Brev fra skipslegen 4 Linjedåp

Jeg lurer på hva Thorvald hadde tenkt og sagt om han visste at alle brevene hans ble publisert for hele verden. Han døde lenge før det var noe Internett, og da han satt og skrev sine brev, hadde han nok bare sin mor og sin søster i tankene. Eller hadde han det? Når vi skriver dagbok eller brev, vil det ofte snike seg inn en tanke om at dette også kan komme til å bli lest av andre en gang i fremtiden. Vi er veldig bevisste bestandigheten i det som er skrevet på papir. Det er en setning i det første brevet han skrev som fikk meg til å tenke at han i hvert fall ubevisst har hatt en ide om at dette kanskje ville bli lest av andre enn den nærmeste familien. Da skipet har passert Stavern, skriver han: og jeg så minehallen som jeg glodde på i 5 lange uker i 1943 – 44 da jeg var arrestert av tyskerne. Hvorfor skriver han det så presist? Både Signe og Aagot visste jo utmerket godt at han hadde sittet en kort periode i tysk fangenskap. Kanskje ville han ha det med som et historisk dokument for framtiden.

Men at brevene skulle foreligge for hele verden å lese, det kunne han ikke ane. Og derfor føles det litt urettferdig å publisere disse tekstene uten at han får muligheten til å lese korrektur. Riktig nok skriver han godt, og han har få  formelle feil. Men noen er det jo alltid, og det var vel ikke akkurat plasseringen av kommaer han tenkte mest på da han avsluttet arbeidsdagen med å rable ned noen ord til sine kjære før han gikk til sengs.

Alle guttene i Thorvalds familie har slitt med rettskrivingen til opp i voksen alder. Det er langt fra noen dysleksi, men hjernen deres trenger noen flere år enn gjennomsnittet før ordbildene sitter og er automatiserte. Sånn var det for Thorvald, sånn var det for Thv og sånn er det for Thorvald Henrik. Det er bare den yngste som fortsatt ikke har alt på plass, og jeg ser av svigerfars brev at hans rettskriving var sånn noenlunde på plass da han reiste på hvalfangst som tredveåring. Riktig nok har han en og annen skrivefeil, og det mangler noen komma, – men så var heller ikke disse brevene beregnet på andre enn den nærmeste familie. Som en kuriositet ser jeg at han i det første brevet kaller skipet han er på for Nordhval med d. Ganske raskt finner han ut av det, og så blir det korrekt: Norhval.

Det er ikke akkurat noe spennende liv ombord, og reisen til Capetown er lang, veldig lang. Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av å høre om varmen: «som den varmeste sommerdag hjemme». Samtidig er det nettopp det som er så fint med å lese disse brevene, – de gir en autentisk følelse av hvordan det faktisk var. Og de nærmer seg målet.

 12.10. 0g 13.10 – 48

Jeg tar i meg det jeg sa i går at varmen var kommet for alvor, for nu er det jævla varmt for å si det pent, og solen er en helt annen og sintere enn hjemme. Her er det ikke noe hyggelig å sole seg nu. Med praksisen ombord går det ganske bra tror jeg. Det er foreløpig ikke noen alvorlige skader.

Du mor skulde hatt denne turen som rekreasjonsreise, dvs som passasjer, det vilde du  hatt godt av. Ja, som du vel forstår så skriver jeg litt hver dag, av det som faller meg inn. Ha det bra.

Her er det en annen enn Thorvald som utfører legejobben. Kanskje er det sykepasseren, men det ligner på bilder av kjemikeren. Tenk om det var noen der ute som kjenner ham igjen?

14.10.-48

I dag passerte vi Da…(?). Vi kunde så vidt skimte land, uten å få noe inntrykk av hvorledes det så ut. Vi har det som før nevnt ganske varmt nu – 30 grader om natten og 40 om dagen i skyggen (og ingen skygge). Det vrimler av flyvefisk her, bare synd at ingen av dem kommer så høyt at de spretter inn på dekket hos oss, så jeg fikk se ordentlig hvorledes de så ut.

Vi har bunkret hvalbåtene igjen idag, og da vi lå stille så vi en masse svære haier som svømte rundt skuta. Vi fikk fisket opp en som var vel 1 1/2 m lang, men her som ellers i livet, de største haiene visste å passe skinnet sitt.

Ellers går livet sin vante gang ombord, hver dag varer bare et øyeblikk, men jeg har følelsen av å ha vært et år i sjøen snart.

