Påskeutflukt

Så dro vi av sted igjen, i år som i fjor. Vi skulle til Sverige for å besøke sommartorpemigrantene. De er våre nærmeste naboer her hjemme, og vi burde kunne holde oss i feriene. Jeg tror vi er litt misunnelige på dem, og forsøker å tilrane oss litt sommartorpromantikk selv også.

Men vi var enige om å ikke bli mer enn en dag. Det er noe i ordtaket som sier at det er med gjester som med fisk: De lukter etter et par dager. Selv elsker jeg å få besøk, men ikke for lenge om gangen. Jeg regner med at de som inviterer meg har det litt på samme måten. Selv om vi forsøker å hjelpe til med matlaging og oppvask, så er det alltid vertsskapet som ender opp med mesteparten av arbeidet. Man skal kjenne sin besøkelsestid, bokstavelig talt.

Været var aldeles nydelig med klar himmel og blank sol, men det merkelige var at de hadde fått snø i Västre Götaland. Vi kjørte fra et vårlig og snøfritt Fredrikstad, og endte opp på et snødekket tun et par timer senere. Sommartorpet hadde blitt til vintertorpet. Vi ble møtt med et lite glass musserende vin, og med oss hadde vi lunsj nok til en hel bataljon. Etter en tidlig frokost var vi skrubbsultne. Vi er forresten sjelden vanskelige å be når det kommer mat på bordet.

Det er utrolig mye å se i dette området: byer og slott ligger på rekke og rad, og det er bare å forsyne seg. I sommer var vi blant annet på Läckø slott. Nå var det Lidköping som skulle beses. Det er greit nok at de fleste steder i verden ennå har måttet klare seg uten vårt selskap, men at det finnes så mange flotte steder bare et par timer fra der vi bor, det forundrer meg. Vi reiser til fjerne utland, men glemmer alt det som ligger rett rundt nærmeste sving. Lidköping er en nydelig by, en romantisk by, en retroby by. Det er i hvert fall sånn det ser ut når man kommer som turist. De som bor der vil antagelig ha andre adjektiv enn romantisk og nydelig å kalle sin by, og de vil antagelig ha seg frabedt å bli kalt for retro, – men det var altså de ordene jeg kom på etter en liten ettermiddagstur i slutten av mars. 

I Lidkøping finner vi Rörstrand-museet og et flott butikkutsalg. Det nye museet hadde blitt åpnet av kronprinsesse Victoria dagen før vi var der, – men det gjorde strengt tatt ingen forskjell for oss. Det første som avslører at dette er et gammelt firma og en gammel fabrikk er de gamle teglstensbygningene. Beliggenheten forteller også at dette har vært en viktig bedrift. Jernbanelinjen ligger tett inntil fabrikken og havna likeså. På museet stilte de selvfølgelig ut alle de store presentasjonsobjektene sine: Terriner, digre urner og vaser – gjenstander de sikkert har vunnet premier for. Sånne storslåtte prosjekter interesserer ikke meg noe særlig. For den som liker hverdagene best er også hverdagsservisene det mest interessante. På en vegg hadde de stilt ut det meste av fabrikkens produksjon.

Selv om mye av porselenet var ukjent for meg, kjente jeg igjen mange av dem. Flere har navn etter den fargen de har: Blå blomst, Blå eld, Grøna Anna (Den hadde forresten mamma og pappa da jeg var liten).

Noen av servisene har jeg minner fra. Min venninnes mor hadde et teservise i Blå blomst, og jeg kan huske at vi drakk te av det noen ganger når vi så på fjernsynsteateret om tirsdagene da vi var unge. Blå eld kjenner jeg ingen som har. I stedet hadde jeg planer om å kjøpe det brukt selv. Det har vist seg fullstendig umulig. Det er megadyrt! I Haga i Göteborg er det et par antikvitetsbutikker som selger pent brukt Blå eld, – men prisen får lommeboka mi til å smekke i den automatiske låsen sin.

Dette skulle ikke være en handletur, men hva skal man gjøre når man plutselig befinner seg midt oppi så mye vakkert? Det var vanskelig å la være.

Dette serviset, Pergola, falt jeg fullstendig for, men jeg var ikke like heldig som kronprisesse Victoria. Hun fikk nemlig ett i gave da hun var der. Og så galt bar det ikke av sted at vi kjøpte et servise. Riktig nok har vi snakket om å kjøpe nytt til kjøkkenet, men et servise er et så stort kjøp, at det må man tenke på et år eller to før man bestemmer seg. Sist vi kjøpte var da vi flyttet sammen i 1979. Da begynte vi å samle på et servise fra Porsgrunn, og det har vi brukt helt fram til nå.

I stedet for et servise ble det noen espressokopper til hytta og noen av de krusene Marthe samler på. Så blir hun glad.

Selv om det var litt surt ute, måtte vi ta en runde i gatene. Hvor har denne byen vært i hele mitt liv? Her var det smale, brostenslagte gater, nydelige trehus og små forretninger over alt. Det rent og pent og hyggelig. Bare vent til det blir varmt, da kommer vi tilbake.

I noen byer med gammel bebyggelse vet jeg det er forbud mot store, prangende reklameskilt. Jeg vet ikke om det er sånn i Lidköping, men det kunne se sånn ut, for det var i hvert fall få av dem. I stedet hadde man tatt vare på de gamle skiltene fra anno-da-zu-mal.

Noen skilt var mer lavmelte enn andre, og man måtte gå helt inntil for i det hele tatt å kunne lese dem. En gang var det kanskje nok til å få sving på salget enten varene var hveteboller eller transport.

I Paris har de Moulin Rouge, her i Fredrikstad het kinoen Røde Mølle, – og jammen er det ikke en Röda Kvarn i Lidkøping. Den så ut som en rekvisitt i en gammel film.

Det har alltid vært en nytelse å stoppe utenfor blomsterbutikker, men de siste årene har jeg fått en følelse av at alle som jobber i blomsterbutikker har gått på det samme kurset. Det er ikke det at det ikke er lekkert, men det har blitt så utrolig like hverandre. Vi ser det over alt hvor vi reiser: Litt markedsstemning, mange planter, rekvisitter av typen gamle kurver, barnevogner eller bare en gammel stol. Det blir litt forutsigbart og ikke minst utstudert. Men for all del: Pent er det jo.

For hver lille butikk, dukket det opp en ny, og de fleste hadde flotte utstillinger både inne og ute. H fikk lyst på en ny kost, – men det ble med tanken. Kanskje det var for mange å velge mellom.

På torpet sto lammestekene i ovnen og forberedte seg på at vi skulle komme tilbake fra byturen. Sånne lammesteker blir ofte best når de får klare seg selv en passe lun ovn. Men selv om kjøttet klarer seg selv, er det mye å orden når mange gjester skal ha mat. Rundt bordet var det oss seks gamle. Til middag kom dessuten vertsskapets sønn og svigerdatter, og det er aldri feil å ha noen unge mennesker å prate med også. Steken smakte himmelsk, vinen likeså. Og så ble det pratet og diskutert livlig og høylydt. Det skader ikke. Men jeg gledet meg også til å legge meg. Vi fikk gjestestua ute. Der var det varmt og godt. Det er ikke hver dag man får eget rom med peis og bad på et lite sommartorp i Sverige.

Reklame