Et brutalt overgangsrituale

Alle fotografier bortsett fra nr 1, 2 og det nest siste: Refugee Norge 

De trodde det skulle bli tøft, de var forberedt på at de måtte slite, men da vi dro av sted med 170 konfirmanter tidlig lørdag morgen var det ingen som i sin villeste fantasi hadde forestilt seg hvor voldsomt det skulle bli. Det var det bare vi som visste, for vi hadde vært der før.

ankomst.jpg

Opp gjennom historien har det ikke vært uvanlig med tøffe overgangsritualer når en ungdom skulle vise seg verdig til å gå over i de voksnes rekker. Det våre humanistiske konfirmanter har vært med på dette døgnet er et sånt overgangsrituale. De har fått testet ut sine egne fysiske og psykiske krefter, og for noen var det så vidt de holdt.

trandum.jpg

Vi reiste til Trandum litt nord for Gardermoen, og der ble vi og en gruppe fra Indre Østfold, tatt imot i det som er en tidligere militærleir. Lerien har også vært brukt som flyktningemottak. Til sammen var det 260 konfirmanter som skulle være med på rollespillet Refugee Norge et rollespill som tidligere het På flukt. De som driver dette spillet er erfarne mennesker, og de har holdt på med det i mange år. Rutinene er gode og sikkerheten ivaretatt. Det er betryggende for oss når vi kommer med et tverrsnitt av norsk ungdom. Selv om de fleste er sunne og friske, er det også deltagere som sliter med både fysisk og psykisk sykdom. Bare noen få blir oppfordret til å ikke delta.

Et rollespill skal i prinsippet være frivillig, men det er ikke dette. Det er selvfølgelig frivillig å være med, men ingen vet egentlig hva som vil skje dette døgnet, og hadde de visst det, hadde nok mange trukket seg. Konfirmantene blir delt inn i familiegrupper. Så får de beskjed om at de er i Sudan. I spillet er Sudan et fiktivt land. Det er krig, og de skal flykte. Flukten vil bli strabasiøs, og den vil gå gjennom mange land. Aller først må alle levere inn godterier, mat, mobiltelefoner og klokker. Så får de utdelt nye identitet, og alle får et pass. Alt som deles ut, både penger og pass, virker ekte og profesjonelt.

skjema.jpg

Og så starter flukten. Alle familiene har et overhode, og han må være familiens talsperson hele døgnet. Og her må jeg stoppe min detaljerte beskrivelse av hendelsesforløpet. Noe av poenget er jo at nye konfirmanter ikke skal vite hva som skjer. Det ville være leit om jeg ødela spenningen for dem som leser her inne.

kne.jpg

Men noe kan jeg fortelle: Det handler altså om skape en følelse av å være på flukt fra krig og nød. Det innebærer timer i kø, rasisme, kjønnsdiskriminering, banning og grusomme tilrop, bestikkelser, redsel når man er ute om natten og blir jaget av menn i militærkjøretøyer, kilometervis med marsj på glatt underlag med tung sekk på ryggen uten å vite når man er framme, sult etter lange perioder uten mat, redsel for om den voksne, uniformere mannen om står og skriker til deg kanskje mener det på alvor.

rop.jpg

Dette var nok det mest uventede for konfirmantene, at de faktisk skulle møte voksne som spilte en så rå og brutal rolle overfor dem. Her ble ingen fingre lagt i mellom, og det var lett å se at de mer sarte av konfirmantene var sjokkerte. Var det virkelig mulig at noen kunne oppføre seg sånn mot dem?

