Monthly Archives: februar 2008

Vips så var vi i København

Etter å ha susset og klemt litt på Henrik, som har vært hjemme i helgen, satte vi oss i bilen klokka fire i ettermiddag. Før vi visste ordet av det, eller etter presis fem timer, var vi i København. Her blir vi fram til onsdag. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, men det handler om å komme litt bort fra det vi har hjemme. Det er deilig å være hjemme i ferien også, men når vi reiser bort blir vi tvunget til å gjøre noe helt annet noen dager. Likevel har Thv lurt meg til å ta med litt skolearbeid.

Nesten hver gang vi er i København bor vi på et nytt sted. Vi har prøvd vandrehjemmene, Cabin-hotell, vanlige hotell, campinglpasser og til og med en privatutleid leilighet. Denne gangen skal vi forsøke to alternativer. Den siste natten har vi bestilt rom på et hotell fordi ryktet påstår at det er utrolig lekkert. Det gjenstår å se, for de to første nettene skal vi bo her på det nye vandrerhjemmet midt i byen. Rommet er som vandrerhjemsrom pleier å være, og vi må re opp vår egen seng. Det er ikke noe problem for et hendig menneske. Det er ikke alltid man får eget bad på et vandrerhjem, men det fikk vi her. Riktig pent var det også.

seng.jpg bad.jpg

Det eneste som skuffet meg var Internettilgangen. Jeg var altså så fullstendig overbevist om at det ville være gratis trådløst nett på rommet, at jeg ikke en gang sjekket det da jeg bestilte. Et vandrerhjem, ungdomsherberge, uten trådløst nett? Nei, det trodde jeg ikke var mulig. Til og med midt oppe på Golsfjellet hadde de jo gratis trådløst nett over alt.

disk.jpg

Derfor sitter jeg nå nede i det pene fellesrommet. Her er det nemlig nett, – til 29 kroner timen. Prisen kan jeg vel alltid overleve, men det er skuffende at jeg ikke kan sitte på rommet med pc-en på dynen og lese blogger og mailer. For meg er det faktisk en grunn til å ikke bo her neste gang, om det er aldri så pent her.
Men utsikten fra rommet i 16. etasje og ned på H C Andersens Boulevard er formidabel!

utsikt.jpg

En fe på stuegulvet

engel.jpg

Ikke undervurder skoleturen

Jeg har vært på mange skoleturer gjennom mitt lærerliv, og jeg har stort sett bare gode minner. Vi har vært på kanoturer i Sverige, på lange turer til Roskilde i Danmark, på sykkelturer rundt i byen eller på vandreturer i skolens nærområder. På grunn av gratisprinsippet har turene ved vår skole de siste årene for det meste handlet om sykkel- eller vandreturer i nærområdet, og har vi overnattet noe sted, så har det vært på skolen. Sånne turer er ikke til å kimse av, men det er liksom noe som mangler.

bakfra.jpg gutta.jpg

Men i går var vi på teatertur til Oslo. Endelig en skikkelig tur! Det skjer noe med klassemiljøet når vi reiser av sted med buss på den måten. Plutselig er rollene litt annerledes. Vi kan slappe av, le og hygge oss, og så ser vi hverandre med et nytt og mer privat blikk.

Bare bussturen i seg selv er en opplevelse. Forventningen ligger i lufta når 60 unger har dollet og stelt seg, hver og en på sitt vis, for å gjøre storbyen utrygg.

om.jpg

Første stopp var Tenknisk Museum. Det første som møter oss der er Kong Olavs lekebil, og alle som ser den for første gang blir imponert. Det ble våre elever også.

bil1.jpg bil2.jpg

På museet skulle vi først og fremst se den nye utstillingen: Klima X For å komme inn på den måtte vi først ta på oss gummistøvler, for her var det vått.

gummi.jpg

Det var nesten litt skummelt å vasse seg innover i den trange gangen mot et eller annet ukjent der inne. Hvor mye vann var det egentlig?

