Helga begynte så flott, men da jeg våknet i morges føltes det som en krasjlanding. Etter frokost var det bare å sette seg med arbeidet. Elevene mine hadde historieprøve på fredag, – en av de store testene. De skal ha den tilbake på mandag, det har jeg lovt. Jeg kunne selvfølgelig ventet med å levere den ut og spredd arbeidet utover, men det har ingen hensikt. Jeg har regnet ut at arbeidet med å rette, kommentere og evaluere denne testen tar nøyaktig 8 timer. Når jeg velger å bruke de åtte timene er relativt uinteressant. Det som er viktig er at elevene får størst læringsutbytte om de får den tilbake med en gang. Jobben må uansett gjøres før eller siden, og jeg har ikke mer tid senere enn jeg har nå. Ikke utsett til i morgen det du kan …
Så jeg satte i gang. Det er hyggelig å sitte sånn med tekoppen, rødpenna og alle oppgavene. Det er jo mine unger som har prestert, og nå får jeg gi dem respons. Men det tar altså tid, dyrisk mye tid. I tillegg til dette arbeidet, skal jeg gå gjennom og gi respons på tjue førsteutkast til artikler og jeg må lese, kommentere og evaluere fem særemner. Særemnene er digre, opp til tjue sider, så dem har jeg spredd utover sånn at jeg i snitt tar en om dagen de neste ukene. Poenget er at det blir veldig mye jobbing denne helgen.
Noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe galt med når jeg får så mye helgearbeid. Riktig nok har jeg mange fine helger, men det er slett ikke uvanlig at det blir sånn som dette. Som lærer har jeg fleksibel arbeidstid, og jeg bør runde godt og vel 40 timer i uka hvis jeg skal ha sommerferie sammen med elevene med god samvittighet. Men hvor sliten man blir handler ikke bare om arbeidstimer. Denne uka har jeg vært på jobben til seks om kvelden en gang, men jeg har også gått tidlig hjem sånn som jeg gjorde i går. Så blir det å jobbe om kvelden eller i helgene i stedet. Jeg kan velge å være på jobben riktig lenge hver dag, men det er ikke alltid jeg orker det.
Kanskje er det jeg som disponerer tida mi feil, men jeg tror egentlig ikke det. I stedet ser jeg at jobben min har gjennomgått en utrolig forandring de siste åra. I gamle dager var læreren en underviser. Nå tar sosialpedagogikken mer og mer tid. Det er jeg faktisk veldig glad for. Det er fint å kunne være en støtte for unger som har det vanskelig, og jeg vil gjerne være den voksenpersonen de kan få hjelp av. Jeg setter pris på denne delen av jobben min, men det tar tid, mye tid!
Mange av de problemområdene vi i skolen blir bedt om å ta oss av, ville for ganske få år siden tilhørt hjemmet. Det handler om både alvorlige og mindre alvorlige saker.
Når Olav kommer forgrått på skolen fordi han har kranglet voldsomt med mammas nye kjæreste, så kunne vi bedt ham ta seg sammen, for her skal det drives skole. I stedet henter vi ham ut til en prat så snart vi får tid. Og tid har vi når vi har såkalte «fritimer» eller «mellomtimer», – den tiden vi skulle ha brukt på å forberede oss, rette osv. Gutten trenger noen å prate med. Dessuten vil vi gjerne kartlegge om det er noe alvorlig.
Truls har sett litt trist ut i det siste. Så tar vi en prat med han også.
Hilde og Amanda har sendt ekle beskjeder til Lise på Facebook eller msn. Om kvelden ringer Lises mor til meg og spør om vi kan snakke med jentene på skolen. For relativt få år siden ville foreldrene selv ordnet opp i dette. Det ville ikke falt dem inn å mene at skolen skulle gjøre noe saken. Det har jo skjedd utenfor skolen. Sånn er det altså ikke nå.
Vi og foreldrene er av og til bekymret for unger, og vi vil at PPT skal teste dem. Så må vi fylle ut kilometer lange henvisninger for å få til dette. De må arkiveres elektronisk, de må skrives ut og de må sendes hjem til underskrift. Så får vi beskjed fra PPT om at dette ikke er nok. Vi må også lage en individuell opplæringsplan for eleven, sånn at de vet hva vi har tenkt å gjøre for å hjelpe eleven hvis det skulle vise seg at han problemer, og hvis det skulle vise seg at han vil få noen ekstra lærerminutter. Nye skjemaer må fylles ut.
Foreldrene til Jonas skal skilles, og det er ganske betent. Faren til Jonas ringer meg om kvelden for å informere meg om saken, og også gjerne antyde for meg at alle problemene skyldes Jonas`mor. Om jeg kunne prate litt med Jonas i morgen.
Noen ganger får vi også mer alvorlige saker på bordet, saker der politiet er involvert og flere parter må samarbeide. Antagelig har det lite med skolen å gjøre. Likevel forventes de som står nærmest elevene til daglig å ta samtaledelen med dem. Så blir det oss. Sånne saker kan ta mange titalls timer.
Hvis du tror jeg overdriver og smører på her, så tar du altså veldig feil. Bare i dette skoleåret har vi en lang, lang liste over alle disse typene saker. Senest nå fredag hadde jeg og en kollega tre elevsamtaler før dagen var omme. Det føles viktig og riktig. Jeg tror vi skal gjøre denne jobben. Vi står nær elevene, og det er en tillitserklæring at de eller foreldrene deres mener vi kan gjøre en jobb. Men det tar tid, tid, tid, tid. Det fylles på med nye typer oppgaver i den ene enden, men ingen fjernes i den andre. Resultatet er at jeg har veldig mange timers arbeid å gjøre denne helgen. Da blir det liten følelse av å ha helg.