Det var det!

murstort.jpg ild1.jpg ild2.jpg

Et døgn er lang tid. Ennå lengre er det når du ikke aner hvor mye klokka er. Da jeg gikk forbi noen konfirmanter som sto i en timelang kø sånn i firetida om ettermiddagen, trodde de at klokka var sju om kvelden. Da de befant seg ved en grensestasjon ved halv åttetida, var det mange som trodde det var midnatt. Dette gjorde natta utrolig lang. Grensestasjonen var en prøvelse. Der måtte de se på at deres brutale menneskesmugler, den eneste tryggheten de tross alt hadde, ble kjeppjaget ut i skogen. Det kom også til håndgemeng, og noen ganger skjer uhell. Da en av lederne reiste seg for brått opp, kom han til å skalle i stykker nesa til en grensepost så blodet fløt. Det var ikke så lett for de unge flyktningene å vite at bannordene fra nesas eier slett ikke var en del av rollespillet.

Og sånn gikk det for seg hele dagen, kvelden og natten. Flyktningene sultet og frøs, ble jaget og hundset til de nesten ikke orket mer. Noen ganger kom det et lyspunkt som tente nytt håp, men så ble det knust igjen.

politi.jpg

Det er mørkt i Norge i januar, men i åttetida kommer lyset, og da forsto de fleste at det snart var over. Alle konfirmantene ble samlet i en stor sal, og der ble rollespillet avsluttet. For de fleste handlet dette øyeblikket mest om mat, og det fikk de. Jeg tror jeg begynner å gråte hvis jeg får den yoghurten, var det ei jente som sa da hun så frokosten.. 

Etter at alle hadde spist, var det tid for evaluering. Spillederen gikk gjennom hele rollespillet. Han fortalte hva de hadde vært med på og hva som var intensjonen med det hele. Samtidig viste han bilder fra nattens flukt. De fikk se film og høre musikk, – alt relatert til det å være flykting. Denne gjennomgangen var antagelig det beste og viktigste i hele spillet. Nå ble nattens opplevelser satt i perspektiv. Konfirmantene fikk vite at mye av det de hadde opplevd som usannsynlig og urealistisk er ting som virkelig skjer rundt om i verden når mennesker er på flukt. Og gjennom bilder og musikk ble de minnet om at det de hadde vært med på denne natten er småtterier sammenlignet med hvordan lidende mennesker rundt om i verden har det.

Alle gjennoførte mer eller mindre, og det var de veldig stolte av, med god grunn. Jeg vet ikke hvor mye de lærte om å være på flukt, men alle lærte uten tvil mye om seg selv. Dette var første gang i deres liv de opplevde å bli totalt ydmyket, å være ekte sultne og  ekte utslitte. De fikk kjenne på sine egne grenser. For noen ble det også et vondt møte med egen utilstrekkelighet. De ønsket på et tidspunkt å bryte spillet fordi de ikke maktet mer. Det er en enorm nederlagsfølelse for en fjortenåring når alle de andre vandrer ut i natten med tung oppakning. Heldigvis klarte flinke spilledere å få dem inn i spillet igjen.

soldat.jpg

Om dette er en riktig måte å oppdra ungdom på, må noen som er mer kompetente enn jeg svare på, men noen kommentarer vil jeg komme med. Jeg er ikke i tvil om at disse konfirmantene vokste som mennesker denne natten. Det ville jeg også gjort om jeg ble tvunget inn i et sånt rollespill. Og nettopp det slår meg som et paradoks. Det blir litt absurd at vi som voksne skal plassere ungene inn i dette rollespillet fordi de trenger å forstå hva lidelse er, forstå hvordan det er å være flykting, forstå den verden som vi voksne har skapt. Sannheten er jo at vi voksne er i akkurat samme situasjon som konfirmantene våre. Vi spiser av søvskje alle sammen. Selv er jeg født i 1960, og har aldri i hele mitt liv vært utsatt for noe vondt. Jeg vil tro at det finnes konfirmanter i denne gruppa som har hatt et tøffere liv enn jeg. Hvordan ville jeg opplevd å bli utsatt for dette? Det vet jeg godt: Jeg ville blitt aldeles rasende! Jeg liker i utgangspunktet ikke å spille rollespill, og jeg tror jeg ville blitt provosert hvis noen velfødde voksne som velter seg i et godt liv og fete lønninger skulle utsette meg for denne ydmykelsen for at jeg skulle lære en lekse de selv aldri har giddet lære seg.