innover1.jpg innover2.jpg

Da vi kom inn i utstillingslokalet ble jeg nesten litt engstelig. Her var det mer vann enn jeg hadde regnet (!) med. Tenk om noen snublet og falt, – hva da? Vi hadde ikke akkurat tatt med ekstra tøy. Heldigvis gikk det bra. Utstillingen beskrev klimaendringene ved hjelp av lyd, lys, is, bilder og mengder av tekst. Kanskje ble det litt vel mye tekst, men noe fikk de utvilsomt med seg. Og så fikk de låne radiostyrte båter de kunne kjøre med. Moro!

vannstort.jpg vann1.jpg vann2.jpg

Inn en gang og rundt en sving var det mer vann. Der kunne vi sette oss ned og bare ta imot bilder og lyd. Vi fikk se film som viste alle varianter av klima. Det var fint å sitte sammen litt sånn stille å se på alt som dukket opp på skjermene rundt oss. Bare ingen falt av stolen!

film.jpg film2.jpg

Etter den våte, obligatoriske utstillingen slapp vi hordene løs. De fleste tok seg et sveip gjennom utstillingene, men så havnet de i teknoteket. Der er det alltid noe å finne på. Her kunne man gjøre eksperimenter med lys og lyd, man kunne se hvordan menneskekroppen fungerer, og noen fant seg til og med en ny venn.

ghost.jpg

Anledning til å bevege seg, var det også.

tau1.jpg tau2.jpg tau3.jpg tau4.jpg

Selv om skoleturer har et faglig program, er det viktig at elevene hygger seg. Det er det sosiale som skal stå i sentrum. Vi lærerne prøver derfor å lodde stemningen. Når flere og flere samlet seg utenfor utstillingslokalet fordi de hadde fått nok, – da var det nok. Teknisk museum har stoff nok til flere dagers besøk, men er man femten år holder det gjerne med en time eller halvannen. Det var på tide å dra videre til neste post på programmet:

Frislepp i byen!

For elevene er dette den viktigste delen av turen. Nå skulle de ut for å spise litt lunsj, og så var det tid for shopping. Ikke alle liker å gå i byen uten voksne, og vår mannlige kollega tok seg en tur med et par gutter. Vi damene satte oss ned i selskap med et smørbrød. Etterpå var det tid for å gå gjennom en del besvarelser. I denne travle tiendeklassetiden har jeg rett og slett ikke tid til å sløse bort en hel formiddag. Men det var ganske hyggelig å sitte der med oppgaver og et glass brus som en mer enn generøs kelner stadig byttet ut med et nytt. Mobiltelefonen lå klar, og den var i flittig bruk. På sånne turer er det alltid noen av elevene som sender melding eller ringer for å spørre hvor vi lærerne er. De trenger å forsikre seg om at vi er i landskapet. Noen kom også innom restauranten for å hilse på meg.

retting.jpg

Etter et par timer var jeg ferdig og kunne begi meg ut i byen jeg også. Jeg ruslet ned Karl Johan i et strålende vakkert vær, – vårvær faktisk. Og før jeg var i bunnen av gaten hadde jeg kjøpt en pen topp til vårens mange 50-årslag, to par sko på salg og en babygenser. De fleste elevene fulgte den samme løypa som jeg gikk, så hvor jeg snudde meg kunne jeg se kjente ansikter. De fleste elevene får ikke lov til å dra til Oslo alene, så dette var debuten på å leke nestenvoksen og selvstendig. Da er det tryggest å holde seg der det er mye folk, og Karl Johan er mer enn nok å gape over for de fleste.

gate1.jpg gate2.jpg

Vi skulle møtes til middag på en restaurant klokken 15.55. Det spesielle tidpunktet var valgt for at elevene skal forstå hvor viktig det er å være presis. Her er det ingen slingringsmonn. Når vi slipper 60 elever ut i storbyen alene, så er det fordi vi stoler på dem. Likevel er det alltid et kritisk punkt akkurat når vi skal telle til 60. Men her var det ingen ting å engste seg for: Alle mann alle!

