Jeg har lånt bildene, og det er mer å hente.
Vi har studenter i klassen vår. R O er 20 år ung. Han underviser i norsk, og det går så det fyker med både Villanden og reklameanalyse.
Her om dagen skulle klassen lære om bilder som språk, hvordan analysere et bilde. R hadde laget en flott PowerPoint-forelesning med massevis av eksempler.
Og da skjer det. Når han sitter der og forbereder seg, skriver og leter etter gode portretter. Hva er det han velger? Hvem er det han tenker at elevene kan få assosiasjoner til?
Tone Damlie Åberget? Nei!
Jon Niklas Rønning? Nei!
Motivasjonen hans var nok mest av alt å finne gode portretter, ikke at elevene skulle kjenne de portretterte, – men likevel. Bildevalget hans forteller mye: Han er voksen, han navigerer i et annet kulturlandskap enn elevene. Da hjelper det ikke at han bare er fire – fem år eldre enn dem. Han har allerede gått inn i en annen rolle. Jeg er 27 år eldre enn R O, men han velger akkurat de samme kjente personene som jeg kunne valgt. To artister som gir både ham og meg masse assosiasjoner og flotte bilder i hodet,
– to personer som var totalt ukjente for elevene.
Morsomt, spør du meg
Livet leker 
Skummelt! Jeg merker at jeg også er blitt gammel i en sånn setting. Gamle meg.
Dere er ikke gamle, – dere er voksne og voksne har litt andre referanserammer enn dem som ikke er voksne. Ofte glemmer vi det når vi glir over i voksenverdenen. Vi tror vi har akkurat de samme referansene, men det har vi ikke. Det morsomme i denne settingen er at barndommen og ungdommen er så kort, og voksendommen er så lang. For meg handlet det om en observasjon, noe jeg ville at studenten skulle se, noe han neppe var obs på selv.