De siste mange årene har det vært stille rundt Marie Takvam, men vi har visst hvor både hun og diktene hennes har vært å finne. Og nå er hun død, 81 år gammel.
I mange år arbeidet jeg for AOF på kveldstid. Jeg underviste voksne elever som ville skaffe seg en studiekompetanse i norsk. De fleste av elevene var godt voksne kvinner. Selv om tiden var knapp, rakk vi å lese mye norsk litteratur i disse timene. Elevene sugde til seg det meste jeg hadde å by på. Mange av dem hadde sluttet på skolen alt for tidlig, fått barn og vært ute i et tøft arbeidsliv. Nå skulle de begynne på en ny start, lære noe nytt, få studiekompetanse og senere en ny utdanning. De nøt det i fulle drag. Mange av dem ga uttrykk for at de så verden i et nytt lys nå som de endelig kunne tenke på seg selv, lese og lære.
En av forfatterne vi leste var Marie Takvam, – og særlig ett dikt ble tatt veldig godt imot. Dette diktet traff noe i disse dameelevene mine, og det kan jeg forstå. Det satte i gang en lang tankerekke som igjen utløste en ordflom i klasserommet.
De var i grunnen litt Marie Takvam alle disse damene.
Ein av dei kalde, klåre dagane
Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.
Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.
Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.
Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.
Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.
Livet leker 
ÅÅÅÅÅÅ så fint Hege!! Takk for å minne oss på både det ene og det andre! Den tida kommer til oss alle om vi lever lenge nok.. MAnge som har mistet en far, svigerfar, bestefar, kjæreste eller kone i disse dager..(faktisk døde min ekssvigerfar i går..) ja, januar er en vanskelig måned å komme seg over på mange måter.. Jeg er veldig fasinert av hender!! Som jeg sa i min bestemors befravelse; » Hvis dine hender kunne tale..! Lev mens du lever og elsk mens du kan osv.. minnene kan bli gode å ha.. Klem til deg Hege
Takk for det, Heidi, og takk for mail. Ta deg et bad i karibisk badevann, mekk deg en drink og len deg tilbake. Snart er du hjemme igjen, og her har de meldt storm i dag.
Takk for dette inslaget, Hege. Det er en ny side av Marie Takvam for meg. Jeg husker henne bare fra Barnetimen da jeg var liten. Hun hadde en koselig stemme. Naa vil jeg lese mere om og av henne naar jeg kommer hjem. Jeg har tydelighvis gaatt glipp av noe der. For et godt ansikt hun hadde.
Det er mye flott å lese etter Marie Takvam, Solveig. Og visst hadde hun et godt ansikt. Men du må finne noen bilder av henne fra da hun var ung. Hun var en usedvanlig vakker dame.
Åja… vakkert dikt og vakker dame, og nå måtte jeg gråte en liten skvett, her jeg sitter og nyter bloggen din med alt det kloke og spennende du har å si og fortelle. God helg!
Velkommen hit på bloggen, Bibi, og takk for pene ord. En sånn hyggelig kommentar i ny og ne er en stor oppmuntring.