frokost.jpg

Jeg håper også noen av de voksne kjenner på sine egne følelser etter denne natta. Et par ganger i spillet var det mulig for de voksne å velge en mild eller rå rolle. De fleste valgte bort den milde varianten. Mon tro hvorfor? Kan det være at noen finner glede i en å få lov til å spille den autoritære, militante rollen? Thv minnet oss om alle dem som under krigen her hjemme hjalp andre mennesker med å flykte uten å be om verken penger eller tjenester til gjengjeld. Slike mennesker finnes det helt sikkert der ute i dag også.

På bussen hjem satt vi og lyttet til snakken over stolryggene. Ungene var fornøyde, ingen tvil om det. De strålte, – manndomsprøven var bestått. Praten gikk i et evig surr: Husker du det? Så du han? Jeg var bare så sliten! Åh, jeg gleder meg til å komme hjem til mamma!

Kanskje lesser vi enda et problem over på neste generasjon, et av de mange problemene vi ikke har klart å løse selv. Men hvis disse ungdommene har forstått bitte litt mer enn det vi voksne har, blitt bitte litt mindre rasistiske, har fått bitte litt mer empati – ja, så er det kanskje håp for framtida likevel.

Men jeg synes altså at vi voksne slipper billig unna!

vindut.jpg

36 responses to “Et brutalt overgangsrituale

  1. Nils Terje og Janne

    hei igjen. der glapp det… kom nær en knapp… jo – vi var enige om at vi skulle bruke mest energi på å reflektere over at det faktisk finnes mange tusen 14-åringer som på alvor opplever essensen av det Refugee Camp prøver å formidle våre barn. derfor er det bra. tenker vi.
    ha en fin kveld!!

  2. Nils Terje og Janne

    uff, hege… skrev ganske mye før kommentar 1. trodde det kom med, og fortsatte med det jeg trodde ble del 2. men da ble det bare del 2. del en var veldig bra. orker ikke skrive det en gang til. skal se håndball. forteller om det når jeg ser deg, jeg….
    og igjen – ha en fin kveld!

  3. Sigurd Alnæs

    Hei. Veldig spennende tanker du har rundt dette opplegget. Tror ikke du skal være bekymret for at vi har levd et godt liv. Vi kan ikke la være å gi barna våre opplevelser og erfaringer selv om vi ikke har vært gjennom noe tilsvarende. Det viktigste er jo her at de voksne har kommet et langt steg videre med konfirmasjonsforberedelser enn hva jeg som ung 14-åring selv opplevde som et tilbud i kirken. Jeg vet ikke hvordan konfirmasjonsopplegget er i kirken i dag, men refugee-opplegget er i alle fall så vidt jeg kan skjønne, et meget godt utgangspunkt for å få i gang samtaler om urettferdighet og menneskeretter. Her vil jeg si Humanetisk forbund ligger på en solid 1.plass.

    Jeg håper også dere vil komme inn på etikk og oppførsel i vårt Internett-samfunn.
    Sigurd Alnæs

  4. Hei, Nils, Janne og Sigurd. Takk for kommentar. Det er ingen tvil om at ungene har hatt utbytte av dette på flere måter. Jeg tror bare at vi voksne har godt av å se oss selv litt. Er det noe jeg blir provosert av, så er det voksne som sukker over «Dagens ungdom». Dagens ungdom er dagens mennesker, og det er vi også. De er omtrent som vi har gjort dem.

    Og ja, – Sigurd, etikk er i seg selv et hovedtema hele veien, og det skulle ikke forundre meg om vi også kommer inn på etikk og nettbruk.

  5. Jeg synes, det virker utroligt voldsomt at udsætte 14-årige for det, du fortæller om. De unge vidste, de skulle være med i noget, men ikke graden af ydmygelse og udmattelse og sult. Jeg synes ganske enkelt, det er for meget. Gad vide hvad forældrene mener.

