Lediggang blir hurtiggang

Vi reiser nesten aldri noe sted i påsken. Da holder vi oss hjemme for å møte frøken Vår som gjerne gjør oss en visitt omtrent på denne tiden av året. Vi har nesten ingen planer, og blir enige om at vi kanskje er dumme som ikke reiser bort noen dager. Det kan jo fort bli kjedelig når vi ikke har noe spesielt å gjøre. Lediggang er noen man fort blir lei av.

Den første feriedagen så vi fram til lange alenekvelder med film og påskekrimmer, marsipanegg og lammestek i familiens lune ro. Og så har vi jo våre faste rutiner: Dobbeltvinduene skal ut i palmehelgen, og nå står de i stablet i sommeropplag i kjelleren, og vinduene og resten av huset er vasket og pusset. I helgen har vi hatt min mor på middag, besøk av to små barn som har hatt en omdreining på 6000 i sekundet og besøk i et 50-årslag med femti gjester og 24 taler.

Hvor ble kjedsommeligheten av?

I dag tidlig startet jeg dagen med å rette noen av de mange, mange, – veldig mange elevbesvarelsene jeg MÅ gjennom i løpet av ferien, – jeg skjønner nå at her er det ingen tid å miste. Dessuten vil Thv at vi skal planlegge utvidelsen av utestuen vår. Han har brukt dagen i hagen og har gravd og revet så jeg kjenner at jeg blir skrekkslagen. 

I morgen skal vi til Oslo for å besøke Thvs bror, William, og kanskje blir det tid til en tur på IKEA også. Om kvelden skal jeg møte noen venninner fra jobben. Onsdag er det bursdagsfest hos vår gode venninne og torsdag drar vi nedover til sommartorpemigrantene for å nihygge oss. Der er det gjerne lange måltider med deilig vin, kanskje blir det en spasertur eller et kulturelt innslag på fredag, vi får se. Hjemme er vi først på fredag ettermiddag. Og så er det jo påskeaften, og da skal man vel tradisjonen tro spise en lammestek, og denslags spiser man vel ikke alene? Kanskje det er nettopp det vi skal gjøre, – låse døren og innta sofaen.

Det ble visst mer hurtiggang enn lediggang, – men jeg klager ikke. Jeg forsøker stadig å innbille meg selv og alle andre at jeg liker ensomhet og ro, men sannheten er vel at jeg er mer supersosial enn jeg har godt av.