Når vi er så mange, fyller vi nesten en restaurant. Det ble servert pizza og salat, og ungene hev innpå. Innimellom munnfullene skulle alle vise fram hva de hadde kjøpt, og fortelle hva de hadde opplevd.

pizza.jpg

Selv om alle var sultne, og det gikk unna på maten, så tar det ikke lang tid å fore unger i den alderen. Snart ville de ut igjen. Nå skulle vi gå oppover Karl Johan en gang til, men denne gangen sammen. Det vil si, – planen var at vi skulle gå sammen, men sånn gikk det jo ikke. Noen skulle hit, andre dit. Det var et par sko som måtte betraktes en gang til, og noen fikk for seg at de skulle opp for å se på gardistene foran slottet. Ryktene sa at de var ganske kjekke å se på. Selv gikk jeg sammen med en hyggelig flokk. Vi stakk innom et par butikker, mens vi fulgte med på klokken for å ikke komme for sent.

dark.jpg

Nytt møtetidspunkt, nytt sårbart øyeblikk, – men igjen var alle på plass. To kom riktig nok hesblesende inn på teateret i siste øyeblikk, men ikke så sent at angsten hadde tatt meg. Denne angsten handler om de Dagbladoverskriftene vi aldri vil se: Lærere rotet bort elever i Oslo. Skrekk og gru!

Vi var på Det norske teater, og vi skulle se Peter Pan. Elevene hadde selv vært med på å bestemme stykket. Vi sjekket hva som gikk i Oslo nå i vår, og mye var litt tungt for elevene våre. Aller helst ville jeg sett Villanden på Nationalteateret, og det var det flere elever som ville også, men så passet det ikke. Og som ei av jentene sa da vi vurderte ulike stykker: Det er bedre vi ser noe som er litt for barnslig, men som vi kjenner oss igjen i, ennå se noe som er så tungt at vi kjeder oss i hjel.

Sant nok.

pan.jpg

Og var det noe Peter Pan ikke var, så var det kjedelig. Det var rett og slett fantastisk, og bedre ble det av at vi satt helt framme på tredje og fjerde rad. Mange av elevene hadde aldri sett teater før, og dette gjorde tydeligvis inntrykk. En ting er at stykket var nydelig laget, men det som gjorde mest inntrykk var nok effektene. Her var det en flott dreiescene med stadige sceneskift, indianere og sjørøvere med levende fakler, flott orkester og nydelig sang. Men viktigst av alt var Peter og Wendy. De fløy gjennom luften, og på et tidspunkt også ut over publikum. Peter Pan drysset stjernestøv i håret vårt, og det hele var en liten drøm. Og så Tingeling da, – oh. Hennes rolle var løst på en utrolig kreativ og morsom måte, og da hun holdt på å dø i et forsøk på å redde Peter, så jeg mer enn en som måtte opp i øyekroken med et erme for å tørke noe vått.

teater.jpg

Jeg har vært ganske sliten i det siste. Det er mye stress med tiende klasse, og av og til stresser jeg nok mer enn nødvendig. Jeg er litt for ambisiøs på ungenes vegne, og så synes jeg ikke alltid de strekker seg nok. I går rant all slitenhet av meg. Når jeg har med 60 unger på teater, og alle oppfører seg eksamplarisk, da er alt bra. Og sånn var det i går. Ikke en eneste gang måtte vi voksne korrigere en elev på noen som helst måte. De gjorde som de skulle og oppførte seg som de nesten voksne menneskene de er.

Og så var det over, – nesten. Som nevnt er bussturen en viktig del av en skoletur. Det er viktig å ha en vennligsinnet bussjåfør, og det hadde vi i går. Han må ikke forveksle livsglede og energi med rølp, for det blir litt hold-i-gång bakerst i bussen. Det hører med. Mye sukker, litt overtrøtte hoder, – og så svinger det.

hjemtur.jpg

Noen tar’n helt ut, og selv om jeg var sliten, så må jeg le av det de finner på.

db.jpg

Men alt tar en slutt. Etter en pause med galskap og moro, var det noen som ble innhentet av alvoret. Krl-læreren hadde gitt dem en stor oppgave som skulle innleveres dagen etter skoleturen, og ikke alle var helt i mål med den. Det handlet om filosofi og Platon, og lure unger hadde planlagt et kupp. Her hadde de tre lærere innelåst i en blikkboks. De kunne ikke unnslippe, og nå skulle de brukes. Vi måtte hjelpe til med det ene spørsmålet etter det andre, og vår mannlige kollega la i vei med et helt foredrag om salig Platon. Kanskje var dette noe av det mest verdifulle med hele turen. Det er ikke hver dag elevene ber oss diskutere etikk med dem. Kanskje fikk de litt vel mye hjelp, for de skrev og skrev, – men det ble en fin stund.