  6. De spiste en solid frokost før de dro, og noen spiste også på bussen innover. Etter 1300 på lørdag fikk de bare det de fikk i spillet, og det var ikke mye. Men vi snakker altså bare om 20 timer, og de fikk altså et lite måltid. Vann hadde de ubegrenset tilgang på. Det er med andre ord på ingen måte farlig, – bare ubehagelig.

    Jeg har snakket med en god del foreldre, og de ser ut til å være veldig fornøyde.

  7. Når min søster kom hjem var hun kjempesliten men veldig fornøyd med døgnet som var. Og hun lærte definitivt noe av dette og var glad for å kunne være med.
    Jeg synes det er litt synd at jeg ikke hadde det når jeg ble konfirmert.

  8. Jeg har akkurat snakket med Henrik på msn, Ingvild, og han sier det samme. Han synes det er synd at de ikke hadde dette da han ble konfirmert. Det er det mange eldre konfirmanter som sier. Så er det i hvert fall populært blant dem som er med. Det forekommer jo nesten aldri at noen blir satt på en sånn prøve i våre dager, og det er klart at det gir en fantastisk følelse å komme ut i den andre enden og vite at man har gjennomført.

    Gratulerer til Sigrid.

  9. Selv skulle jeg nok gjerne hatt det når jeg sto til kontfirmasjon.

    Det jeg grubler litt over, er graden av frivillighet og sånt. For jeg får litt inntrykk av at hele evnemanget er preget av «la oss se hvor jævlig vi kan klare å få det»-mentalitet. Folk mener at vi laivere går for langt i hva man spiller på, men dette er ikke frivillig, man vet ikke ordetlig hva som ligger foran en, det er faktisk matmangel. Det er ikke sudaneser-personaen din, men du selv som prøves. Det er sikkert bra for endel, men det gir meg litt uggen smak i maven.

  10. Marianne Klever Næss

    Hei Hege!
    Spennende tanker du har om generasjoner, lidelse, empati, kjønnsdiskriminering, rasisme og forståelse for en flyktnings situasjon. Jeg følger deg langt på vei i at det er lettvint for oss «sofaliberale» voksne å mene det meste om «krig og fred og sånn» og forvente at våre unge, håpefulle skal ta inn over seg all verdens alvorligheter.

    Men med egen erfaring fra jobb på asylmottak og lærer for minoritetspråklige elever og studenter ser jeg at denne form for leir antakelig er det nærmeste vi velfødde nordmenn kommer å skjønne litt av en flyktnings situasjon. Det må være et kjempespennende utgangspunkt for diskusjoner i konfirmantgruppene. …..skulle gjerne vært «flue på veggen»……..

    Knut Magnus (familiens konfirmant) kom sliten -men fornøyd – tilbake fra helgens camp som på alle måter hadde svart til forventningene…..og de var store…..Flott at det allerede lå bilder ute på netttet så vi andre kunne følge spillets gang mens han fortalte. Noe hadde vært mer realistisk enn annet. Kanskje hadde det å gå og gå uten å vite når eller hvor man var fremme, og uten at noe egentlig skjedde, vært det mest realistiske? Det hadde vært slitsomt, men ikke umulig rent fysisk. Og på det psykiske plan hadde det hjulpet å se det komiske og lettere absurde i situasjonen. Noen vil kanskje mene at det er et tegn på at dette var urealistisk. Jeg er ikke nødvendigvis enig. Kjenner igjen galgenhumor som overlevelses-strategi fra historier jeg har hørt asylsøker og andre flyktninger har fortalt. Det kan være et nyttig verktøy for å overleve selv om man ikke er flyktning også. Så kanskje Knut Magnus får rett når han konkluderer med at dette har vært en opplevelse for livet?

