Hvis politikerne ønsker endringer i skolen, så er det lureste de gjør å endre eksamen, sa rektor her en dag. Det har han helt rett i. Skolen responderer mye raskere på endrede eksamensformer enn på endrede læreplaner. De siste kommer for øvrig også raskere enn vi rekket å prøve dem ut. Vi vil jo at elevene skal prestere så godt som mulig til eksamen, og derfor vil vi alltid innrette undervisningen vår sånn at den harmonerer med den til enhver gjeldende evalueringsform.
Kanskje det er derfor de endrer skriftlig eksamen så ofte som de gjør? For at vi skal endre undervisningen i en eller annen retning som vi aldri klarer å se helt for oss. Jeg har kjørt runde etter runde med ungdomsskoleelever gjennom treårsløp fra 1982. Det begynner å bli noen år. De første årene var eksamen stort sett den samme, bare små justeringer ble foretatt. Det betydde at elevene hadde tre år til å forberede seg på eksamen, og de fikk rikelige tid til å øve seg. Men så skjedde det noe for en ti – femten år siden, og de siste årene har de gått fullstendig bananas inne på Undervisningsdirektoratet.
Sist jeg hadde tiende klasse i norsk fikk elevene et teksthefte med en tematisk overbygning, og det skulle de bruke til å forberede seg. Det var ment som et inspirasjonshefte. Så fikk de et ark der de kunne ta notater av generell karakter, men det var ekstremt viktig at de ikke skrev ferdig, egenprodusert tekst.
Den gangen fikk vi høre at vi var totalt aktenom-tvers hvis vi ikke forsto at elevene måtte gi hverandre respons også på eksamen. Vi arbeidet med responsarbeid så det sprutet. Det var på mange måter nyttig, selv om kvaliteten på responsen ble voldsomt varierende ettersom hvilken medelev man fikk som makker.
Så begynte jeg med et nytt kull elever. I åttende klasse la vi opp tentamener og andre tester sånn at de var i harmoni med det vi trodde var eksamenspraksis. Vi brukte temahefter, og vi arbeidet med at elevene skulle gi hverandre respons. Den dagen vi hadde juletentamen i åttende klasse, skulle dere vært fluer på veggen! Det gikk faktisk aldeles utmerket, men se det for deg: 170 elever starter tentamen med å gå i grupper for å bedrive idemyldring. Hvordan kan vi best besvare denne oppgaven? Hvilke innfallsvinkler kan vi bruke? Så gikk de i klasserommet, satte seg en og en og skrev et førsteutkast. Utover dagen ga de tegn til lærerne, og så gikk de ut av klasserommet to og to, spredte seg i hele bygningen og leste høyt for hverandre. Det var et syn for guder: Ivrige unger over alt. De leste og de spurte og de rettet; og igjen: Det gikk helt flott. Den gangen hadde de to skrivedager: En på bokmål og en på nynorsk.
I fjor flyttet ungene mine opp i niende klasse. Utover året forsto vi at noe var i gjære. For det første ble det relativt raskt bestemt at vi skulle ha norskeksamen med IKT. Flere pc-er ble innkjøpt. Da tiende klasse skulle ha eksamen var det lite snakk om responsarbeid. Nå lå hele eksamen inne på nettet. Fortsatt skulle de ha to skrivedager, fortsatt skulle de ha et tema, – men nå fikk de ingen oppgaver. I stedet skulle hver elev betrakte sin eksamen som et skriveprosjekt. De skulle selv utforme en tekst i hver målform, og denne teksten skulle være et tilsvar på det temaet de hadde fått. Lærerne var flinke og veiledet elevene sine, elevene forberedte seg godt og også denne gangen gikk det kjempefint. Til eksamen i fjor var vår skole den tredje beste i Østfold. Vi er en stor skole med en relativt stor andel fremmedspråklige elever i alle kategorier. Det står respekt av at de gjorde det så bra.