krl.jpg

Før vi kom hjem ble vi underholdt av en liten rytmegruppe som prustet en låt inn i mikrofonen. Så ble det holdt en spontan takketale fra en av de unge til oss gamle, – og så var vi hjemme.

Det er vanskelig å kritisere gratisprinsippet, for som prinsipp er det godt. Likevel er resultatet at vi nesten ikke kommer oss på tur. Sånne turer som dette skal ikke undervurderes. De gjør underverker for klassemiljøet, de sveiser oss sammen og gjør at vi ser på hverandre med nye øyne. Mange unger i dag kommer på tur både til fjells og til sjøs, og mange blir også tatt med på teatertur. For dem er det kanskje ikke så ille at de ikke også kommer på tur med skolen. Dem gratisprinsippet var ment å skjerme, er egentlig de som må bære den største konsekvensen av at vi ikke drar på turer. De som ikke kommer så ofte på tur med sine foreldre, kommer heller ikke på tur med skolen. Så kommer de absolutt ikke på tur. Det var neppe det som var intensjonen med dette utopiske prinsippet.

Men nå har i hvert fall vi fått vår dose skoletur for i år. Vi drar gjerne en gang til.

Støl i språkmusklene

Det hadde jeg ikke tenkt på: At man kunne bli støl av å snakke. Og jeg burde vite det, for jeg er flink til å snakke! Da Anne var hos oss på søndag, fortalte hun om den gangen hun bodde femten år på en gård i Danmark. Den første tiden hun snakket dansk, merket hun at hun ble støl bakerst på tungen og i svelget. Danskene lager språklydene lenger bak enn oss, og det merket hun som muskelstølhet da hun var nybegynner.

Pussig!

Og nå har jeg opplevd det selv. Jeg vet ikke hvor de engelskspråklige lager lydene sine, men de bruker andre muskler enn det vi gjør. Det merket jeg på mandag. Etter en hel dag med jenteskravling på engelsk, var jeg rett og slett støl på begge sidene av tunga.

Jeg får strekke godt ut.

Videre, videre

Så har de reist igjen, Amanda og Heidi. Jeg kjørte dem til jernbanestasjonen til morgenen i dag, og så var besøket over. Det har vært veldig hyggelig, men det gikk fort for seg, og jeg synes vi fikk snakket alt for lite sammen. Selv om vi har skrevet med hverandre noen år nå, så er det annerledes å møtes ansikt til ansikt. Det tar en dag eller to før man er helt hjemme i hverandres selskap. I går syntes jeg alt falt på plass, men så var det altså over.

Dette besøket har vist meg i hvilken grad Norge er nedrullet og innelukket om vinteren. Når jeg får besøk fra Langtvekkistan, så vil jeg jo gjerne vise fram det beste av det vi har å by på. Problemet er at mye av det beste rett og slett ikke er der om vinteren. Det er lukket og stengt.

Likevel har vi hatt det flott. Amanda har fått se det hun aller helst ville og vi har hatt hyggelige måltider og noen gode snakker.

På gjensyn.

reise.jpg

Brev fra skipslegen 6 Kjæresterier

Når en ung mann reiser ut i verden på hvalfangst, står det gjerne en gråtkvalt ung pike igjen på kaia. Sånn var det i denne historien også. Vi vet ikke om hun fulgte ham på kaia i Larvik da han dro ut denne første høsten, men vi vet at hun sto og vinket året etter. Thorvald hadde nemlig allerede truffet sin Gerd Johannessen, hun som senere skulle bli min svigermor. Det betyr at hun gikk hjemme i Oslo og ventet på ham i tre sesonger. Det er lenge det, for den som er ung og forelsket.

