Fra Jagtvej til Utzonhotell

I dag har været vært litt gråere enn i går, men like mildt og deilig. Vi startet dagen med frokost på sengen på vandrerhjemmet, og så bar det igjen ut i byen.

Som jeg skrev i går, ser vi stort sett bare skjønnhet når vi er i København, og det er fordi vi oppsøker det skjønne. Nå ville vi se om Nørrebro var så lite skjønt som vi hadde hørt. Det var det, uten tvil, i hvert fall deler av bydelen. I Oslo er det en heftig debatt om hvorvidt det skal opprettes flere frie grafittivegger. Noen mener det genererer mer tagging, mens andre mener det vil dempe taggingen. Derom vet jeg intet. Hva jeg vet er at jeg ikke så et eneste stykke flott grafitti på Nørrebro i dag. Det jeg så var vanvittige mengder med tags over alt, også på gamle, vakre murfasader. Det kunne se ut som om det var rampunger med sprayboks som vikarierte for kunstnerne. Jeg så også søppel og lort i gatene, og det så ikke ut som om de som bor der setter pris på sin vakre bydel. For under all skitten var det jo faktisk mange flotte leiegårder, vakre gamle bygninger og gater. Men det hjalp altså ikke på det generelle inntrykket.

Jeg har et ambivalent forhold til gatekunst. Når jeg går i lange ganger under jorden og ser flotte grafittier, så klarer jeg ikke mene at de ikke skulle vært der, selv om de som har malt dem har gjort noe ulovlig. De skaper spenning i et grått miljø. Med tagging stiller saken seg annerledes. Et grafittistykke gir noe til alle som ser på, det er i hvert fall hensikten med det. En tag er bare til gjenkjennelse for taggeren og hans miljø. For oss andre har den ingen liten kunstnerisk verdi.

På den annen side er det mange måter å forsøple byens visuelle uttrykk, og byenes makthavere tillater mye av det verste. Sånn er det både i Oslo og København. Store M-er for å markere en amerikansk hamburgerkjede forskjønner ikke akkurat miljøet, og det gjør heller ikke denne montasjen som står ved inngangen til Nyhavn.

Jeg la også merke til at det var lite tagging på banker og forretninger i området rundt Gothersgate da vi var der litt senere på dagen. Til gjengjeld så vi logoene til mange firmaer som tydeligvis har gjort det til et levebrød å fjerne maling fra husvegger – der hvor noen kan betale for det. På den måten understreker også taggingen en økonomisk forskjell, – men det er kanskje nettopp et poeng?

Dagens museum skulle være Bymuseet. Der har vi kjørt forbi mange ganger, men vi har aldri vært inne. Etter mye styr fram og tilbake, var vi endelig på plass foran den flotte modellen av København anno dazumal. Det skulle også bli alt vi fikk se av museet i dag, for det var stengt. Nå som vi endelig har lært at museer er stengt på mandager, og så stenger de det på en tirsdag! Utenfor sto slukørede foreldre og barn som skulle bruke en vinterferiedag på museet. Vi var også skuffet, men det blir vel en ny sjanse. Nå har vi planer om å tråkle oss gjennom alle Københavns museer før vi dør.

Selv om det var tidlig på dagen, druknet vi skuffelsen vår i et lite dansk smørrebrød med flæskesteg. Det smakte utmerket etter en heller mager frokost. Sånne smørbrød er noe av det danskeste jeg kan tenke meg.

Så skulle det handles, – ikke shoppes. Shopping er nemlig noe helt annet. Jeg skulle ha min yndlingsdeodorant, og den får jeg bare i København. Så skulle jeg på Okker Gokker for å kjøpe en lue. Alt dette fikk jeg på Frederiksberg. Der fikk jeg også se og lukte verdens flotteste gardintrapp.

Den kom i flere størrelser, men til tross for en fantastisk finish og nydelig lukt av linolje, var det ikke mulig å overtale Thv til at vi trenger en ny gardintrapp. Og han har vel rett. Hadde jeg kjøpte den, måtte jeg nok innrømmet at jeg hadde bedrevet shopping. Men den var altså vakker som et smykke, og egentlig kunne den bare stått i stua som en praktisk dekorasjon.

Det var nesten litt pariserstemning over Køben i dag. Det er noe med alle leiegårdene som forteller om et hverdagsliv som vi bare går forbi og betrakter. Når jeg er på nye steder, tenker jeg alltid at de menneskene som bor i akkurat det huset, de er der også når vi har reist. Og om vi kommer tilbake, så bor de fortsatt der.

Og det var selvfølgelig åpne museer i Köbenhavn i dag også. Vi dro til Felledvej, for der lå Politihistorisk museum som Marianne hadde anbefalt oss. Det var en god anbefaling.

Innenfor døren sto denne karen, en pensjonert politimann som var dagens ansvarlige for museet. Han gjorde oss først oppmerksomme på at han over hodet ikke forsto norsk, ikke ett ord, – og så fyret han av på dansk i trygg forvisning om at vi forsto ham, – og det gjorde vi selvfølgelig også. Hva er det med dansker og norsk? Damen i smørbrødforretningen i Istedgade snakket konsekvent engelsk til oss, selv om vi hele tiden svarte på norsk, og nå denne søte mannen. Dansk og norsk er jo samme språk, – nå ja, – med noen små dialektforskjeller.

Museet var vel verdt besøket. Det er ikke stort, men vi brukte to timer der inne for å få med oss alt. Nede var det politihistorisk museum, og det var spennende nok.

Her fikk vi se ulike typer kontorer, biler, uniformer og ellers alt som har med yrket å gjøre. Thv fortapte seg i politiets skytevåpen, – men dem gikk jeg altså hurtig forbi. Denne vekteren sang til og med sin vektersang for oss.