Da våre små var blitt store og begynte i tiende klasse i høst, var vi altså innstilt på skriveprosjekt, og vi gledet oss. Men igjen lå det i lufta at noe nytt var på gang. Var det mulig? Skulle det gå så fort at jeg ikke en gang ville rekke å få prøve dette nye som hadde gått så fint? Stemmer, – akkurat sånn var det. Utdanningsdirektoratet lovte oss prøveeksempler på den nye eksamensformen i god tid til høstens tentamen. Så skjedde ikke, og det ble et pes. Vi ringte og vi maste, men ingen ting hjalp. Tentamen måtte vi lage selv, og så var det bare å gjette omtrent på hvordan den burde være ut fra de signalene som hadde kommet om den nye eksamen. Det er ille! Elevene våre skal altså i løpet av 2 1/2 år måtte høre lærere legge ut om tre ulike eksamensformer før voksenverdenen endelig får bestemt seg. Ikke rart de mister motivasjonen. Og når de i tillegg må ha årets første tentamen uten å få prøvd seg på den formen de faktsik vil få til eksamen, da minner det om en uprofesjonell styring av skolen. Det er flaut, det dårlig gjort mot elevene og det går bare ikke an.
Da Udir endelig fikk lagt ut eksamen, viste det seg at den igjen var blitt annerledes. Det viktigste er at det heretter skal være bare en skrivedag. Det har vi for så vidt visst en god stund. Om dette kunne jeg si mye. Elevene skal altså skrive to tekster på fem timer, – en på bokmål og en på nynorsk, en faglitterær og en skjønnlitterær. Det skal noe til å omstille seg fra det ene målføret til det andre på så kort tid. Dessuten vil de få en, sammenslått karakter. Jeg lurer på hvor mange virkelig gode karakterer vi får nå. For mange er det en utfordring å skrive på sidemålet, og dette vil nødvendigvis gjøre store utslag på resultatene.
Og så er vi tilbake der at det blir gitt bestemte skriveoppgaver til et oppgitt tema. Skriveprosjektet som jeg gledet meg til kan vi bare vinke farvel til. Jeg fikk jo heller aldri prøvd det.
Så vidt jeg har forstått kan det fortsatt gis respons, selv om dette ikke skal være det vanlige. Det morsomme er imidlertid at elevene nå kan bruke absolutt alle hjelpemidler. Det eneste unntaket er de kommunikative hjelpemidlene. De kan med andre ord ta med en minnepinne med alle de tekstene de tidligere har skrevet (- eller som deres superflinke søster tidligere har skrevet!) og bruke hele eller deler av dem om igjen. Sensorene skal læres opp i å bruke et spesielt søkerprogrem, Ephorus, for å avsløre elever som har tatt med andres tekster. Plagiat er fortsatt ikke tillatt (Tenk det, Hedda!). Og dette viser hvor tragikomisk disse stadige endringene er. En av lærerne fortalte at hun senest på tentamen nå før jul hadde gitt en av sine elever det glatte lag fordi han hadde skrevet en halvferdig tekst på forberedelsesarket sitt. Hvordan kunne du finne på det? Jeg har jo sagt? Det betyr jo at du har skrevet deler av eksamen hjemme! Er det mulig? Nå må hun gå opp i klasserommet og fortelle den samme eleven at til våren er det han gjorde helt og aldeles i orden, ja, det er nærmest anbefalelsesverdig.
Jeg lurer på om de rekker å lage enda en ny eksamensordning innen norskesamen fredag 23. mai. Det hadde ikke forundret meg!
Livet leker 
Det der er en liten anelse sinnsykt.
Kan tenke meg at det blir litt stress når ting er så usikkert.
