Debriefing?

Er det ikke det de kaller det når folk har opplevd noe traumatisk og har behov for å få snakket det av seg, – debriefing? Det er vel sånn de får tilbud om de som trekker døde barn ut av bilvrak, eller redder mennesker ut av brennende hus. I jobben min er det lite av den slags dramatikk. Men det hender, – det hender faktisk av og til, og det har hendt. Vi har ingen debriefing. Vi har hverandre, heldigvis har vi hverandre. Og vi prater og prater og prater. Det hjelper, og som regel er det nok. Men kanskje ikke alltid.

Nå er det ikke nok for meg. Jeg går her og bærer på et raseri som er så sterkt at jeg nesten ikke klarer å dytte det på plass aller nederst der ingen kan se det. Noen ganger ligger det stille ganske lenge. Så stikker det plutselig sitt stygge tryne fram igjen, og jeg blir så full av forbannelse, og helvete, og faenskap og drit og møk at jeg kjenner at adrenalinet legger seg som en underhud over hele kroppen min. Det syder og bobler. Overhuden holder det på plass en stund, og jeg vrir og vrenger på meg, – men så koker det over. Ut tyter gørra, og jeg klarer ikke styre meg.

Men så er det ikke alt det skal snakkes om. Det er forbudt. Og så må jeg bare dytte faenskapen ned i mørket igjen.

Jeg håper det blir der nede for godt snart.

20 responses to “Debriefing?

  1. Supervision kaldes det her – men hvad er der dog sket, Hege???

  2. Det som har skjedd har skjedd, og sånn er det med den saken, Madame! Men jeg fikk det i hvert fall ut 🙂

  3. Er ikke debriefing sånn man har når man kommer tilbake fra et oppdrag (i millitæret e.l.) og rapporterer i detalj hva som har skjedd?

    Ikke lurt å eksplodere nei, men vet at du gjør det innimellom:P

  4. Det stemmer, Henrik. Debriefing er når man har opplevd noe traumatisk, for eksempel i militæret som du nevner. Men også politifolk, brannmenn, ambulansepersonell osv må gjennom det når de har vært vitne til sterke oppleveler. Hensikten er at man skal få snakket gjennom det fæle man har opplevd, bli enige om hva som skjedde, hvordan det gikk, hva som bør gjøres annerledes en annen gang osv.

    Du vet nok noe om at jeg eksploderer innimellom. Det er kanskje min form for debriefing: Når det blir for mye for meg, så må jeg hyle det ut. Denne gangen var ikke eksplosjonen min rettet mot noe menneske, men mer ut i verden sånn i sin alminnelighet. Therese og jeg eksploderte litt sammen på tomannshånd. Du vet, jeg er litt som Terje Vigen, jeg sturer en dag eller to, så ryster jeg sorgen av.

  5. Godt man har en blog, så man kan få nedskrevet, at man er rasende. Jeg håber, det har hjulpet dig bare lidt :o)

  6. Det merkelige er, Lone, – at det har det. Jeg er også sånn av natur, at det hjelper å få tømt seg.

  7. Ellers må du finde nogen, som kan lytte, for ikke alt egner sig til bloggen.
    Men det er godt at du fik raset ud.

  8. Som jeg skriver i posten her: Det er nok av folk å prate med. Vi jobber tett sammen, og det er ikke noe problem. Men noen ganger blir vi ganske maktesløse når vi synes at ingen andre faginstanser vil høre på oss, og det hjelper ikke om vi hvisker eller hyler.

    Men det er over for denne gangen 🙂

  9. Ja det er bare med å få det ut så det ikke ligger og ulmer inne i en. Det er absolutt ikke bra.

  10. Du er en der råber op som jeg også gør når det bliver for meget, men hvorfor man skal helt derud før der lyttes det ved jeg ikke. Godt du brøler Hege

  11. Som man roper i skogen, får man svar. Dessverre!

  12. Gå ut på de svaberga du har bilder av lenger nedi her en dag været ikke er så engangsgrillaktig, og brøl alt du orker!

  13. Det kan jeg jo gjøre, men det må bli neste gang. Nå er jeg nemlig rolig igjen. Kaoset inne i meg legger seg etter en stund, selv om ingen ting er forandret.

  14. Hei. Eg kjenner meg godt igjen i det sinnet. Eg trur eg var sint 75% av tida på slutten som lærar. Eg var sint på Clemet, på media på foreldre som sjukmelde ungane sine når dei skulka, på trege kolleger, på barnevernet som aldri kunne gjere nok, på BUP og PPT… Eg var sint på meg sjøl for å vere sint og på vener for ikkje å engasjere seg i det viktigaste yrket i verda. Eg var sint på alle vaksne som ikkje brydde seg og på alle som snakka negativt om lærarar, på skuleleiarar som var for svake til å sparke dei som var ubruklege, på lærarutdanninga for å vere ubrukleg… Det var godt å slutte, å komme seg vekk, og vite at eg ikkje treng gjere det der meir… Lykke til med ventilering og å bli kvitt sinnet! 🙂

  15. Hei Jorunn, og velkommen hit. Sinnet mitt retter seg mot akkurat det samme som du var sint på. Men det er en vesentlig forskjell: Jeg er veldig sjelden sint, og skulle jeg også anslå prosentandelen sinne, så er nok det mer 5% av tida. Så mye som du var sint, er det godt at du fant deg noe annet å gjøre. Hva jobber du med?

    Jeg blir i yrket, for merkelig nok, så storkoser jeg meg nesten hele tida. Og det aller rareste er at jeg også trives i storm og motvind. Når alt går på tverke, vi har arbeid oppover halsen, ingen etater hører på oss, det går katastrofealarm på lærerværelset – da ser min gode kollega og jeg på hverandre og ler. «Det swenger», sier vi da. Og det er nettopp det det gjør, det svinger, det er høyt tempo og mye moro. Jeg liker det faktisk. Og så er det ungene da. Med dem er det så mye energi og skøy, at bare det er verdt jobben.

    Men så blir det altså for mye av og til, sånn som det ble da jeg skrev denne posten. Jeg lever imidlertid i den tro at det er sånn i mange yrker – av og til.

  16. he,he, eg har skrive her før eg, og studerer framleis ved sida av 😉 Men eg kommenterer berre på skuleinnlegga dine, og knapt nok dei, så ikkje rart det går litt i gløymeboka, du har jo så mange lesarar! Men det du har skrive om lærarutdanninga er i alle fall rett, har overhøyrt nokre samtalar mellom lærarstudentar og tilsette på høsgskulen, og tenkt mitt…

  17. Oj, – det var deg det, ja. Beklager, Jorun. Nå husker jeg det. Det lå faktisk i bakhodet at det muligens var en som hadde vært innom før. De som kommenterer og som har en egen side husker jeg lett. Dem klikker jeg meg jo inn på, og så blir jeg litt kjent med dem. Du må nok få deg en blogg.

    Uansett håper jeg du fortsetter å stikke innom.

  18. Eg har eigen blogg, men eg har ikkje lagt den ut her før. Veit ikkje kvifor, eg er jo ikkje nett anonym 😉 Men no kan du sjå, den begynte for omlag eit år sidan, då eg fekk vite at eg skulle til Japan og Portugal for å studere.

  19. Takk, da har jeg lesestoff. Skal bare få lagt småttingene, så tar jeg en kikk.

Legg igjen en kommentar til bibi Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s