I går var Grethe Waitz på TV, på Dagsrevyen, tror jeg det var. Flotte Grethe Waitz! Hun promoterte stiftelsen Aktiv mot kreft som skal hjelpe kreftpasienter til en bedre hverdag gjennom trening. Grethe Waitz har slitt med kreft i flere år, og det er utrolig imponerende at hun fortsatt orker å stille opp for å hjelpe andre, men så er hun også en fantastisk dame.
Men så var det noe som fanget oppmerksomheten min. En av reporterne sa at det var urettferdig at Grethe hadde fått kreft. Og så kom Bjørn Dæhlie på skjermen og sa akkurat det samme. Det er urettferdig at akkurat Grethe skulle få kreft.
Det er en pussig ting å si, men jeg hører det stadig: Det er urettferdig at de mistet barnet sitt. Det er urettferdig at han som alltid har vært så snill fikk hjerteinfarkt. Hvorfor sier folk det? Kanskje er det ut fra et ønske om å gi anerkjennelse til den som er rammet: Han eller hun som har bidratt så mye for andre mennesker hadde fortjent bedre. Det er fint å gi folk anerkjennelse, men de kan da umulig mene at det er urettferdig i betydningen: Det hadde vært bedre om det rammet noen andre? Det ville i tilfelle signalisere et livssyn jeg tror få vil være seg bekjent.
For noen år siden ble Kristin Clemet portrettert på TV. Clemet har opplevd å miste et barn i krybbedød. Opplevde du det ikke som urettferdig? spurte intervjueren. Urettferdig? spurte Clemet. Det er vel ikke mer urettferdig at barnet mitt dør enn at et barn i Sudan dør?
Nemlig. Det er sånn det er. Det er ikke urettferdig at noen dør eller blir syke.
Det bare er!
Livet leker 