15/10 – 16/10 – 17/10 – 18/10-48

Nu har jeg forsømt å skrive til dere i noen dager, men jeg er nesten smeltet helt bort så jeg håper dere undskylder.

Det er i grunnen lite å skrive om. Blå-blå sjø til alle kanter, steikhet sol også hvalbåtene våre litt aktenfor tvers en på hver side.

Vi har bare følge med de to minste nu, de 3 største slo full fart etter siste bunkring og kommer til Capetown 3 – 4 dager før oss. I ettermiddag bunkret vi de 2 siste igjen, og nu har de så de rekker Capetown alene, og nu er det vi som går full fart og går ifra. De minste båtene våre kan bare holde 11 mil på langt sikt vi selv kan holde ca 13 og de store holder ca 15 og nu kjører vi på det vi kan alle sammen og drøsser inn i Capetown ettersom vi rekker frem.

 

19/10-48

I dag passerte vi linjen og kong Neptun og Neptunia kom ombord for å døpe alle som ikke hadde vært over linjen.

Neptun hadde med seg doktor – og doktors medhjelper, 8 sterke havpolitier, (til å fange inn de gjenstridige) – barberer,  frisør og bademester.

Alle udøpte (også bestyrerens frue og mig) blev utsatt for en inngående lægeundersøkelse og behandling, så blev vi barbert og frisert og til slutt puttet i baljen. Det hele var riktig moro og jeg og de andre ofrene lo og hadde det like moro som tilskuerne.

Jeg har visst forresten glemt å fortelle at vi har lydfilm næsten hver kveld etter at vi har kommet ned i varmen.

Det blir spredt ut et lærret et stykke ute på planet, satt opp tribuner (?) og lyden går gjennom høytaleranlegget ombord. (Det er ikke en flekk ombord som ikke kan praies med høytaler).

Kinostykkene er stort sett noe dritt, så jeg synes igrunnen omgivelsene er mere romantiske enn filmene.

Skuten som duver så sakte så sakte i pasatdønningene, blåsvart himmel med gnistrende klar og fin måne på, og så deilig og varmt i luften.

20/10-48

Ja, nu begynner det å bli kjøligere igjen i luften og vi har fått sydøstpasaten og livet går sin jevne og monotone gang. Ellers har jeg regnet ut at det er en ganske lang reise vi har gjort og kommer til å gjøre før vi når frem til Capetown, skuta karrer seg fram over 450 km i døgnet, lenger enn jeg vilde like å kjøre med motorsykkelen min, (den hadde jeg næsten glemt). Håper Eilif har tatt seg ordentlig av den.

21/10-48

I de siste dagene har vi seilt helt alene og ikke en båt eller noe å se til noen kant. Jeg veide meg idag og oppdaget til min forferdelse at jeg veiet 85 kg, så nu er jeg begynt på en energisk slankekur. Tror igrunnen det er lettere her enn iland, for her vet du at det alltid er noe god mat isikte, og jeg behøver ikke å legge i meg alt det jeg kan for ikke å gå glipp av noe.

22/10-48

Nu har vi fått greie på når vi kommer til Capetown, nemlig 29/10 ved middagstider. Omtrent samtidig kommer F/K «Empire Victory», F/K «Thorshavet» og F/K «Balena», alle sammen kommer visst innom i løpet av den 29/10 så jeg tenker det skal bli månelyst i Cap med 4 flytende kokerier med tilhørende hvalbåter fulle av mer eller mindre «fulle» hvalfangere. Det blir nær innpå 2000 mann å slippe iland, og alle har med seg minst 300 kr som skal brukes så fort som råd er.

Det er ganske artig, men jeg kunde fått jobben som skipslæge både på «Thorshavet» og «Empire Victory».

23/10-48

Ja, idag er det lørdag igjen, nå spilte de nettopp en sang fra filmen «We joined the navy» i høytalerne. I teksten lyder det: «We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea», og den følelsen har jeg igrunnen selv også, jeg har sett nokså mye vann nu i det siste. I kvell er det kino igjen for siste gang før vi kommer til Capetown, det begynner å bli kjøligere ute på dekket nu, og ikke så fint å sitte 2 timer rolig i bar figur.

Det er igrunnen et rart liv en lever slik ombord, i hvert fall hvis en har jobben som jeg har med god tid og alt 1ste klasses ellers. Hvis jeg noensinde skal gifte meg må jo en slik tur være omtrent den ideelle brylupsreise.

Du kan tro det er hyggelige folk å ha med å gjøre, både som patienter og ellers her ombord.