Det blir absolutt stress, Ingvild. Og vi lærere føler oss som idioter når vi hvert år må informere elevene om nye eksamensformer. Det de ikke får lov til det ene året er nyttig det neste. Det føles så uprofesjonelt. Dessuten er jeg villig til å vedde en månedslønn på at resultatene ville blitt bedre hvis man sammenlignet to klasser der den ene fikk en eksamensform de var kjent med, mens den andre har det så usikkert som ungene våre har det.
Men det er lite vi kan gjøre med det, annet enn å si fra.
Jeg blir fremdeles litt småforvirret når noen snakker om «Virrvarr» ditt og «Virrvarr» datt 😀
Et er at det er hårdt for eleverne at procedurerne hele tiden ændres, men underviserne? Det må være hårdt at skulle undervise eleverne i nye eksamensformer som man ikke selv har afprøvet – du må godt nok ha sved på panden.
Men virrvarr er det, Virrvarr.
Jeg tror nok også at vi lærere plages mest av det, men det er fordi vi ser konsekvensene. Elevene stoler jo på oss. Det sier vi også til dem at de skal og kan. Eksamen er bare en bitte liten del av skolen, og elevene jobber uansett med det de skal, setter seg inn i stoffet og øker sine kunneksaper og ferdigheter uansett. Men når eksamen en gang er der, så burde det ikke være på denne måten.
Ifølge politikere og andre liksom-forståsegpåere er jo skolen i krise i dag, men det er jo de som sitter der oppe i departementene som lager hurlumheien på en måte. Jeg har en lærer i huset, og på hans skole har det i førjulstiden og nå på nyåret vært krise i forhold til vurderingene/karakterene som er gitt i ungdomsskolen. Det har vært en eller annen datafeil i programmet slik at masse har gått feil, karakterene har forskjøvet seg og det har igjen ført til at ungene har fått feil karakterer. Det må jo være kjempefrustrerende.
Når jeg først er inne her: Følger dere ukemenyen til punkt og prikke? 🙂
Det er urimeligt, at man ikke giver børnene en fornemmelse af prøveniveau og indhold allerede tidligere i skolen. Jeg ved ikke hvad der får Jeres Udir til at indføre den slags haste-regler og sjuske-systemer, men uanset hvad, så må I sørge for at Jeres elever og forældre på en positiv og konstruktiv måde melder tilbage til Udir og presse, at denne måde at behandle de svage (nemlig dem, der skal bedømmes) er i modstrid med god forvaltningsskik. Der skal altid tages ekstremt meget hensyn til, at en forvaltning kan gøre hvad den vil og den svage ikke kan forsvare sig.
Giv noget mere information, så skal jeg prøve at formulere det på en bedre måde.
Og det er jeg da helt enig i, Donald, men hva skal jeg gjøre? Jeg har vært inne hos http://www.utdanningsdirektoratet.no og sett på årets eksamen. Det er ingen ting som er galt med årets norskeksamen, bortsett fra at den er annerledes enn fjorårets og den som kom året før der. Når det gjelder engelskeksamen, så er det en annen sak. Ikke bare er den annerledes enn tidligere, men den ekskluderer store deler av elevmassen fra å delta. Dette har det blitt skrevet mange velvalgte ord om fra vår skole, og ordene har gått tjenestevei og havner nok der de skal.
Om det hjelper? Jeg tviler.
Heldigvis lagde jeg tavlekridtet for snart seks år siden….
Det ser åbenbart ud til, at danske og norske undervisningspolitikere bør have deres skolepenge tilbage. Deres gravskrift ud i fremtiden kunne være: De vidste ej, hvad de gjorde!
PS Kig gerne indenfor på min blog.
Nederst på denne side
http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=2832 står der, at Utdanningsdirektoratet vil foreslå ændringer, om det er nødvendigt.
Hvis de ikke har skrevet eksempel-opgaver m.v. som lovet Oktober 2007, så må det alene være grund nok til at man udskyder ændringer.
