Lille julaften 1986

Vi flyttet inn i huset vårt sommeren 1986, og det var nesten en ruin. Det hadde stått tomt i et par år, og de eneste beboerne hadde vært noen katter som hadde gått ut og inn hele vinteren. Do fantes bare i kjelleren, og lite var gjort siden huset ble bygd av en flink byggmester i 1927. Nok å ta i, med andre ord.

Lommeboka vår var slunken, men vi var unge og entusiastiske og velsignet med en snekkerfar. Det gikk framover. Først bygde vi bad oppe, så installerete vi nytt kjøkken og pusset opp alle rom. På 1950-tallet hadde noen spikret kryssfinerplater på fyllingsdørene, men resten av «originaldelene» var intakte. Det jeg husker ekstra godt var jobben med vinduene. Jeg, lille jeg, sto med varmelampe og fjernet all maling fra hvert eneste vindu. Så pusset, oljet og malte jeg dem. En glassmester hjalp meg med å sette inn glass igjen, og så var det til med det siste malingsstrøket. Det var en stor jobb, men vel verdt slitet. Vinduene er like fine den dag i dag.

Lille julaften var mye gjort, og jeg husker den dagen som om det var i dag. Marthe var to år, og føk mellom bena våre som en liten mus. Da kvelden kom fikk vi henne i seng, og så skulle juletreet pyntes. Vi hadde en del romantiske forestillinger om at alt skulle være som det alltid hadde vært. Tradisjonene fra vår egen barndom skulle videreføres, og det betydde at barn ikke skulle være med på juletrepynting. De skulle våkne opp på juleaften morgen til et julepyntet og glitrende hus.

Så sto vi der i ti-ellevetida om kvelden. Juletreet var tatt inn, og over hele huset fløt det av leker og julepynt. Mureren hadde vært der om formiddagen og gjort ferdig peisen vår, og nå skulle den males. Thv sto med hodet i et malingsspann, og på kjøkkenet huserte jeg med surkålkjelen.  Over alt var det kjeler og mat. I oppvaskkummen sto en kjele stekesky til avkjøling, og i ovnen var en ribbe.

Julaften skulle feires hos oss, og mine foreldre, Thvs mor og hans to brødre var ventet. Mye sto på spill for den som var ung og ville klare alt. Så ringte telefonen. Det var slektninger i Vesterålen som ville ønske oss god jul. Jeg pratet med dem, mens jeg så utover kaoset i stua. Klokka var blitt elleve om kvelden, juletreet var ennå ikke pyntet, peisen halvmalt – KAOS!

Da jeg kom ut på kjøkkenet oppdaget jeg at Thv hadde helt noe skittent vann opp i kjelen som sto i oppvaskkummen. Han hadde ikke forstått at det som var i den kjelen var grunnlaget for sausen vi skulle spise dagen etter.

Allerede da hadde vi vært kjærester i tolv år, og vi hadde knapt sagt et surt ord til hverandre. Det skulle det bli en endring på akkurat nå. Da jeg oppdaget hva han hadde gjort, gikk jeg helt fra konseptene. Jeg gråt og kjefet og hylte og skrek. Det minnet stygt om et lite nervesammenbrudd. Det ble rett og slett for mye for meg.

Da jeg fikk tatt meg sammen, kjørte vi på og fikk gjort unna et minimum av hva som måtte gjøres for å få julen i havn. Så satte vi oss ned med en akevitt, og tok oss en nødvendig prat. Sånn ville vi ikke ha det. Der og da la vi en plan for hvordan vi skulle innordne oss før jul heretter: Juletreet skal pyntes minst to dager før julaften, ingen ting skal pusses opp eller males helt inne i julen, og viktigst: Alt skal være ferdig den 22. desember. For selv om alt er ferdig, er det likevel alltid noe som må gjøres den siste dagen. Ferdig er aldri helt ferdig.

Det er 21 år siden vi hadde denne forferdelige opplevelsen, og det ble med den ene gangen. Vi har fulgt de reglene vi laget oss den natten, og det har faktisk gått aldeles utmerket.

Så lærte vi det.

Reklame