Thv er en lovlydig fyr, så dette er nok det nærmeste han kommer å bli avfotografert til politiets forbryteralbum.

Det var i andre etasje det virkelig var spennende, og vi følte oss nok litt som sosialpornografer da vi dro ut den ene skuffen etter den andre under denne monteren. Hver gjenstand stammet fra en mordetterforsking, og i skuffene fikk vi se bilder av ofrene og lese hele de gruoppvekkende historiene. Det var grufulle saker, og vi måtte gjennom hver eneste en av dem. Ofte hører man folk si at det blir begått mer grusomme forbrytelser i dag. Antagelig handler det mer om at dagens massemedier bringer alle grufulle detaljer fra forbrytelser begått over hele verden ut til oss på et øyeblikk. Verre saker enn dem jeg kunne lese om i skuffene på Politimuseet har jeg sjelden sett.

Men den saken som gjorde mest inntrykk på meg var skildringen av hvordan en liten tiårs guttunge ble straffet for et tyveri tilbake i 1893. Stakkar liten!

Politimuseet lå i en original gammel politigård, og det gjorde det ekstra interessant å gå der. Jeg er altså veldig opptatt av forholdet mellom originalen og kopien. Kopier gir meg aldri ståpels, men det kan originaler av alle slag lett gjøre. Her var det lett å sette seg inn i livet til fanger og betjenter i gamle dager. De små, trange varetektscellene var bevart, og det var også garasjen med fantastisk stukkatur i taket. Hvem ville finne på å dekorere taket i en garasje med gipsstukkatur i våre dager?

Når vi først var i området, ruslet vi litt rundt i gatene rundt Felledvej. Det krydde av antikvitetsforretninger, men vi nøyde oss med å betrakte dem fra utsiden.

De er så mye å se. Jeg får for eksempel lyst til å fotografere hver eneste sykkel jeg ser. Hjemme er syklene ganske kjedelige. Her er de gamle og nye, slitte og stashet om hverandre, og de fungerer som flotte dekorasjoner der de står lent opp mot veggene over alt hvor man går.

</p

Når vi er på ferie, har vi en tendens til å spise litt mye. Vi er glade i mat, og over alt er det noe som frister. Ikke sånn i dag. Etter et rundstykke til en veldig tidlig frokost og et smørbrød kl 11 var det stopp. Da klokken var fem følte vi behov for litt påfyll, og plutselig var det mat på innsiden av alle vinduer vi kikket inn i.

Først måtte jeg en tur i Gothersgate for å besøke den lille japanske butikken. Jeg ville fylle på med noen små suppeboller. Men så var det tid for mat. Og i dag har vi lært noe: Nyhavn er mye mer tiltalende om vinteren enn om sommeren. Vi har faktsik aldri vært i København om vinteren før, og det har gitt mersmak. Om sommeren går man i kø over alt, og ikke minst i Nyhavn. Vi har ofte vært her på stekvarme augustdager, og da er det varme og svette det handler om. Ikke sånn i dag. I Nyhavn var det nesten folketomt, og nå kom virkelig de små kjellerkneipene til sin rett. Nå hadde det en hensikt å krype inn i varmen og lyset der nede.

Vi valgte Nyhavns fergekro og en platte. Så ble vi mette i dag også.

På vei mot Magasin fikk vi endelig litt vinterfølelse på denne den nest varmeste februarmånedene siden 1874.

Utenfor Magasin ga mandelselgerne oss en ny illusjon av vinter. De minner meg om kastanjeselgerne i London. Lukten av kull manglet, riktig nok, men må får ta hva man får.

Nå ville vi hjem, og i kveld har vi et nytt hjem i København: Hotel Copenhagen Island. Hvis man skal ta utgangspunkt i prisen, bør det ha tre ganger så mye å by på som vandrerhjemmet. Beliggenheten er omtrent den samme, men med 1 – 0 til vandrerhjemmet.

Visst er hotellet lekkert, og særlig er det flott med utsikten mot vannet – en utsikt vi selvfølgelig ikke fikk på vårt standardrom. Varmt og hyggelig var det også, men ikke særlig stort. Rommet på vandrerhjemmet var faktisk større. Og Utzon meg her og Utzon meg der når Internettdekningen er så dårlig at nettet faller ut hele tiden. Thv klaget i resepsjonen og fikk prompte utlevert en kabel. Dette kjente de til fra før.

Jeg elsker å bo på hotell. Det gir meg en deilig frihetsfølelse å innta et rom der ingen vet hvem jeg er, og der jeg bare kan gjøre akkurat hva jeg vil. Det beste med dette rommet var badekaret. Etter en lang dag med mye tråkking og gåing er det lite som slår et glovarmt karbad. Det kunne ikke vårt hjem i går by på. Og jo da, – det er lekkert, – og upersonlig. Også på et annet område fikk vandrerhjemmet flere poeng: Betjeningen. De to første kveldene møtte vi utrolig blide og forekommende unge mennesker på jobb. I kveld var de unge menneskene i beste fall uinteresserte, – ikke så langt unna arrogante. Da jeg sjekket inn, sa jeg med et smil: Nå håper jeg vi har fått et riktig pent værelse. Dere har fått det dere har bestilt, et standardværelse, var svaret, – uten så mye som et smil.

Det er klart at sammenligningen går i hotellets favør, men jeg er altså ikke veldig imponert. Kanskje skyldes det at jeg på mange måter setter sjarm foran kjølig estetikk. Først i morgen får vi se resten av hotellet. Vi valgte nemlig å bli på rommet i kveld, – mette og slitne som vi var. I morgen skal vi ta oss en rundttur før vi spiser frokost.

Fortsettelse følger.