    Hilsen
    Marianne

  11. the sailor

    Ja, dette er litt av ei greie.. ¨Jeg kjørte ungen min avgårde og visste ikke så mye .. men da de ble henta neste dag skal jeg si det var noen puslete ungdommer som kom inn i bilen.. de var stumme en lang stund.. det kom fram mange reaksjoner etter hvert, men de sterkeste følgene så jeg etter noen år.. argumentene som kom da vi diskuterte flyktninger og harde tak i livet.. mange reflekterte ting ble sagt og hun minnet seg selv på sin På Flukt natt.. det endte med folkehøyskole og flere utfordinger og om jeg må si så forsøker også jeg å utfordre meg selv litt hehe det kan vi voksne absolutt trenge i vår forutsigbare verden.. kanskje dere kan finne noen små utfordringer og teste dere selv også ?? Ellers tror jeg de fleste voksne nok har vært borti noen utfordringer i livet om en har passert 40.. Takk igjen for et fint innlegg!! Klem til deg Hege!!

  12. Synes dette opplegget virker helt fabelaktig. Skulle gjerne fått det med meg da jeg selv ble konfirmert, og får jeg noen gang unger skal de få med seg et slikt opplegg. Folk har det forjævlig over hele verden akkurat nå, og om vi ikke kan risikere å en gang forsøke å virkelig sette oss inn i situasjonen de er i… nei, da er vi vel omtrent så egoistiske det er mulig å bli.

  13. Sådan en tur tror jeg alle skulle på, det vil helt sikkert gøre mange til et mere forstående menneske. Jeg ville godt have været på sådan en tur da jed skulle konfirmaeres 🙂

  14. De fleste reaksjonene er så positive som de dere gir uttrykk for her, og med god grunn. Det er et fantastisk opplegg. Innvendingene er de Marthe og jeg kommer med, – og det er sunt å ha noen innvendinger også. Særlig synes jeg det er viktig å reflektere litt over spilledernes rolle. De må vite hva de gjør, og de bør vite noe om hvor lett det er å la seg rive med av en autoritær rolle.

    The Sailor, – fint med innspill fra en forelder som har fått litt avstand til dette. Det høres ikke ut som om de har tatt skade på sin sjel av å være med, – kanskje heller tvert imot.

  15. Jeg kan jo si som voksen, at ja, jeg hadde nok elsket det hvis dette var en del av mine konfirmasjonforberedelser. 🙂 Det hadde vært en helt utrolig stor opplevelse som jeg helt sikkert hadde hatt vanskelig for å glemme. Det gjelder bare å ha de riktige verktøyene for å takle ting med, enten det er reaksjoner som kommer umiddelbart, eller flere år etterpå. Et verktøy kan jo også være det rette mennesket, på rett plass, til rett tid?
    Uansett klinger det jo veldig godt…what doesn’t kill you, makes you stronger osv. 😉
    På den annen side, klarer jeg ikke unngå å trekke paraller til et eksperiment jeg har hatt en post om: http://eirinsroteskuff.wordpress.com/2007/10/04/jane-elliott-frontline-a-class-divided-epi-15/
    , men dette er noe som er hakket mer omdiskutert enn Refugee Camp som du beskriver. Ikke minst er barna Jane Elliott underviser og som er med i eksperimentet ikke akkurat like gamle og modne som enkelte konfirmanter, og ei heller tror jeg foreldrenes stemme ble tatt med i ligningen den gangen.
    Fint med bilder fra leiren, forresten! 🙂

  16. Takk for lenka, Eirin. Den skal jeg inn å studere i kveld (Etter at jeg har vaska badet :-))

    Velkommen på siden min, Marianne. Kommentarer fra foreldre er spesielt velkomne. Vi skal jo ha en evaluering av dette etterpå, og da er det fint å høre litt fra dere også. Godt at Knut Magnus hadde en fin opplevelse.

  17. A class devided, ja, Eirin. Den husker jeg. Det blir nok noe helt annet enn dette, og etikken i det var veldig omdiskutert. Men likhetene er der, særlig det at ungene ikke selv har bedt om å få bli med på et eksperiment. Det bør vi nok gå noen runder på.