Selve eksamensformen er egentlig meget sympatisk, hvis bare ikke at det var så nemt at snyde. Det giver utrygge elever og utrygge lærere. Hvor meget skal man snyde for ikke at blive snydt af kammeraterne af samme årgang, som måske kunne finde på at tage halvfærdige opgaver med (på memory-stick!) – Og hvad med dem, som har forældre, der kan forklare «Sådan skal den opgave løses!»
Eksamen i norsk i grunnskolen vil fra våren 2008 være nettbasert på samme måte som avgangsprøva i norsk med IKT, som har vært en alternativ prøve i grunnskolen siden 2000. Eksamen skal avholdes på én dag med en dag til forberedelse. Forberedelsen til eksamen er nettbasert, men på selve eksamensdagen kan oppgavene besvares enten på PC eller med penn og papir. På forberedelsesdagen får elevene oppgitt et tema de skal arbeide med frem til eksamensdagen. I forberedelsestiden kan elevene samle materiale, diskutere, ta notater og benytte alle tilgjengelige hjelpemidler.
På selve eksamensdagen er alle hjelpemidler tillatt, med unntak av internett og andre hjelpemidler som tillater kommunikasjon. Elevene skal skrive en tekst på hovedmål og en tekst på sidemål. En tekst skal være skjønnlitterær og en sakprega. Det blir gitt én oppgave til sidemålsteksten og flere til hovedmålsteksten. Eksamenstiden er fem timer. Den prosessorienterte arbeidsmåten vil ikke lenger være normalordning ved eksamen, men metoden kan selvsagt benyttes både i opplæringen og i forberedelsestiden til eksamen.
Begge tekstene skal sendes til sensor. Det er elevenes samlede kompetanse som skal vurderes, og det skal gis én karakter på eksamen.
Utdanningsdirektoratet vil følge ordningen og evaluere hvordan den fungerer, og vil foreslå endringer dersom det viser seg å være nødvendig.
Jeg skulle have sat et citat-mærke ind foran paragraffen der begynder «Eksamen i Norsk vil fra våren 2008 […]»
Jeg tog citat og link med fordi det er rart at vide nøjagtigt, hvad der diskuteres om.
Vibeke: Jeg synes det virker som om litt for mange ikke tar dette på alvor, – eller rettere sagt: Ikke tar elevene på alvor.
Når det gjelder ukemenyene er svaret: Tja. Det er jo ment som en hjelp, og ikke en tvang. Denne uka holdt det til og med torsdag. Nå i overgangen fra en ferie blir den ikke alltid fulgt. Når vi er i gang, dvs store deler av året, følger vi den nærmest slavisk. Unntaket er søndag. Da skjer det ofte noe som gjør at vi avviker. Jeg har laget ukemenyer siden ungene var små. Vi er så sultne når vi kommer fra jobben, og det verste jeg vet er å stå på huet i fryseren for å grave fram noe etter jobb. Når jeg vet hva vi skal ha, så forbereder jeg det ofte dagene før. Det er ikke uvanlig at jeg lager middag rett etter middag, – altså til dagen etter. Og jeg sier jeg, – for det er stort sett jeg som gjør det. På denne måten unngår vi også for mange hurtigmiddager av det fete slaget. Fisk blir det for lite av, så der kompenserer vi med å leve på makrell i tomat på jobben 🙂
Rimkokeren: Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at jeg vil legge ned tavlekrittet, for det er det siste jeg vil. Jeg elsker jobben min, og synes det er stor stas å få undervise en flokk ungdommer hver dag. Det er bare det at det av og til kommer litt sand i maskineriet, noen kaster sand i maskineriet, og da vil jeg gjerne gjør noe med det. Jeg kikker inn til deg ved leilighet.
Ja, Donald, – akkurat sånn står det. Hvis du vil se selve oppgavene, så kan jeg alltids gi deg passordet. Det bør ikke ligge her før vi er ferdige med årets tentamener. Vi bruker nemlig prøveeksemplene som tentamen.
