Daily Archives: 15.02.08

Ikke undervurder skoleturen

Jeg har vært på mange skoleturer gjennom mitt lærerliv, og jeg har stort sett bare gode minner. Vi har vært på kanoturer i Sverige, på lange turer til Roskilde i Danmark, på sykkelturer rundt i byen eller på vandreturer i skolens nærområder. På grunn av gratisprinsippet har turene ved vår skole de siste årene for det meste handlet om sykkel- eller vandreturer i nærområdet, og har vi overnattet noe sted, så har det vært på skolen. Sånne turer er ikke til å kimse av, men det er liksom noe som mangler.

bakfra.jpg gutta.jpg

Men i går var vi på teatertur til Oslo. Endelig en skikkelig tur! Det skjer noe med klassemiljøet når vi reiser av sted med buss på den måten. Plutselig er rollene litt annerledes. Vi kan slappe av, le og hygge oss, og så ser vi hverandre med et nytt og mer privat blikk.

Bare bussturen i seg selv er en opplevelse. Forventningen ligger i lufta når 60 unger har dollet og stelt seg, hver og en på sitt vis, for å gjøre storbyen utrygg.

om.jpg

Første stopp var Tenknisk Museum. Det første som møter oss der er Kong Olavs lekebil, og alle som ser den for første gang blir imponert. Det ble våre elever også.

bil1.jpg bil2.jpg

På museet skulle vi først og fremst se den nye utstillingen: Klima X For å komme inn på den måtte vi først ta på oss gummistøvler, for her var det vått.

gummi.jpg

Det var nesten litt skummelt å vasse seg innover i den trange gangen mot et eller annet ukjent der inne. Hvor mye vann var det egentlig?

innover1.jpg innover2.jpg

Da vi kom inn i utstillingslokalet ble jeg nesten litt engstelig. Her var det mer vann enn jeg hadde regnet (!) med. Tenk om noen snublet og falt, – hva da? Vi hadde ikke akkurat tatt med ekstra tøy. Heldigvis gikk det bra. Utstillingen beskrev klimaendringene ved hjelp av lyd, lys, is, bilder og mengder av tekst. Kanskje ble det litt vel mye tekst, men noe fikk de utvilsomt med seg. Og så fikk de låne radiostyrte båter de kunne kjøre med. Moro!

vannstort.jpg vann1.jpg vann2.jpg

Inn en gang og rundt en sving var det mer vann. Der kunne vi sette oss ned og bare ta imot bilder og lyd. Vi fikk se film som viste alle varianter av klima. Det var fint å sitte sammen litt sånn stille å se på alt som dukket opp på skjermene rundt oss. Bare ingen falt av stolen!

film.jpg film2.jpg

Etter den våte, obligatoriske utstillingen slapp vi hordene løs. De fleste tok seg et sveip gjennom utstillingene, men så havnet de i teknoteket. Der er det alltid noe å finne på. Her kunne man gjøre eksperimenter med lys og lyd, man kunne se hvordan menneskekroppen fungerer, og noen fant seg til og med en ny venn.

ghost.jpg

Anledning til å bevege seg, var det også.

tau1.jpg tau2.jpg tau3.jpg tau4.jpg

Selv om skoleturer har et faglig program, er det viktig at elevene hygger seg. Det er det sosiale som skal stå i sentrum. Vi lærerne prøver derfor å lodde stemningen. Når flere og flere samlet seg utenfor utstillingslokalet fordi de hadde fått nok, – da var det nok. Teknisk museum har stoff nok til flere dagers besøk, men er man femten år holder det gjerne med en time eller halvannen. Det var på tide å dra videre til neste post på programmet:

Frislepp i byen!