  18. livetleker:
    Jeg er ikke enig i fremgangsmåten til Elliott når det kommer til metode og spesielt i henseende til hvor mye foreldre og barn er prisgitt tryggheten til lederen i den gitte situasjonen. Og ja, Refugee Camp ER nok noe helt annet enn Jane Elliotts eksperimenter med sine 10-11-åringer, jeg vet ikke om det blir riktig å kalle R.Camp et eksperiment heller, det høres litt merkelig ut. At Elliott kunne gjort ubotelig skade på de aktuelle barna, er jeg ikke i tvil om, det blir veldig opp til tilfeldige faktorer hvilket utfall som gjør seg gjeldende. Kunne dette latt seg gjøre idag? Ikke vet jeg, og heller ikke om det er pedagogisk/etisk tilrådelig eller gjennomførbart på noen måte heller. Og parallellene var ikke helt av de riktig største heller. 😉
    Sånn, og tillykke med rent bad, nå er det min tur! 🙂

  19. Eirin: Både Refugee Camp og Class devided har som mål at unger skal få et nytt, godt og bedre perspektiv på verden. De skal komme ut i den andre enden som bedre mennesker. Gjør de det? Jeg vet ikke svaret, men det interesserer meg. Har man gjort noe forskning på om slike opplegg funker?

  20. livetleker:
    Jeg har ikke sett noe forskning på det, men jeg er antagelig ikke bevandret i de helt rette kanalene heller. Det eneste jeg såvidt har sett er vitnesbyrd fra de aktuelle elevene som var med i Elliotts forsøk, og Elliotts egne utsagn fra kurselever hun har snakket med i etterspill av kurs hun har avholdt for voksne. Og det blir ikke akkurat vitenskapelig dokumentert i forhold til å kunne bevise en evt. påstand. Men jeg står på samme sted som deg, det hadde vært interessant å finne ut om det fikk en effekt på den måten som du beskriver overfor.
    Lykke til videre med R.Camp anyway, det ser flott ut. 😉

  21. Takk for det, Eirin.

  22. Uff, jeg begynner å grine når jeg leser dette. Fordi jeg tror at alt for mange faktisk kun får tilgang til å forstå hva menneskelig lidelse i andre deler av verden består i, men også mer nært, rasisme og diskriminering og gjennom en sånn erfaring får en ny bevisshet i forhold til det å være et lite menneske prisgitt makt som ikke er human på mange måter. Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde orket det i dag, å gjennomføre noe sånt. Jeg har gjennom det livet jeg har levd fått denne kunnskapen, forståelsen og empatien og det tar tid men jeg tror også at jeg hadde et godt utganspunkt for å erverve meg den kunnskapen, mottagelighet og en følelse av å være litt lost og dermed følge godt med på det som skjedde rundt meg, både nært og fjernt. I dag er det nesten overveldende til tider å måtte forholde seg til det som ungdommenen skal gis her, for meg. Så jeg håper at foreldrene har vurdert sine unger nøye før de sender de avgårde men tenker at det er nok noen der som sikkert hadde klart seg uten denne opplevelsen. Men vi lever polstrede liv og det skal mye til for at virkeligheten skal trenge inn og jeg tror kanskje at denne typen erfaring er riktig og viktig å tilby. Men, jeg gråter selv ved tanken på hvor nært det ville satt meg den problematikken som belyses i rollespillet. Og tenker at det skrikes om at dagens barn skal lære mer hard kunnskap, men hvem skal lære dem om livet og å reflektere mer enn en skolestil over hvordan virkeligheten er? Å lese dette og ufrivillig nesten måtte ta og føle på intensjonene sliter meg i mange retninger og det er vel det det bør? Disse ungdommene bør også få en mulighet til å diskutere om dette er en type erfaring som er nødvendig for å utvikle forståelse og empati, eventuelt hvordan gjøre det uten denne typen sjokk-behandling. Uendelig mange problemstillinger knyttet til disse tjue timene…

  23. Takk for en fin respons, Othilie. Du er inne på noe viktig: Er det nødvendig med en sånn sjokkbehandling for å bli et skikkelig menneske? Det tar tid å bli et menneske, og de fleste av disse ungdommene ville blitt de samme uansett, men over lang tid. Det hadde også vært interessant å vite om det er noen som slår kontra. Kan et sånt rollespill for eksempel sementere rasisme, sexisme som allerede ligger latent hos noen av ungdommene? Vi kan ikke se bort fra det.

