I går skrev jeg at jeg ikke riktig visste hvorfor vi er her i København. Men da vi satt ute i solen i formiddag og nøt et glass vin, så kom jeg på det. Det har vært en deilig dag: Bare vi to, en solfylt, vakker by og så har vi ruslet gatelangs og tatt det som det har kommet.
Da vi kom i går var det allerede mørkt, men i dag kunne vi starte dagen med å nyte utsikten. Her var det utsyn over et stort stykke København.
Det er egentlig merkelig at de i gamle dager laget så utrolig vakre fasader høyt der oppe, med spir og tårn og nydelige gesimser. Det var jo ingen som kunne se det så høyt oppe da husene ble bygd. Men for oss var det ikke der oppe, men der nede. Rett under oss hadde noen utnyttet den flate delen av taket og bygget en takterrasse (Takterrasse? Det er det vi sier, men det må da være feil? Terrasser må vel ligge på terra, og ikke oppe i høyden?).
Frokosten, som danskene kaller morgenmad, ble inntatt litt lenger nede. Men fortsatt var det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Maten var det heller ingen ting å si på.
Vi har få planer for disse to dagene i København, det skal mest handle om å hvile og gjøre ikke noe. Men ett sted hadde vi bestemt oss for å se. I sommer kjørte vi forbi Det kongelige bibliotek fra sjøsiden, og da bestemte vi oss for at vi skulle innenfor neste gang vi kom til byen. Der har vi vært i dag, – og det ble uten tvil dagens store opplevelse. Men når man ser og opplever så mye på ett sted, så fortjener det en engen post. Det skal Den sorte diamant få når jeg kommer hjem.
Det ble til at vi gikk turistløypa i dag. Det var flere faste butikker vi skulle innom, men jeg fant i grunnen ikke særlig mye av det jeg hadde tenkt å kjøpe. Ett sted fikk jeg imidlertid napp. Jeg hadde planer om nye tekopper av et bestemt slag allerede da vi var her i sommer, men da var det utsolgt. Nå hadde de det meste, men problemet er jo å velge. Skulle det være prikkete eller blomstrete?
Vi fikk som sagt et glass vin i solen, og det var deilig. Samtidig gjorde det meg litt seig i bena, noe som understreket at vi var på rusletur og ikke på power shopping. Det er vi forresten aldri. Og så tok vi oss tid til å se på våren som på merksnodig vis er på vei allerede nå.
På Gråbrødretorv kikket vi igjen opp for å se om vi kunne få et glimt av Erlend eller Krumme der oppe. Hvilken takleilighet er det nå de bor i? Den, – eller kanskje den? Anne B kunne godt oppgitt full adresse da hun skrev bøkene sine. Så kunne vi kanskje stukket innom for et glass Bollinger.
Vi hadde helt spesielle planer for lunsj. Noen venner har anbefalt en kjeller med verdens beste platte, og dit skulle vi i dag. Sånn gikk det ikke. Plutselig var vi utenfor Samos, den restauranten vi pleide å spise på da ungene var små og lommeboken flat. Nå har vi fetere lommebok, men nostalgien tok oss og vi gikk inn. Maten var nøyaktig som før: En hverdagslig gresk buffet med mengder av grønnsaker, salater, sauser, kjøtt av alle slag og en deilig kake til dessert. Hvordan de klarer å holde prisene så lave er uforståelig for meg. Lunsjbuffeten koster 39 kroner nå om vinteren. De hadde også en treretters middagsmeny med rekecocktail til forrett, grillet oksemørbrad med tzatsiki og hele sulamitten og is med frukt og et glass gresk brandy. Pris: 99 kroner. Merkelig. Lunsjen smakte godt, selv om den ligger tungt i magen.
Så var det ut i solen igjen. København er en utrolig vakker by. Jeg vet den også har sine mindre vakre vinkler, men dem ser jo sjelden vi som leker turister. For oss er det mest vakre hus, blinkende kanaler og deilig feriefølelse.
Vi kikket inn i mange gårdsrom. Noen er gamle, mørke og slitte. Det kan vi også se fra utsikten på rommet vårt. Andre steder er det utrolig lekkert. Tenk å bo her:
Hos Røde Kors snoket vi rundt for å finne noe brukt tøy. Noen fangst gjorde vi ikke, men vi fikk litt godhjertet underholdning. På prislappene stod det hyggelige meldinger av typen: En varmhjertet jakke, En omtenksom dress, En vennlig genser osv.
Vi vandret videre, men jeg er ikke vant til å drikke vin midt på dagen. Etter hvert seg trøttheten på oss, og vi så på hverandre: Jepp, – vi var enige. På veien tilbake til vandrerhjemmet var det fortsatt mye å se på, og også noe å le av. Det ble en lang og god gåtur, men nå kjente vi det både her og der.
Vi har altså ferie, og nå var vi både trøtte og slitne. Dere behøver ikke si det til noen, men sannheten er at vi sovnet flatt ut, – og der lå vi i over en time. Og det var i grunnen der det skar seg litt. Turistmodusluften var liksom gått ut av ferieballongen, og vi kom ikke skikkelig i gang igjen. Riktig nok gjorde vi et forsøk, for vi ville på kino. Men da vi kom dit, viste det seg at vi var midt mellom de filmene vi aller helst ville se. I stedet måtte vi sette oss ned å nyte lysekronene i foyeren på kinoen. Makan! Jeg talte dem sånn løselig, og det var mellom 50 og 60 lysekroner som hang der og glitret.
Så rotet vi litt rundt på en Fötex, og det er alltid moro, spiste en salat og endte til slutt opp på vandrerhjemmet igjen.
Her sitter vi nå med bok og pc og har det i grunnen aldeles utmerket. Men hva med morgendagen? Arbeidermuseet? Det jødiske museum? Roskilde?
Vi får sove på det.
Livet leker 