Ekorn fanget i matburet

Da vi satte opp foringsburet utenfor klasserommet vårt i høst, så var noe av poenget at det skulle beskytte småfuglene mot rovfugl og rovdyr. Her skulle de i fred og ro kunne nyte sine solsikkefrø, sine talgballer og sine nøtter. Utover høsten har vi hatt besøk av spurv, kjøttmeis, blåmeis, dompapp og en stor, flott flaggspett.

Men i dag fikk vi en ny gjest. Elevene stimlet sammen rundt vinduet, og flere filmet og tok bilder av den lille karen som satt midt i matfatet og spiste. Han hadde funnet ut at det er en åpning mellom veggen og buret, og der kunne han komme inn, luringen.

ekorn.jpg

Nå har vi valget: Enten tetter vi åpningen, eller så har vi en fast gjest i buret. Når et ekorn først har funnet en restaurant med gratis middag, så kommer han nok tilbake hver dag. Det er mye ekorn rundt skolen vår. De hopper rundt og leter etter matpakkerester og annet snadder. Denne fyren var nok vant til folk. Det gjorde ham ingen ting at vi sto på innsiden og fotograferte ham, og heller ikke da jeg åpnet vinduet på gløtt, lot han seg affisere. Først da jeg åpnet det skikkelig forsvant han til skogs med halen i været. Han kommer nok snart igjen.

Jeg liker ekorn. Da jeg var barn hadde jeg faktisk tamme ekorn to ganger. Den første gangen var helt magisk. Jeg var bare fem år, da jeg var utenfor huset vi bodde i. Det lå i kanten av en skog, og plutselig kom et lite ekorn hoppende ut av skogen. Jeg satte meg ned og forsøkte å lokke det. Det hadde jeg gjort før også, uten særlig hell. Under over alle undere, – dette ekornet kom rett bort til meg og hoppet opp på skulderen min. Så tok jeg det med opp i leiligheten, og der hadde vi det et par dager før vi slapp det ut igjen. Det var nok et ekorn som allerede hadde bodd hos mennesker. Men jeg glemmer aldri følelsen da det faktisk reagerte på lokkingen min og kom mot meg.

e1.jpg e2.jpg

Neste gang jeg hadde ekorn, hadde vi flyttet til sentrum av byen. Vi bodde like ved Kirkeparken. I dag er det ingen ekorn der, men da jeg var liten var det mange. Noen ganger fikk de unger under takstenene på taket vårt. Sommeren 1968 skjedde det noe dramatisk. En pjuskete ekornunge falt ned gjennom takrenna. Den var slapp, men ved liv. Vi tok den inn, og det ble fundert over hva som kunne ha skjedd. Konklusjonen var at moren kunne ha blitt påkjørt. Det ble de nemlig ofte når de krysset veien fra parken og inn i villakvarteret. Både mamma og jeg maste på pappa at han måtte klatre opp på taket for å se etter om det var fler, og det gjorde han til slutt. Jeg mener å huske at han fant ett dødt ekorn, – men han kom også ned med et levende. Så hadde vi to. De var bitte små, og halene var ennå ikke helt dekket med pels. Vi gikk til innkjøp av bitte, bitte små tåteflasker med myk smokk. Veterinæren ble konsultert om melkeblanding, og så var vi i gang. De to små sov i min dukkeseng om natten, og vi måtte stadig opp for å mate dem. Ungene vokste raskt, og de fant seg godt til rette i leiligheten vår. Der var det mer enn nok å gjøre for to sånne små. Gardinene ble brukt til klatreøving. De gravde seg ned i sofaputene og de klatret rett oppover strietapeten. Etter hvert begynte de å hamstre nøtter og annen mat. Godsakene ble gjemt over hele huset. Det jeg husker aller best, er at de var så mårratrøtte. Da høsten kom, forsøkte jeg å vekke dem når jeg skulle på skolen. Jeg tok av dem den lille dukkedyna, og der lå de sammenrullet som to små baller. Men våkne ville de ikke. De bare rullet seg enda hardere sammen, og så la jeg dyna over dem igjen. Antagelig hadde de festet i stua hele natta.

estort.jpg

En venninne og jeg tok dem med ned i lokalavisen, og så fikk vi bilde i bla’. Jeg husker ennå overskriften: Glade ekornunger hos familien Glad. Da de var blitt voksne, tok vi dem med til min grandtante som bodde i skogkanten langt ute på landet. I løpet av sommeren fikk de venne seg til å leve både ute og inne, og etter hvert foretrakk de utelivet. Hele vinteren gjennom matet hun dem på fuglebrettet, men de ville helst ikke inn lenger. Den ene forsvant etter hvert, men den andre hadde hun på tomta i flere år. Den fikk unger innerst i garasjen hennes, og både ekornmor og ungene kom på fuglebrettet for å få mat.