  24. Som sporadisk bloggsurfer kom jeg til å lese dette – vil gjerne bidra med et par lenker til noen av de klassiske psykologiske eksperimentene, hvor det finnes noen relevante kilder dersom en vil fordype seg i dette. Jeg er ingen psykolog (derimot eks-lærer), men jeg synes dette er spennende. Zimbardo, som utførte Stanford-eksperimentene, har skrevet en bok som heter The Lucifer Effect, den handler visstnok om hvordan vi kan leve oss litt for sterkt inn i rollespillet noen ganger, slik at det blir ubehagelig. Erich Fromm har visst også skrevet en bok om Stanford-eksperimentet, The Anatomy of Human Destructiveness. Interessant å tenke på hvordan vår tids reality-TV også leker med disse destruktive tendensene i menneskene. Så lenge man vet hvor grensene går, og det er voksne mennesker som styrer det hele, og man vet at man blir utsatt for manipulasjon, kan det nok ha en positiv effekt å delta på en slik leir som Refugee Camp. Men det er en «fine line» å balansere på.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Stanford_prison_experiment

    http://en.wikipedia.org/wiki/Milgram_experiment

  25. Velkommen hit, Gunnar. Takk for lenkene. De er sikkert interessante både for meg og andre.

  26. Othilie, det var en ting jeg glemte å si. Jeg møter mine konfirmanter til mandag, og da skal vi selvfølgelig snakke og snakke og snakke om det vi var med på i helgen. Jeg kommer også til å spørre dem om hva de tror om effekten av et sånt rollespill.

  27. Takk, det er en flott blogg, må jeg si!

  28. Så, nu har det været mandag! Og nu må du fortælle, hvordan konfirmanderne talte om turen.

    Det er et vældig godt eksperiment, jeg forstår godt at de unge mennesker ikke var i fare men at det alligevel var næsten som om de var det. Den fine grænse, den må de erfarne spil-ledere være gode til at finde, at dømme på reaktionerne.

    Forskellen på denne generation og «vi, der også blev født med en sølvske i munden» er nok at vi anede vore forældres lidelser. Også selv om der sjældent blev talt om det, og selv om nogle familier selvfølgelig kom helskindede igennem WWII og 50’erne.

    Dine konfirmander har nok ikke fornemmet den vold og fattigdom, som findes udenfor Europa, og Jeres trods alt blide måde at lave rollespil ved de jo godt er for at forklare en pointe.

  29. Gunnar: Milgrameksperiementet har jeg lest en god del om tidligere. Det andre kjente jeg ikke. Uansett beskjeftiger disse seg med grensene for hva vi er villige til å gjøre mot våre medmennesker. Dette er stoff som burde være obligatorisk for dem som driver Refugee Camp, og for alt jeg vet, er det det også. Man skal i det minste være klar over disse faktorene før man går inn i en rolle som innebærer makt og kontroll over andre mennesker.

