst burde vi diskutere i klassen – vi SKAL diskutere på skolen. Jeg er fullt klar over at vi ikke gjør det noe særlig i vår klasse. Hvorfor det har blitt sånn, er jeg litt usikker på. Det handler nok om klassekultur og gruppepsykologi utover hva jeg er i stand til å forklare. I den forrige klassen vi hadde var det stadige diskusjoner, – virkelige diskusjoner som smalt i veggene. VI lærerne fikk også vår pass påskrevet rett som det var. I denne klassen ser det ut til å være mye mindre engasjement. Det er få som protesterer, få som tenner, få som blir sinte, få som har behov for å hevde sin mening, få som biter på en provokasjon. Og nå snakker jeg altså om på saklig grunnlag, og ikke av typen: Kan vi få fri i morgen?
Bare tenk på deg selv. Hvor ofte kaster du deg utpå?
Men jeg kan rett og slett ikke svare deg skikkelig på hvorfor det er sånn. At det er min oppgave å forsøke å få til et miljø som skaper grobunn for diskusjoner, – det vet jeg. Og vi voksne burde sikkert gjort mer. Jeg har prøvd, men selvfølgelig ikke nok siden det har blitt som det har blitt. Jeg har jo noen verktøy jeg kan bruke for å få i gang samtalen, – men noen ganger blir lasset litt for tungt å dra alene. Jeg må ha noen å spille på, og dem synes jeg ikke jeg har funnet. Det kan vel hende jeg har nevnt akkurat noe i denne gata overfor enkelte av klassens elever (Hum – hum!!!)
Men du og jeg kan jo diskutere her!
Velkommen tilbake, aalefoten.
Hum, hum, jeg vet ikke helt om jeg skal være småfornærmet eller (hehe) skamfull. Er kanskje litt begge deler. Jeg er ganske klar over at jeg sjelden kaster meg på, som du sier, men det er ikke så lett når man ikke får noooe hjelp! Det er liksom ikke noe rom for det i det hele tatt. Og det synes jeg er litt rart, egentlig. Hva skiller egentlig vår klasse fra din forrige? Vi kan vel ikke være så mye mindre engasjerte enn de forgjengne? Kanskje vi bare er latere? Gidder ikke? Virker også litt rart. Kanskje dere lærere har inngitt dere med for mye respekt. 😉 Kanskje det sitter en liten tagg av underdanighet dypt inne i oss. Eller kanskje vi bare har for dårlig selvtillit. At vi tror vi er for dumme? Spekulere, spekulere.
Jeg skal i alle fall ta meg selv litt i ørene.
Ellers har jeg kommet fram til den konklusjonen at jeg synes det er mye bedre å skrive på skolen, enn hjemme! Så absolutt! Merka det da jeg leste et av de siste innlegga dine. Det om skrivinga i tredelinga. Jeg gleder meg! Det frister rett og slett mye mer enn å sitte hjemme med en oppgave. En spontan følelse jeg fikk. 🙂
(og shame on you, wordpress, som bare avslører meg på den… den…. nei, jeg finner ikke ordet engang. skam deg, wordpress!)
Vi lærerne snakket faktisk om det i går, Silje. En av konklusjonene er at klassen kanskje mangler noen sterke elever som er tent på å diskutere, noen som er positive, engasjerte og modige. Hvis noen – ikke en, men flere, fyrer løs, så genererer det engasjement hos flere. Men vi lærere må også ta vår del av skylda, for som jeg sa i forige kommentar: Det er vi som har verktøyene for å sette i gang samtalen. Vi skal jo være proffe på dette 🙂 Men så er det altså hundre millioner elever i klassen, og det er så mye å ta tak i, og så orker vi ikke alltid. Sånn er det beklageligvis.
Og fornærmet er det bare bra at du blir, det er også engasjement. Så tenker du og så tenker jeg og så skjer det kanskje noe ved neste korsvei. Du begynner jo med blanke ark på videregående neste år, og da er sjansen der for å legge igjen noe i klasserommet på Kvernhuset, og finne fram andre sider ved seg selv og by på dem i den nye klassen.
Da vi hadde vår alvorlige runde i dag tidlig, fikk jeg en annen tanke. Alle skolemennesker ser ut til å være enige om at det er fint å være flere lærere i samme klasserom. Jeg er ikke alltid så sikker på det. Når vi for eksempel skal si noe viktig, – som vi faktisk skulle og måtte i dag, så blir det litt voldsomt med tre voksne. Selv om dere er 60, så er det vi som har makta og bukta og begge endene. Det blir litt overveldende. Lærere prater mye, og vi har mye på hjertet. Det tar mye tid, og dere er litt prisgitt oss. Det var bare en tanke jeg fikk, men her er jeg visst i utakt med det pedagogiske Norge.
