I går var Grethe Waitz på TV, på Dagsrevyen, tror jeg det var. Flotte Grethe Waitz! Hun promoterte stiftelsen Aktiv mot kreft som skal hjelpe kreftpasienter til en bedre hverdag gjennom trening. Grethe Waitz har slitt med kreft i flere år, og det er utrolig imponerende at hun fortsatt orker å stille opp for å hjelpe andre, men så er hun også en fantastisk dame.
Men så var det noe som fanget oppmerksomheten min. En av reporterne sa at det var urettferdig at Grethe hadde fått kreft. Og så kom Bjørn Dæhlie på skjermen og sa akkurat det samme. Det er urettferdig at akkurat Grethe skulle få kreft.
Det er en pussig ting å si, men jeg hører det stadig: Det er urettferdig at de mistet barnet sitt. Det er urettferdig at han som alltid har vært så snill fikk hjerteinfarkt. Hvorfor sier folk det? Kanskje er det ut fra et ønske om å gi anerkjennelse til den som er rammet: Han eller hun som har bidratt så mye for andre mennesker hadde fortjent bedre. Det er fint å gi folk anerkjennelse, men de kan da umulig mene at det er urettferdig i betydningen: Det hadde vært bedre om det rammet noen andre? Det ville i tilfelle signalisere et livssyn jeg tror få vil være seg bekjent.
For noen år siden ble Kristin Clemet portrettert på TV. Clemet har opplevd å miste et barn i krybbedød. Opplevde du det ikke som urettferdig? spurte intervjueren. Urettferdig? spurte Clemet. Det er vel ikke mer urettferdig at barnet mitt dør enn at et barn i Sudan dør?
Nemlig. Det er sånn det er. Det er ikke urettferdig at noen dør eller blir syke.
Det bare er!
Livet leker 
Clemet sa de riktige ordene.
Jeg sa aldri at det var urettferdig at akkurat min tante fikk kreft for det kunne like godt vært noen andres tante. Det blir en sånn tanke at de som er mindre verdt eller mindre gode kan gjerne bli ramma av pest og kolera for det er liksom rettferdig……
Men når det gjeder kolera sa de jo faktisk det. «det er ikke tilfeldig at det er nettopp de syndige folka som lever i møkk og faanskap som får kolera»
Vel, de hadde vel rett om møkka i alle fall.
Jeg giver dig fuldstændig ret, Hege.
Men jeg får lyst til at fortælle, at jeg fornylig læste i avisen om en stor undersøgelse, der viser, at kræftoverlevende er langt mere tilfredse med livet end mennesker, der ikke har været ramt af en livstruende sygdom – det synes jeg er tankevækkende.
Dette med retfærdigt/uretfærdigt er et udslag af den omsiggribende ny-moralisme.
I gamle dage var sygdom og død Guds straf mod een som havde bandet, blevet væk fra kirkegang eller på anden måde afveg fra den religiøse norm.
Dagens «Gud» kræver at du ikke ryger, løber dig halvt ihjel hver dag efter arbejde og lever af urter og grøntsager, dyrket er efter metoder, som bandlyser stort set ethvert teknologisk fremskidt.
Er du een af disse «vore dages frelste hellige» er det naturligvis, blandt resten af «sekten», en uretfærdighed, når der ikke tildeles «en ret-troende» et evigt og problemfrit liv på jord, da denne nye religion ikke rigtigt tilbyder noget hinsides.
I virkeligheden er der i dag en så stor dødsangst, at det medfører en angst for at leve. Trist!
Naturen opererer ikke med begrebet retfærdighed men selektion og tilfældighed.
Seleksjon og tilfeldighet, og aller mest tilfeldighet, Farmer. De beste dør først sier man, men det er jo noe forbasket sprøyt. Vi dør når vi dør, og som oftest er det tilfeldig. Så kommer litt genetikk, sunn livsførsel og noen andre faktorer inn og forbedrer statistikken, – og den kan vi jo selvølgelig være med på å forbedre til vår egen fordel.
Det har jo alltid vært sånn, Marthe, at folk med et høyt kunnskapsnivå lever lenger. Selv i dag forteler avisene oss at man lever lenger på Oslo Vest enn Oslo Øst. Så har det vel noe med lavere fettinntak, færre sigaretter og et bedagelig arbeidsliv å gjøre.
Visst er det ikke urettferdig, Ingvild, og det vet du også noe om. Kroppen din spiller jo ikke akkurat på lag med deg hele tiden. Ergerlig, men heldigvis tilfeldig.
Ah, fin tekst.
Du har fat i noget der….. jeg har også tit undrede mig og tænkt – det er da ikke retfærdigt for nogen overhovedet!
Nei, det kan du si, Marianne. I en ideell verden var det verken lidelse eller død for noen.
Nei, alvorlig sykdom hos de vi er mest glad i er ikke lett.. og sant er det at mange lever mer etter alvorlig sykdom, livet blir liksom mer aktverdig da og det gjelder aa leve mens man gjor det, noe alla selvfolgelig burde, i denne egoistiske verden har jeg en gang gaatt saa langt og sagt at noen skulle kanskje faatt ett «snev av kreft..» for aa sette pris paa livet.. forstaa meg nu rett.. Klem til deg Hege fra Martinique
Takk for det, Heidi. Og så fra Martinique også da!!!
Du har da visst hatt din skjerv av lite samarbeidsvillig kropp, så du vet jo hva du snakker om. Jeg tror likevel jeg står over. Jeg er så overlykkelig for hver dag det ikke skjer en katastrofe i livet mitt, at jeg ikke tror jeg trenger noen påminnelse av verken det ene eller det andre slaget. Jeg har vært forskånet for det meste, men før eller siden smeller det. Håper det blir siden.
Tilbaketråkk: Som om jeg skulle sagt det selv « Livet leker