Ikke fortell meg det: Det er feil å ta inn dyreunger på denne måten. Det vet vi alle, – likevel er det vel ingen som lever tett på dyr som ikke en gang i blant har latt seg rive med av medfølelse og udekket omsorgsbehov. Og denne gangen gikk det godt.

vott.jpg

Ikke rart jeg har et spesielt forhold til ekorn. Framover vinteren kan jeg sikkert glede meg over ekornet i forburet på skolen, og nå er Marthes ekornvotter endelig ferdige.

v1.jpg v2.jpg

12 responses to “Ekorn fanget i matburet

  1. så fine vottene ble.

    Jeg har masse ekorn rundt huset som jeg treffer på skoleveien. Ekorn er søtest.

  2. Sikke en dejlig historie fra din barndom Hege, jeg kunne se det hele for mig.

    Dine vanter er som altid smukke 🙂

  3. Det var spændende at læse! Jeg fodrer også egern her i vores have (lige uden for køkkenvinduet), fordi de kommer på fuglefoderpladsen – og hvert forår har jeg egernunger udenfor. Det er en kæmpe oplevelse, og det synes jeg, at dine unger i skolen skal have lov til at opleve på tæt hold. Therese havde dine smukke vanter med i lørdags til blogtræffet – og de var vist præcis som dem, du har fotograferet her med egern.
    Noget andet er måske isbjørnen Knut i Berlins Zoo. Der er jeg i tvivl, om man gjorde det rigtige.

  4. Godt at du likte vottene, Marthe. Når kommer du og henter dem? Nå er det to voksne mennesker i verden som har sånne votter, Therese i København og du, men bare du har med monogram. Det er jo egentlig barnevotter. Tenk at Therese hadde dem på seg, Madame 🙂 Nå ble jeg glad. Jeg tror også at vi skal få mye glede av ekornet i foringsburet. Jeg er allerede spent på å komme opp på mandag for å se det. Kanskje vi skal legge ut litt ekornvennlig mat også.

  5. Igjen en koselig historie fra deg Hege. Jeg husker for noen år sia da jeg var på besøk hos mamman min, da var det også ett ekorn som kom daglig på besøk og spiste fra fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet. Det ble tatt mange bilder skal jeg hilse og si:-)

  6. Så søt den var 🙂 det er moro å se de vilde dyrene, så nært. Jeg er veldig glad for vottene, ja som Madame skriver, hadde jeg dem på meg til bloggertreff. Jeg bruker dem nesten hver dag, men hvis været er litt for vått og surt, skifter jeg til andre. Det er ekornvottene for fine til 🙂

  7. the sailor

    Hei Hege Jeg synns man alltid skal kose seg med nærkontakt med dyr.. såfremt de ikke kan bli farlige.. her ombord har vi nå hver eneste dag besøk av sikader (de som sier kriii kriii inne i busjen) som setter seg på båtkanten og ser etter smuler.. de er såå vant med folk at de hopper like godt rundt inne i cockpiten av båten mens vi sitter og spiser.. koselig helt til de vil opp i matfatet..da må de fly seg en tur til en annen båt.. men ekorn er jo de mest bedårende skapninger da.. tenk å ha en sånn skole med en sånn natur rundt.. og så ser jeg deg sitte og strikke i alle de bittesmå pausene du får, innimellom elever som vil ha din oppmerksomhet.. og da smetter du pinnene ned på bordet uten et sukk og går for å gi elevene enda mer av din tid.. likevel gror det votter ut av pausene og pinnene.. heldige er de som får Heges votter!!! Klem til deg og de andre rundt bordet!!

  8. Jeg elsker egern, men ser dem ikke så tit, så jeg har set længe på din dejlige gæst 🙂

  9. Hei
    Vi har et lite ekorn som mates med Vikingmelk, men ingen kan fortelle oss om dette er ok for en liten ekorntass. Vil gjerne vite hva du brukte som mat?
    Vi bor i skogen og har mange ekorn som raner oss for nøtter hver dag. Håper den lille tassen en dag kan leve normalt liv som andre ekorn

  10. Dere bør nok spørre en veterinær om hva dere skal fore ekornungen med. Det er så lenge siden vi foret opp våre to små, men jeg tror det var med H-melk blandet med vann. Blandingsforholdet husker jeg ikke. Mulig at mamma hadde en enkelt dråpe malt oppi også. Men igjen, – spør en dyrlege.

  11. så koslige historier 🙂
    Jeg er så heldig å ha ekorn her i hagen min, og jeg hygger meg veldig med å se på de. Drømmen er å få de tamme nok til at de tør å komme bort til meg, men det er nok lenge igjenn til det. Enn så lenge er jeg glad til hver gang jeg får til å ta bilder av de 🙂

    Må forresten være flott for elevene å ha en slik foringsplass hvor de kan studere både fugler og dyr på nært hold.
    Og de ekornvottene ble jeg supermissunnelig på! (det var derfor jeg fant posten) Det tror jeg må være årest julegavetips til en strikkende venn, kansje med fingerhull for ekornfotograferingen 😉

  12. Tilbaketråkk: Nøtteliten « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s