    Smør deg med tålmodighet, Donald. Det var ikke denne mandagen, men neste. Jeg skal nok lage en post om min første kveld med konfirmantgruppa mi 🙂

  30. Marianne Klever Næss

    Helgens camp gir nok noen resultater både i den ene og den andre sammenhengen. I vår konfirmants 9. klasse hadde diskusjonen gått høylytt om temaet innvandring i dagens samfunnsfagstime. Heftig argumentasjon om voldelige og morderiske flyktninger som må sendes hjem raskere enn raskest. Noen elever hadde visst også hevdet med styrke at hvis de selv hadde vært i en flyktning-situasjon, hadde de «skiftet kultur» med en gang de kom til Norge. Og – selvfølgelig – hadde gjengangeren om «å hjelpe folk der de er» kommet opp. Det var visst bare to av «refugee-gutta» som hadde deltatt på den andre siden i diskusjonen. Familiens konfirmant sier selv at han egentlig ikke har fått nye meninger om disse spørsmålene etter helgens camp. Men begge «refugee-gutta» kunne nå argumentere med egne erfaringer, og det gav sikkert en styrke i diskusjonen. Dessuten hadde han da han fortalte om dette hjemme, fokus på hvordan de to jentene med flyktningebakgrunn i klassen opplevde diskusjonen. Det har han ikke gitt uttrykk for tidligere. I det hele tatt har han ikke pleid å referere så levende fra en klassediskusjon. Jeg tror ikke det er en tilfeldighet!

    – marianne

  31. Så flott, Marianne. Jeg blir så glad over å få noen foreldreerfaringer. Det skal bli spennende å se hva konfirmantgruppa mi har å si til mandag. Heng gjerne med her inne. I morgen handler det om skole igjen.

  32. Rania Maktabi

    Takk for fin informasjon og inntrykk, Hege. Helt nytt for meg dette med blogsider , og denne kommentaren er faktisk min aller første noensinne. There’s a universe out there…. Jeg har nettopp minnet Olav, humanistkandidaten vår, at han muligens ikke ville vært født i Norge hadde familien på morssiden ikke sluppet inn like etter at innvandringsstoppen ble innført i 1975. Ønsker deg lykke til på «ferden» med ungdomsgjengen fra og med i morgen 28.1. Beste hilsen, Rania Maktabi

  33. Takk for det, Rania. Jeg gleder meg ekstra mye til å treffe konfirmantene etter det døgnet vi hadde sist helg. Regner med at det ikke blir noe problem å få dem i tale, og at de har noe å bidra med.

    Jeg er heller ikke så gammel i Bloggland, men til gjengjeld helt og fullstendig frelst. Jeg har mine faste blogger som jeg leser nesten hver dag, og det gir meg utrolig mye. Dette er en fin måte å lese hva folk går rundt der ute i verden og tenker på.

    Men det aller viktigste er altså å kunne skrive selv, og det har jeg gjort her inne i snart ett år. Hvis du er interessert, er det bare å navigere i feltet til høyre. Der finner du ulike kategorier, og så er det bare å lese det som interesserer. Det meste handler om hverdagsliv hjemme og på jobb, men jeg skriver også av og til om dagsaktuelle saker. Som du ser har jeg også noen prosjekter på gang. Forlatte hus er et av dem, og det koser jeg meg veldig med. Det har nærmest blitt en hobby. Og nå sist har jeg begynt å gjøre noe ut av min svigerfars brev fra da han var skipslege på hvalfangst.

    Dette er moro!

  34. Tilbaketråkk: Diskurs - den maktfrie samtalen « Livet leker

  35. Jeg skal hit i morgen, lørdag 7. februar. Denne artikkelen hjalp veldig, samt å lese alle kommentarene om div. forskjellige ekperimenter og hva de kan gjøre med oss. I dag har jeg lest masse på denne siden, sett videoen om A Class Divided, link er et eller annet sted på denne siden, lest mye på refugee.no og lest om forskjellige like eksperimenter. Jeg tror dette kommer til å bli en helt forferdelig og fantastisk opplevelse, og jeg gleder meg VELDIG! Uansett, dette kommer jeg HELT sikkert til å huske!

  36. Det er hva jeg kaller å forberede seg. Det er ikke sikkert du lærer så mye om hvordan det er å være flyktning, men du lærer helt sikkert noe om deg selv og dine egne grenser, hvor lett du gir opp, hva du tåler osv.

    Lykke til, – og ikke glem at det bare er et rollespill!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s