Og du har altså rett i at dere skriver mye bedre på skolen enn hjemme. Jeg har rettet masse tentamener i dag, og jeg er superglad. Nivået er mye høyere enn det var da dere skrev Skam. Dette var moro. Jeg har laget en bloggpost om det, og den kommer i morgen ettermiddag.
Kom deg i seng. I morgen tidlig står jeg klar med et kåseri om OL i Kina, forelesning om Norge etter krigen og en liten filmsnutt. Her er det ingen tid å miste!
Vi lærerne snakket faktisk om det i går, Silje. En av konklusjonene er at klassen kanskje mangler noen sterke elever som er tent på å diskutere, noen som er positive, engasjerte og modige. Hvis noen – ikke en, men flere, fyrer løs, så genererer det engasjement hos flere. Men vi lærere må også ta vår del av skylda, for som jeg sa i forige kommentar: Det er vi som har verktøyene for å sette i gang samtalen. Vi skal jo være proffe på dette 🙂 Men så er det altså hundre millioner elever i klassen, og det er så mye å ta tak i, og så orker vi ikke alltid. Sånn er det beklageligvis.
Og fornærmet er det bare bra at du blir, det er også engasjement. Så tenker du og så tenker jeg og så skjer det kanskje noe ved neste korsvei. Du begynner jo med blanke ark på videregående neste år, og da er sjansen der for å legge igjen noe i klasserommet på Kvernhuset, og finne fram andre sider ved seg selv og by på dem i den nye klassen.
Da vi hadde vår alvorlige runde i dag tidlig, fikk jeg en annen tanke. Alle skolemennesker ser ut til å være enige om at det er fint å være flere lærere i samme klasserom. Jeg er ikke alltid så sikker på det. Når vi for eksempel skal si noe viktig, – som vi faktisk skulle og måtte i dag, så blir det litt voldsomt med tre voksne. Selv om dere er 60, så er det vi som har makta og bukta og begge endene. Det blir litt overveldende. Lærere prater mye, og vi har mye på hjertet. Det tar mye tid, og dere er litt prisgitt oss. Det var bare en tanke jeg fikk, men her er jeg visst i utakt med det pedagogiske Norge.
Og du har altså rett i at dere skriver mye bedre på skolen enn hjemme. Jeg har rettet masse tentamener i dag, og jeg er superglad. Nivået er mye høyere enn det var da dere skrev Skam. Dette var moro. Jeg har laget en bloggpost om det, og den kommer i morgen ettermiddag.
Kom deg i seng. I morgen tidlig står jeg klar med et kåseri om OL i Kina, forelesning om Norge etter krigen og en liten filmsnutt. Her er det ingen tid å miste!
Det er bare bra om du blir litt fornærmet, Silje. Det er nemlig også engasjement, og i neste runde genererer det kanskje aktivitet. Du tenker, jeg tenker og så blir vi litt bedre begge to.
Vi lærere snakket faktisk om akkurat dette i dag. Vi kom fram til at en klasse er avhengig av noen (en er for lite), sterke, modige og engasjerte elever som hiver seg utpå. Hos oss er det ingen som melder seg av seg selv. Det er synd. Men som jeg skrev i forige post: Vi lærere må ta vår del av ansvaret. Det er vi som har verktøyene som kan sette i gang en diskusjon. Men så er det altså hundre millioner elever i klassen, og det er mye å ta tak i. Vi må bare innrømme at vi ikke orker alltid.
Neste år sitter du i en annen klasse på videregående skole. Det betyr at du har sjansen til å legge fra deg noe, og løfte fram andre sider ved deg selv og by på dem i den nye klassen.
Jeg tenkte forresten på noe annet i dag. Det ser ut til at alle skolemennesker er enige om at det er bra med flere lærere i klasserommet samtidig. Jeg er ikke så sikker. Det slo meg da vi hadde vår alvorlige seanse i dag. Vi hadde noen viktig vi måtte si, – det var helt nødvendig. Men når vi er tre voksne kan det bli litt voldsomt. Lærere prater mye, vi har mye på hjertet. Det vi sier er viktig, men med tre på en gang kan det bli litt i overkant for dere som er elever. Det er jo et faktum at det er vi som har makta, bukta og begge endene. Det bare slo meg, men jeg er altså i utakt med resten av skole-Norge (Likevel synes jeg som vanlig at jeg har rett :-))
Når det gjelder skrivinga, så erkjenner jeg at du har rett. Dere skriver mye bedre på skolen. Jeg er snart ferdig med tentamen, og kvaliteten er mye bedre enn på Skam. Mye bedre, og halleluja for det. Jeg har skrevet en post om det, og den kommer i morgen ettermiddag.
Nå må du komme deg i seng. Du vet, i morgen står jeg klar med et kåseri om OL i Kina, en forelesning om Norge etter 1945 og en liten filmsnutt. Her er det ikke fred å få.
Natti natti!
Tilbaketråkk: Karakteren 7 « Livet leker
Tilbaketråkk: Vær forsiktig lille finger hva du skriver « Livet leker