Vi vet ikke helt presist når de traff hverandre første gang, bare at det var på et studentball på Blindern, antagelig julen 1947. Gerd var der sammen med en annen ung mann da Thorvald fikk syn på henne. Hun var faktisk aldeles nydelig, – det kan jeg underskrive på. Han fikk lurt telefonnummeret hennes ut av kavaleren, og dagen etter ringte han henne. Hun ble fornærmet, og ville aldeles ikke inviteres ut på noe som helst. Hun var ikke en slik en som ble med unge menn bare fordi de telefonerte. Men han må ha vært ganske standhaftig, for til slutt fikk han henne med en spasertur. Thorvald hadde kjøpt nye sko, men de var for trange, så det endte med at han gikk der og halet. Gerd syntes han var en pyse, og førs da han tok av skoen og viste henne blodet som fløt, var det noe medfølelse å få. Så ville han ha henne med på teater, og det aksepterte hun, bare det ikke var på Den grønne heisen, for den hadde hun nemlig sett allerede. Da Thorvald skulle bestille billetter, kunne han ikke huske hva hun hadde sagt, – men var det ikke noe med Den grønne heisen. Så bestilte han to billetter til nettopp den.

Vi  har nå støvsuget hele huset etter flere brev og bilder, og fangsten ble mye større enn jeg hadde våget å håpe på. Som vi skal se senere, var det også andre unge piker som meldte sin interesse. Den gangen tok det litt tid å utvikle et forhold, og det gjaldt å sondere terrenget. Det kan vi også se når vi blar i Thorvalds fotoalbum. Her finner vi en hel side tapetsert med unge jenter. En av disse er Gerd Aslaug Johannesen. Hvem tror dere det er? Hvem skal han velge? Forslag mottas med takk.

piker.jpg

Vi har ikke funnet så mye av korrespondansen mellom disse to, men det første brevet er skrevet mens han var i Capetown, og innholdet forteller at dette faktisk er det aller første han skriver til henne på denne turen. Telegram sendte han imidlertid, og noen av dem er bevart. Dette sendte han to dager før han ankom Capetown.

telegram3.jpg

Brevet er veldig tidstypisk. Dette var rett etter krigen, og varemangelen i Norge var stor. Så er det naturlig at han fokuserer mye på alt det lekre man kan få kjøpt i Cape Town.

Gerd var dameskredder, og hadde gått på tilskjærerakademiet i Stockholm. Det er trolig derfor han nevner varemengden i Capetown contra den i nettopp denne byen. Om de hadde vært der sammen, vet vi ikke.

Cape Town, 3/11-48

Kjære Gerd!

Nu er jeg kommet til Capetown etter en lang og hyggelig reise. Hittil er det ikke hendt noe alvorlig. Vi hadde pent vær hele veien nedover. Dessverre var vi ikke innom noe sted før Capet. Vi gikk langs Scotland, gjennem Pentland strait og langs Irland. Vi kunde se land, men mere blev det heller ikke. Neste sted vi så land var Tenerife den største av Kanariøene, en vidunerlig pen øy den reiser seg fra vannet til toppen Pico del Teide ca 4000 m. på toppen en bitte liten snekladd også hvite landsbyer hele veien opp.

Livet ombord har ellers gått sin jevne gang, hver dag lik den andre, og blå-blå sjø til alle kanter.

Jeg har igrunnen vært litt skuffet over at det ikke lå noe brev her da vi kom inn, men det er kanskje en misforståelse.

Jeg har iallefall sendt deg en liten julehilsen, og tenker mye på deg.

Ellers kan du tro at Capetown er en snodig by. Omtrent 1/2 så stor som Oslo, med små bungalower spredt rundt, men selve sentrum 25 etages flotte skyskrapere.