For elevene er dette den viktigste delen av turen. Nå skulle de ut for å spise litt lunsj, og så var det tid for shopping. Ikke alle liker å gå i byen uten voksne, og vår mannlige kollega tok seg en tur med et par gutter. Vi damene satte oss ned i selskap med et smørbrød. Etterpå var det tid for å gå gjennom en del besvarelser. I denne travle tiendeklassetiden har jeg rett og slett ikke tid til å sløse bort en hel formiddag. Men det var ganske hyggelig å sitte der med oppgaver og et glass brus som en mer enn generøs kelner stadig byttet ut med et nytt. Mobiltelefonen lå klar, og den var i flittig bruk. På sånne turer er det alltid noen av elevene som sender melding eller ringer for å spørre hvor vi lærerne er. De trenger å forsikre seg om at vi er i landskapet. Noen kom også innom restauranten for å hilse på meg.

retting.jpg

Etter et par timer var jeg ferdig og kunne begi meg ut i byen jeg også. Jeg ruslet ned Karl Johan i et strålende vakkert vær, – vårvær faktisk. Og før jeg var i bunnen av gaten hadde jeg kjøpt en pen topp til vårens mange 50-årslag, to par sko på salg og en babygenser. De fleste elevene fulgte den samme løypa som jeg gikk, så hvor jeg snudde meg kunne jeg se kjente ansikter. De fleste elevene får ikke lov til å dra til Oslo alene, så dette var debuten på å leke nestenvoksen og selvstendig. Da er det tryggest å holde seg der det er mye folk, og Karl Johan er mer enn nok å gape over for de fleste.

gate1.jpg gate2.jpg

Vi skulle møtes til middag på en restaurant klokken 15.55. Det spesielle tidpunktet var valgt for at elevene skal forstå hvor viktig det er å være presis. Her er det ingen slingringsmonn. Når vi slipper 60 elever ut i storbyen alene, så er det fordi vi stoler på dem. Likevel er det alltid et kritisk punkt akkurat når vi skal telle til 60. Men her var det ingen ting å engste seg for: Alle mann alle!

Når vi er så mange, fyller vi nesten en restaurant. Det ble servert pizza og salat, og ungene hev innpå. Innimellom munnfullene skulle alle vise fram hva de hadde kjøpt, og fortelle hva de hadde opplevd.

pizza.jpg

Selv om alle var sultne, og det gikk unna på maten, så tar det ikke lang tid å fore unger i den alderen. Snart ville de ut igjen. Nå skulle vi gå oppover Karl Johan en gang til, men denne gangen sammen. Det vil si, – planen var at vi skulle gå sammen, men sånn gikk det jo ikke. Noen skulle hit, andre dit. Det var et par sko som måtte betraktes en gang til, og noen fikk for seg at de skulle opp for å se på gardistene foran slottet. Ryktene sa at de var ganske kjekke å se på. Selv gikk jeg sammen med en hyggelig flokk. Vi stakk innom et par butikker, mens vi fulgte med på klokken for å ikke komme for sent.

dark.jpg

Nytt møtetidspunkt, nytt sårbart øyeblikk, – men igjen var alle på plass. To kom riktig nok hesblesende inn på teateret i siste øyeblikk, men ikke så sent at angsten hadde tatt meg. Denne angsten handler om de Dagbladoverskriftene vi aldri vil se: Lærere rotet bort elever i Oslo. Skrekk og gru!

Vi var på Det norske teater, og vi skulle se Peter Pan. Elevene hadde selv vært med på å bestemme stykket. Vi sjekket hva som gikk i Oslo nå i vår, og mye var litt tungt for elevene våre. Aller helst ville jeg sett Villanden på Nationalteateret, og det var det flere elever som ville også, men så passet det ikke. Og som ei av jentene sa da vi vurderte ulike stykker: Det er bedre vi ser noe som er litt for barnslig, men som vi kjenner oss igjen i, ennå se noe som er så tungt at vi kjeder oss i hjel.