Jeg får bare komme i gang. God helg!
Livet leker 
hei
ramlet innom bloggen din for en tid tilbake, er selv lærer og det førte til at jeg kikker innom siden din med jevne og ujevne mellomrom. Ville bare si at jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver, det er akkurat slik jeg opplever hverdagen vår i skolen også:-) skulle så gjerne ønske at de utenfor skolen skjønte at alle disse ekstreaoppgavene tar TID, MYE tid. HÅper det ble litt tid til å slappe av også denne helgen.
Hilsen Kirsten
Velkommen hit, Kirsten, og hyggelig at du kommenterer. Hvis du ser i sidebaren, så ser du at jeg har 59 poster under skole. Kanskje noen av dem passer for deg.
Jeg skjønner godt at du kjenner deg igjen. Det gjør nok de fleste lærere rett og slett fordi det er sånn det er. Jeg hører til dem som vil fortsette å ha den lange ferien og den fleksible arbeidstiden, og på min skole har vi det fortsatt veldig fleksibelt. Men jeg ser at det er en utfordring. Over 40 timers jobbing i uka er mye. Når jeg har stått i klasserommet fra 08.25. til 14.00. og hatt inspeksjoner på tirsdager, så har jeg ikke så mye mer å gi. Og så er det møter til fire. Når onsdagen da kommer og jeg slutter tidlig, er det fristende å runde av litt tidligere rett og slett fordi jeg er helt på felgen. Og så blir helgene som de blir.
Men alle helger er jo ikke sånn. Denne ble helt ekstrem, og nei, – jeg har ikke fått slappet av noe mer enn jeg gjør på en hverdag. Det ble fem timer jobbing i går, og antagelig noe sånt i dag også. Og helgen har jo sin egen rytme med en del faste oppgaver.
Da barna var små jobbet jeg mye om hverdagskveldene og på søndag ettermiddag. Nå skjermer jeg hverdagskveldene. Jeg skal prøve å få gjort unna mer på hverdagene. Målet må jo være å helgefri. Og så skal jeg i en periode skrive ned den tiden jeg jobber. Det kan være interessant å se om det er alt for mye. At det er for mye, vet jeg.
Og jeg klager jo aldri i juni, juli og august. Heller ikke i høstferien, juleferien, vinterferien og påskeferien. Disse friperiodene skal jo jobbes inn. Jeg er fullt betalt 🙂
Hege, jeg har lige sendt dit link til min søster, som også er lærer.
Noget af det du skriver, genkender jeg dog også fra mine forældre, som også var lærere. Min far var skoleinspektør i en lille by, og han blev ringet til tidligt og sent om problemer mellem børnene udenfor skoletiden. Af samme grund tog mine forældre tre uger i sommerhus hvert år uden telefon, så han kunne holde fri fra jobbet.
Ja, det hører med til yrket enten man bor i Danmark eller Norge. Det eneste jeg er litt redd for når jeg i et oppgitt øyeblikk skriver en sånn post, er at noen skal tro jeg synes synd på meg selv, eller at jeg ikke liker jobben min, for sånn er det jo ikke. For det første er jeg nok usedvanlig glad i jobben min, og jeg kunne ikke tenke meg å jobbe med noe annet. Dessuten er jeg betalt for å gjøre denne jobben, og mye handler om organisering.
Men så ser jeg altså at jeg får nye oppgaver, og at ingen av de gamle blir borte. Jeg har derfor en snikende følelse av at det kan bli i overkant mange arbeidstimer i løpet av et år. Derfor har jeg nå tenkt å kartlegge det litt bedre. Ikke det at det vil gjøre noen forskjell, men så vet jeg det i hvert fall.
Dette skulle jeg ønske de leste de som maser om den lange sommerferien lærere har. Jeg skal i alle fall huske eksemplet med 8 timers historieprøveretting på søndag til nestemann jeg hører.
Ellers kjenner jeg meg igjen i dette med å lure på om jeg disponerer tiden feil på jobb, og så sitter jeg her og småjobber litt på søndagen selv..
Ja altså, nå mente jeg ikke at dine 8 timer var småjobbing, det er jeg som bare småjobber litt innimellom.
Det er nok ikke bare vi lærere som har det sånn. Mange har jo hjemmekontor en del av tida, og da har det nok også lett for å bli sånn at man jobber litt her og litt der, og så krasjer jobbing med den tiden da man mentalt sett skulle hatt fri.
Og igjen: Dette er arbeidstida mi, men som du antyder er det nok fortsatt noen som tror at lærere ikke jobber inn feriene sine. Akkurat dem gir jeg beng i, – jeg vet jo hvordan det er. Pussig at ingen tenker sånn om andre yrkesgrupper som har komprimert arbeidstid. Men vi synes kanskje så godt i landskapet. Noen av mine kolleger ønsker seg fast arbeidstid og vanlig ferieordning. Jeg hører ikke til dem. Egentlig mener jeg at det er et privilegium å ha det sånn som jeg har det. Hvis jeg hadde jobba noen lange dager, veldig lange dager, denne uka, så hadde jeg hatt fri i helga. Men så blir jeg altså sliten av alle disse energiske ungene jeg vasser i hele dagen, og vips så har jeg dratt hjem for å lage middag.
Pytt, pytt, – nå er jeg snart i mål. Bare et par særemner til nå, så er det over for denne gangen.
Og du – det er ikke normalt at det tar 8 timer å rette en historieprøve. Men i klassen min er det 60 elever, og dette var årets store, lange test. Et hefte med åtte sider for hver elev. Derfor tok det altså over 8 timer denne gangen.
Resultatet ble for øvrig kjempebra. Snitt på godt over 4. Jippi!!!!