Thv og jeg er visst som sirkusartister som ikke kan holde oss borte fra manesjen. Vi har vært kursledere for borgerlige konfirmanter, det som nå kalles humanistiske konfirmanter, i mange år. Så vidt jeg husker har jeg holdt på med dette siden ungene mine var små. Hvert år blir vi enige om at det er nok nå, det er på tide å gi seg, – men når de ringer og spør oss om vi vil bli med et år til, så klarer vi ikke å holde oss unna.
Saken er nemlig den at vi liker kurslederjobben. Den er morsom, givende og interessant. Noen kroner gir det også i kassa, men ikke mange nok til at det kompenserer for all den tiden dette tar.
Min gruppe består av fjorten fjortenåringer. De møter opp, litt spente og forventningsfulle, og så er det jeg som skal leie dem gjennom kvelden. Forrige mandag brukte vi til å bli kjent, og så snakket vi selvfølgelig om Camp Refugee. Den var de forøvrig ganske fornøyde med, – i hvert fall i ettertid, og alle mente at neste års konfirmanter må få det samme tilbudet.
I dag var temaet: Hva mener vi med begrepet livssyn? Mye av tiden gikk med til å snakke om hvilke konsekvenser livssynet vårt kan ha for våre handlinger. Jeg har forklart, ungene har diskutert og vi har hatt en del oppgaver. De er aktive og deltagende nesten alle sammen. Men her ligger den største utfordringen. Noen tenker kanskje at ungdom i denne alderen er bråkete og udisiplinerte. Hadde det bare vært så vel, må jeg nesten si. Tendensen er heller at de er alt for sjenerte og stille, og sånt blir det lite diskusjoner av. Heldigvis har jeg fått en ganske aktiv gruppe.
Vi hadde flere oppgaver i dag. Til en av dem hadde jeg funnet fram bilder av mennesker fra nyhetsbildet, mennesker jeg som er voksen kjenner, men som er ukjente for konfirmantene. Så skulle de i grupper bygge opp en tenkt identitet rundt en av personene. Etterpå presenterte jeg de avbildede personene for dem, hvem de virkelig er. Det ble en ettertenksom stund:
Ada Sofie Austegård. I 2000 opplevde hun at hennes lille datter ble voldtatt og drept. Hun smiler på bildet. Hvilke valg har hun måttet ta i livet sitt for å komme videre?
Espen Olafsen. I 2005 opplevde han at hans kone og fem år gamle datter døde i tsunamien. Tilbake satt han med en liten sønn. Hvilke valg har han tatt for livet sitt?
Henning Mankell. Berømt og velstående forfatter som finansierer teateroppsetninger i Mosambik : Hva kan det tilføre livet hans?
Målet med konfirmasjonsundervisningen er å stille de spennende spørsmålene, – ikke å finne et felles svar. Målet er at vi sammen skal føre en maktfri samtale, som flytter oss alle et skritt eller to videre i livet. Det er sånn vi mennesker utvikler oss. Vi skal bruke gode argumenter for å overbevise hverandre heller enn å overtale hverandre. Jeg husker det så godt fra da min sønn var i sin mest opposisjonelle alder. Vi var ikke enige, vi diskuterte og kranglet. Så gikk vi hvert til vårt. Ved neste korsvei kunne jeg sitte ved lunsjbordet og høre at jeg brukte noen av min sønns argumenter fra diskusjonen. Jeg hadde flyttet meg et lite skritt i hans retning. Han på sin side kunne oppleve det samme. Noen av mine argumenter ble brukt i diskusjoner med kamerater. Vi ble ikke enige, men vi fikk nye perspektiver og nye synspunkter.
Jeg håper inderlig at det ikke bare er jeg som er et litt annet menneske når konfirmasjonsdagen opprinner, men at disse fjortenåringene også har fått nye perspektiver og blitt litt mer voksne.
Men alt står og henger på at jeg klarer å få åpnet sinnet og munnen på konfirmantene på gruppa mi.
Jeg gjør så godt jeg kan, og om vi sikter på stjernene, så havner vi i kanskje i tretoppene.
Livet leker 