Sant nok.

pan.jpg

Og var det noe Peter Pan ikke var, så var det kjedelig. Det var rett og slett fantastisk, og bedre ble det av at vi satt helt framme på tredje og fjerde rad. Mange av elevene hadde aldri sett teater før, og dette gjorde tydeligvis inntrykk. En ting er at stykket var nydelig laget, men det som gjorde mest inntrykk var nok effektene. Her var det en flott dreiescene med stadige sceneskift, indianere og sjørøvere med levende fakler, flott orkester og nydelig sang. Men viktigst av alt var Peter og Wendy. De fløy gjennom luften, og på et tidspunkt også ut over publikum. Peter Pan drysset stjernestøv i håret vårt, og det hele var en liten drøm. Og så Tingeling da, – oh. Hennes rolle var løst på en utrolig kreativ og morsom måte, og da hun holdt på å dø i et forsøk på å redde Peter, så jeg mer enn en som måtte opp i øyekroken med et erme for å tørke noe vått.

teater.jpg

Jeg har vært ganske sliten i det siste. Det er mye stress med tiende klasse, og av og til stresser jeg nok mer enn nødvendig. Jeg er litt for ambisiøs på ungenes vegne, og så synes jeg ikke alltid de strekker seg nok. I går rant all slitenhet av meg. Når jeg har med 60 unger på teater, og alle oppfører seg eksamplarisk, da er alt bra. Og sånn var det i går. Ikke en eneste gang måtte vi voksne korrigere en elev på noen som helst måte. De gjorde som de skulle og oppførte seg som de nesten voksne menneskene de er.

Og så var det over, – nesten. Som nevnt er bussturen en viktig del av en skoletur. Det er viktig å ha en vennligsinnet bussjåfør, og det hadde vi i går. Han må ikke forveksle livsglede og energi med rølp, for det blir litt hold-i-gång bakerst i bussen. Det hører med. Mye sukker, litt overtrøtte hoder, – og så svinger det.

hjemtur.jpg

Noen tar’n helt ut, og selv om jeg var sliten, så må jeg le av det de finner på.

db.jpg

Men alt tar en slutt. Etter en pause med galskap og moro, var det noen som ble innhentet av alvoret. Krl-læreren hadde gitt dem en stor oppgave som skulle innleveres dagen etter skoleturen, og ikke alle var helt i mål med den. Det handlet om filosofi og Platon, og lure unger hadde planlagt et kupp. Her hadde de tre lærere innelåst i en blikkboks. De kunne ikke unnslippe, og nå skulle de brukes. Vi måtte hjelpe til med det ene spørsmålet etter det andre, og vår mannlige kollega la i vei med et helt foredrag om salig Platon. Kanskje var dette noe av det mest verdifulle med hele turen. Det er ikke hver dag elevene ber oss diskutere etikk med dem. Kanskje fikk de litt vel mye hjelp, for de skrev og skrev, – men det ble en fin stund.

krl.jpg

Før vi kom hjem ble vi underholdt av en liten rytmegruppe som prustet en låt inn i mikrofonen. Så ble det holdt en spontan takketale fra en av de unge til oss gamle, – og så var vi hjemme.

Det er vanskelig å kritisere gratisprinsippet, for som prinsipp er det godt. Likevel er resultatet at vi nesten ikke kommer oss på tur. Sånne turer som dette skal ikke undervurderes. De gjør underverker for klassemiljøet, de sveiser oss sammen og gjør at vi ser på hverandre med nye øyne. Mange unger i dag kommer på tur både til fjells og til sjøs, og mange blir også tatt med på teatertur. For dem er det kanskje ikke så ille at de ikke også kommer på tur med skolen. Dem gratisprinsippet var ment å skjerme, er egentlig de som må bære den største konsekvensen av at vi ikke drar på turer. De som ikke kommer så ofte på tur med sine foreldre, kommer heller ikke på tur med skolen. Så kommer de absolutt ikke på tur. Det var neppe det som var intensjonen med dette utopiske prinsippet.

Men nå har i hvert fall vi fått vår dose skoletur for i år. Vi drar gjerne en gang til.