Jeg husker ikke akkurat når prøveeksemplene kom i høst, bare at det var betydelig senere enn de lovet. Vi ringte og klaget. Forklaringeh var at dette handlet om noe kluss de hadde hatt med opphavsrett til tekster eller bilder. Uansett kom de flere uker for sent. Vi hadde nemlig lagt opp vår tentamen etter dette, og for min klasse kom de for sent.
Hvorvidt eksamen skal være nettbasert eller ikke har som det står vært en prøveordning. Vi har hengt med på dette i noen år nå. Våre elever får også skrive på pc nå, og det gjorde de også i fjor. Det som ikke kommer fram her, er vekslingen mellom å gi og å ikke gi oppgaver. I fjor ga man ikke oppgaver, – om dette var en prøveordning, vet jeg ikke, for jeg hadde ikke tiende klasse da. Jeg vet bare at både lærere og elever var veldig fornøyde. Året før ble det gitt oppgaver på eksamensdagen, og det blir det i år også.
Når det gjelder responsgivingen, så medfører den mye organisering. Det er alltid godt å få respons, god respons, og det er her det blir problematisk for meg. Tenk deg hvor stor forskjell det er å få respons fra klassens beste eller klassens dårligste elev udi skrivekunsten og kommunikasjonsevnen. Jeg liker ikke det som fører til forskjellsbehandling. Det som ergrer meg mest er imidlertid at det som er helt selvfølgelig ett år, plutselig ikke er viktig året etter. Når vi kommer med våre innvendinger, får vi nærmest høre at vi er idioter, – i hvert fall føler vi det sånn. «Forskning viser at…. og dere må da forstå at…..». Og så, – vips så er det ute av ordningen likevel. Da har vi brukt masse energi på å øve opp elevene i denne eller andre disipliner.
Jeg synes også at det er feil at ungene kan bruke alle hjelpemidler. Igjen fører det til forskjellsbehandling. Det samme gjelder på muntlige eksamen. Der får elevene 48 timer på å lage et foredrag på 20 minutter. Jeg så det så klart da vår sønn kom opp i norsk for fire år siden. Han er flink i norsk, og først arbeidet han med foredraget selv. Det ble riktig bra, men litt platt. Da kom mor på banen og kom med ideer om hvordan han kunne kommunisere med sensor for å vekke oppmerksomhet og utmerke seg utover det vanlige (Hans emne var kommunikasjon). Så hjalp jeg ham med framføringen. Den dag i dag mener jeg at han fikk en urettferdig god karakter. Det hadde gått helt fint uansett, men ikke SÅ bra. Det gjorde det fordi han hadde fordelen av gode veiledere hjemme. Det er det mange elever som har, men likevel…
Ja, der er også mange børn, som ikke får den støtte hjemmefra.
Det er specielt ved opgaver af mere fri karakter, at eleverne har fordel af et krævende «hjemmepublikum».
Omvendt kan man så indvende, at de meget bundne opgaver også kan favorisere studerende, som af den ene eller anden grund kender til netop det emne.
— Men når man argumenterer med, at «forskningen viser», så skal man kunne aflevere dokumentation; og det er alligevel uvidenskabeligt at overføre resultater fra begrænset forskning til hele lands-strukturer – derfor, og på grund af børns forventninger gennem skoleårene, bør man gå langsommere frem.
Desuden kan man jo godt ændre på opgavernes kvalitet indenfor de eksisterende rammer (altså uden at lave om på reglerne hele tiden.)
Norske foreldre engasjerer seg for lite i det som er reelt viktig i skulen tykkjer eg. Dei klagar på dårlege lærarar, men dei er ikkje villige til å sjå på kva skulen er forplikta til å gjere, og at dette ikkje er læraren sitt ansvar eller skuld. Dei har ikkje tid til å ta kampen opp mot dei som lagar reglane, så då får lærarane gjennomgå. Eg la også ned krittet for snart 2 år sida, og gledar meg over kvar dag som fjernar meg lenger frå «lærarstempelet». Dessverre… Eit viktig yrke som har fått heilt feil fokus i media og i folk sine tankar. Lykke til de som held ut!