Og så butikkene da, utvalget i Stockholm er lite og vissent i sammenligning. Du kan få absolutt alt hvad ditt hjerte begjærer og prisene er omtrent 1/3 lavere enn i Oslo, og da vet du det er ganske fint å gå iland med 4000 kr og «do shopping». Jeg har ellers kjøpt sort tøy til ridedrakt og alle slags forsaker til. Jeg har ventet med å skrive for å se om det var noe brev fra deg, og derfor har jeg ikke skrevet før idag. Som sagt jeg skulde ønske jeg hadde hatt deg her så vi kunde gå ut på nattklubber og barer og ellers sett på byen og folkelivet. Hvite folk her nede ser akkurat ut som hjemme, høye og lyshårete de fleste. Ikke et menneske vilde snu seg etter en pike som fru Lise (Tandberg) Klev hvis du har sett henne. 1/3 av folk du ser er hvite, resten coloured i alle farver fra negrenes kullsorte til brungule kineser-damer.

Rett som det er ser du en nydelig kledd dame med et lite neseslør (muhammedansk), og en kokett turban arm i arm med en elegant indier med fez. Negrene går mye kledd i de utroligste filler, men byen er ren som en nyslått toskilling og helt full av nye amerikanske biler. Den gjør i det hele tatt et voldsomt rikt inntrykk, og jeg tror du vilde besvime når du kom inn i klesbutikkene.

Ja, nu skal vi gå, vi har ligget her siden sent aften 29.

Ha det bra vesla, og ikke glem meg helt.

Kjærlig hilsen

Thorvald

P.S.

Adresseen til Norvald får du greie på hos

Melsom og Melsom

Nemset(???) pr Larvik

Ellers går det også an å telegrafere at det er liv i deg.

P.S. Vi reiser om 20 minutter. 

Han syntes tydeligvis ikke brevet var nok, og to dager etter at Norhval forlot Capetown fikk Gerd et telegram. Jeg vet ikke hvor lang tid et brev tok fra Capetown til Oslo, men hun fikk uansett telegrammet først.

telegram1.jpg

Visitors from Australia

Tenk å reise hele veien fra Australia for å gå på ski! Nå har forresten Amanda andre planer enn skigåing. På denne turen har hun allerede vært i Japan, Nederland og Danmark, og nå er hun altså her hos oss. Amanda reiser ikke alene. Som reisefølge har hun sin datter Heidi, som er syv år gammel. Neste stopp på programmet er Drammen, og så bærer det til fjells. De skal være på Beitostølen for å gå på ski i nesten en uke. Som om ikke det er nok, drar de derfra videre til Island før de returnerer til Australia via Köbenhavn og noen andre flyplasser som jeg neppe kan navnene på.

Det viste seg at hun hadde to brevvenner i dette området av landet, og da hun kom på søndag hadde jeg invitert hennes andre brevvenn, Anne, på kaffe. Det ble en utrolig hyggelig kveld.

an-and-am.jpg

I dag har vi levd hektisk. Det startet med en tur på skolen tidlig på morgenen. Der holdt Amanda, assistert av Heidi, et lite foredrag om Every day life in Australia, – og jeg tror elevene likte det. De likte også de australske karamellene hun hadde tatt med til dem. Da vi kom ut skinte solen og det var et aldeles strålende vintervær. Vi la i vei mot svenskegrensen, men stoppet på Fredriksten festning i Halden, for den hadde Amanda ønsket å se.

kanon.jpg

Det er litt problematisk å få turister på besøk sånn midt på vinteren. Alle severdigheter må betraktes fra utsiden. Museer, utstillinger, det meste er stengt på denne tiden av året. Men festningen viste seg fra sin beste side, og det var satt opp masse flott informasjon på skilt og plakater, så vi klarte oss.

festning.jpg

Så dro vi av sted til Strømstad. Strømstad! sa min mor, da hun hørte vi skulle dit. Hva i huleste skal dere gjøre i kjedelige Strømstad? Men hvis du kommer fra Australia, så er Strømstad riktig eksotisk, og jeg må si jeg så byen med nye øyne i dag. Nå har jeg hygget meg i Strømstad før, så jeg visste noe om hva vi gikk til. Aller først spiste vi superlekker lunchbuffet på Hotel Laholmen, og den var eksotisk nok for de australske: Røkte blåskjell, gravet laks, røkt makrell….

Etterpå spaserte vi litt rundt i byen, og Heidi kunne absolutt se at dette er byen der Tommy, Annika og Pippi bor. Tenk, dem kjente hun. Og Amanda syntes hun fikk sett mye: lekker skandinavisk møbeldesign, vakre tekstiler på Hörnan og morsomme souvenirer av høyere kvalitet enn dem vi vanligvis har å tilby.

