Let me take you by the hand and lead you through the streets of Oslo

Vi sov litt lenge i dag, men Marthe tilga oss. Hun hadde nemlig invitert oss inn på en liten vinter-sight seeing i Oslo i dag, og vi hadde lovet å komme tidlig på formiddagen. Turen startet på Marthes rom. Der er det veldig hyggelig og veldig Marthe. For oss er dette rommet Oslos beste turistattraksjon.

Selv om rommet er lite, så er det ingen tvil om hvem som bor der. Alt som ligger på skrivebordet, henger på veggene, ligger rundt omkring – det er Marthe alt sammen.

Marthe har alltid mange, mange jern i ilden. Mest av alt studerer hun, og det beste med det er at mye av det hun leser ville hun antagelig hatt lyst til å lese selv om det ikke sto noen eksamen i den andre enden.

Hun kommer fra en meget umusikalsk familie, stakkar. Likevel legger hun i vei og spiller gitar, – øver og øver og øver. Synger til gjør hun også. Det er neppe noen plateutgivelse på gang, men hun driver på av ren og skjær glede.

Så tegner hun litt med venstrehånden sin, dvs ikke litt. Marthe gjør ikke «litt» av noe som helst. Hun gjør mye av nesten alt hun tar i. Og tegningene hennes blir bare finere og finere, – synes i hvert fall mammaen.

Og så dro vi ut på tur. Vi stappet opp inn i heisen og kjørte sju etasjer ned, og så vandret vi sammen ut i et vinterkaldt Oslo.

Første stopp var et antikvariat. Marthe skulle vise oss et bilde i en gammel bok, Bilder fra Gamle Kristiania, tror jeg den het. Det var en nydelig bok, men den lå litt utenfor budsjettet til en fattig student. Men hva er det man har foreldre for?

Så bestemte Marthe oss for Grünerløkka, og det var en god ide, synes vi. For å komme dit konsulterte vi en trikk, og sånne kjøredoninger er jo faktisk ganske eksotiske for oss som kommer fra provinsen.

Da vi kom til Oslo om morgenen, kjørte vi opp Wergelandsveien. Nå hoppet vi på trikken i Welhavens gate. Jeg lurer på om Welhaven noen gang var på denne cafeen, eller kanskje han bodde ett eller annet sted i det som nå heter Welhavens gate.

At en vakker ung pike bak Thv begynte å synge på Singing in the rain, gjorde følelsen av å være i storbyen enda sterkere.

Ingen av oss er flinke med det som på nynorsk kalles for shopping. Vi gjør det faktisk aldri i ordets sanne betydning: Går fra butikk til butikk i håp om å finne noe å kjøpe. Men noe ble det jo. Marthe fikk altså en gammel bok, Thv fikk en hettegenser og jeg fikk en gammel mugge fra en bruktbutikk. Ellers nøyde vi oss med å se, og det er nok å se på.

Vi har nok gått noen kilometer i dag, Oslo på kryss og tvers. Etter hvert ble været riktig nydelig, men det var ganske kaldt. Ved Akerselva var det noen som laget isskulpturer, men dem nøyde vi oss med å se på avstand.

Og over alt i verden er det unger, – i Oslo også. Denne vesla i den flotte jakken var på full fart bortover gata helt alene. Vi la merke til hvor lite klær mange av ungene hadde på seg. Selv syntes vi det var ganske kaldt, men det er noe med hvordan unger beveger seg. Vi voksne går med armene inntil kroppen og spenner oss litt i kulda. Ungene hopper og spretter av sted. Så holder de vel varmen.

Når man er på en sånn hyggetur, så skal måltidene også være hyggelige. På lørdager spiser vi alltid stor frokost, og behovet for mat meldte seg ikke før klokka var over to. Men det hadde ingen hast, og vi ruslet videre, kikket innom hyggelige steder, – men de fleste hadde ingen ledige bord. Og så går det som det går når vi ser i store byer og skal ha lunsj: Det tar tid. Til slutt havnet vi på en hyggelig cafe. Der bestilte vi club sandwitch, en felles favoritt. Det smakte godt.

Cafeen var hyggelig og enkelt dekorert. Det var mer enn man kunne si om toilettene. Der gikk det i sterke farger og ditto utstyr. På veien ned kunne jeg kikke inn i restauranten, og der nede ved et vindusbord satt to av de tre viktigste menneskene i livet mitt. Den tredje satt forhåpentligvis bøyd over fysikkbøkene oppe i Trondhjem.

Utenfor cafeen står en kjent skulptur. Med fare for å være negativ: Den er en parodi. Det er noe med overtydeligheten som får meg til å le, – og det var vel ikke meningen.

Ute begynte det å mørkne, og det var på tide å bevege seg i retning Majorstua igjen. Underveis varmet vi oss med en iskald italiensk is på en isbar i Prinsensgate. Så trikket vi videre. På Majorstua ble vi minnet om at Oslo tross alt ikke er en veldig stor by. Det er ikke så mange andre storbyer som har marka så nær innpå. Ut av Majorstua stasjon strømmet folk med ski i hånda.

Vi var tilbake der vi startet: på Marthes hyggelige rom. Etter at vi hadde fått i oss varmen kjørte vi hjemover, en time og et kvarter på motorveien, og så var vi hjemme hos oss selv.