Takk for kommentar, Jorun. Jeg kommer nok aldri å gi fra meg krittet, for jeg elsker å være lærer. Men du har helt rett i det du sier. Vi i skolen leverer en bestilling som politikerne har gitt oss. Det er ikke alltid vi er enige i bestillingen, men levere den må vi. De fleste foreldre er ikke klar over denne bestillingen. Jeg trenger anerkjennelse i jobben min, og den får jeg ikke fra samfunnet utenfor skolen. Det får være som det vil. Vi får jo anerkjennelse fra elevene våre, fra foreldrene og fra kolleger. Derfor lever jeg godt med lærerstempelet.
Hva gjør du nå? Jeg føler ofte at jeg ikke kan noe annet enn akkurat dette.
Eg studerer, heldt berre ut i skulen i 6 år, då tok det negative fokuset knekken på meg, så eg omskulerer meg. Så får vi sjå kva det blir til slutt. For meg og mange andre av oss som er såpass «unge» trur eg faktisk at noko av det som slit mest er at folk trur vi kjem på jobb 8.30 og går kl 14 og har masse ferie. Eller dei som har høyrdt for mykje på kunnskapsministrane siste åra som snakkar om at lærarar i Noreg er dumme og uvitande og kunnskapslause. Eg har nesten vurdert å trykke opp vitnemålet mitt frå vgs på ei t- skjorte berre for å sleppe maset… I alle fall var det ein idé 😉 No får eg eit administrativt yrke der ingen kjem til å spørre meir når eg har sagt kva eg jobbar med. Ingen vil diskutere jobben min til døde på fest, og eg slepp å seie at eg er frisør eller produktutvikler eller negledesigner når eg møter folk for å sleppe meir mas.
Foreldra mine er også lærarar, og mor mi er som du trur eg, brennande engasjert og optmimistisk, og omtalar elevane som ungane «sine». Forskjellen på ho og meg er at eg er ingen sosialpedagog, eg var ikkje spesielt interessert i å bli inkluderti privatlivet til alle, eg er meir fagidiot, og temmeleg mykje meir privat. Eg tok så klart samtalane når det trengtest, men eg tykte dette tok altfor mykje tid og fokus vekk frå jobben. Og eg er redd for at når eg ein dag får barn, så får ikkje dei gå i offentleg skule i Noreg, rett og slett fordi fokuset er altfor sterkt på sosiale faktorar.
Jeg kjenner meg igjen i det å måtte forsvare hele skolesystemet på fest. Nå i jula var det spesielt interessant. Vi satt rundt et bord med folk i ulike typer akademiske yrker. To av dem var leger, en ansatt på sykehuset her hvor vi bor. Dette sykehuset har fått meget hard medfart i media i det siste pga tabber og dårlige evalueringer. Likevel var det ikke en eneste gjest som hev seg over legen for å spørre ham hvorfor det er så elendig kvalitet på det sykehuset der han arbeider. Jeg måtte imidlertid svare på alt som hadde med skolen å gjøre. Mrsmt!
Jeg har kolleger, mannlige kolleger, som elsker å fortelle hvor lite de gjorde på lærerskolen, hvor late de var osv. «Jeg festa meg gjennom tre år, heheheh!» Kanskje de er så sikre på sin egen fortreffelighet at de tror dette hever statusen deres. Da jeg begynte på lærerskolen var det relativt vanskelig å komme inn, og jeg hadde meget gode resultater fra videregående skole. Som deg er jeg mest opptatt av fag. Likvel er jeg også glad i sosped-delen av jobben min.
Det med t-skjorta var en god ide. Kanskje jeg stjeler den.
Tilbaketråkk: Hva er det med Udir? | Livet leker