På hjemveien stoppet vi for å se på helleristninger, – og så var det hjem til lammesuppe, norsk marsipanbløtkake og fødselsdagsfeiring med besøk av både den ene og den andre.

I dag tidlig listet Thv og jeg oss ut av huset. Så kan globetrotterne sove seg til litt krefter, før de på egen hånd legger i vei på oppdagelsesreise i Gamlebyen.

rock.jpg

Skulle jeg blitt smigret?

Tror Ellos at jeg sitter her ensom og ulykkelig og blir smigret over at de sender en personlig hilsen til lille meg? Og om jeg var ensom, og det kunne jeg vært, var det meningen å smigre meg nok til å åpne konvolutten for å se hva for et strålende tilbud bare JEG får på fødselsdagen min?

brev.jpg

Jeg tror Ellos undervurdrere kundene sine. Men siden de finner det verdt pengene å sende ut sånne konvulutter, tar jeg helt sikkert feil. Jeg handler på Ellos, men sånne brev som dette fjerner min aktelse for dem. Det er noe ekkelt, smiskete ved det.

 Uansett: Jeg åpnet den ikke.

bakbrev.jpg

Jeg vokser til

I dag er det 48 år siden jeg ble født, og jeg lever fortsatt. Det er deilig! Jeg har kjent flere som ikke fikk leve i 48 år. Selv håper jeg at jeg bare er halvveis, selv om det betyr at jeg blir styggammel. Det vil jeg gjerne bli. Kanskje blir det ikke like morsomt hele tiden, men akkurat nå føles det som om jeg aller helst vil leve så lenge som over hodet mulig, – considering the alternative.

Vi må visst alle dø, men jeg har altså skrevet en dispensasjonssøknad for meg selv. Spørsmålet er bare hvor jeg skal sende den.

Jeg får heller være glad for hver fødselsdag jeg får lov til å feire.

Hva i huleste har jeg funnet på nå da!

Jeg er ganske veldig impulsiv av natur, og nå har utålmodigheten løpt av sted med meg igjen. Da jeg fikk ideen om at jeg skulle lage noen poster på svigerfar, Store-Thorvalds, hvalfangstbrev, satt jeg med en liten bunke av dem. Da jeg hadde skrevet de første postene, begynte vi å lete på loftet etter mer stoff,- og gjett om vi fant! Nå har vi mengder av brev, en diger bunke telegrammer, noen bilder og et helt negativalbum fra tre sesonger i Sydishavet. I tillegg til Thorvalds brev har vi brev skrevet til ham fra rederiet, fra kamerater, fra familien og fra kjæresten. Det er enormt mange sider, og det er virkelig en utfordring å få orden på det. Dessuten flyter hele stua over av det alt sammen.

gulvrot.jpg

Så er det spørsmålet om hvordan jeg skal organisere det alt sammen. Skal jeg skrive brevene kronologisk eller skal jeg organisere dem etter hvem som har skrevet dem? Bildematerialet er ganske sparsomt, og hvis jeg lager fine poster, som jeg synes jeg har gjort, nå i starten, så vil jeg rett og slett råke opp for illustrasjonsmuligheter ganske snart.

I utgangspunktet synes jeg det er en god ide å legge dette materialet ut på nettet. Her kan alle i familien både nå og senere lese det, og det er tilgjengelig for andre som måtte ha interesse av det. Men tanken slår meg at Marthe eller noen andre kanskje kunne ha gjort noe mer og bedre ut av det enn det jeg kan. Kanskje jeg bruker opp et spennende materiale på en alt for amatørmessig måte, og det gjør meg også litt tvilende til hele prosjektet.

Men det er vanskelig å stoppe nå. Jeg kommer til å presentere hele Thorvalds første sesong på hvalfangst fortløpende. Det er mulig jeg lar resten hvile en stund, så får vi se om jeg velger å presentere resten av historien senere. Da vil i hvert fall stuegulvet se litt ryddigere ut igjen.

alle.jpg