Støl i språkmusklene

Det hadde jeg ikke tenkt på: At man kunne bli støl av å snakke. Og jeg burde vite det, for jeg er flink til å snakke! Da Anne var hos oss på søndag, fortalte hun om den gangen hun bodde femten år på en gård i Danmark. Den første tiden hun snakket dansk, merket hun at hun ble støl bakerst på tungen og i svelget. Danskene lager språklydene lenger bak enn oss, og det merket hun som muskelstølhet da hun var nybegynner.

Pussig!

Og nå har jeg opplevd det selv. Jeg vet ikke hvor de engelskspråklige lager lydene sine, men de bruker andre muskler enn det vi gjør. Det merket jeg på mandag. Etter en hel dag med jenteskravling på engelsk, var jeg rett og slett støl på begge sidene av tunga.

Jeg får strekke godt ut.

Videre, videre

Så har de reist igjen, Amanda og Heidi. Jeg kjørte dem til jernbanestasjonen til morgenen i dag, og så var besøket over. Det har vært veldig hyggelig, men det gikk fort for seg, og jeg synes vi fikk snakket alt for lite sammen. Selv om vi har skrevet med hverandre noen år nå, så er det annerledes å møtes ansikt til ansikt. Det tar en dag eller to før man er helt hjemme i hverandres selskap. I går syntes jeg alt falt på plass, men så var det altså over.

Dette besøket har vist meg i hvilken grad Norge er nedrullet og innelukket om vinteren. Når jeg får besøk fra Langtvekkistan, så vil jeg jo gjerne vise fram det beste av det vi har å by på. Problemet er at mye av det beste rett og slett ikke er der om vinteren. Det er lukket og stengt.

Likevel har vi hatt det flott. Amanda har fått se det hun aller helst ville og vi har hatt hyggelige måltider og noen gode snakker.

På gjensyn.