Daily Archives: 22.11.07

Lærerens dessert

Når elevene kommer til oss er de tolv – tretten år gamle. De kommer rett fra barneskolen, mens vi kommer rett fra tiende klasse, og så skal vi møtes et sted på midten og finne ut av det sammen. Det starter ofte litt tungt. Fram til de kommer på ungdomsskolen, har ungene vært omgitt av voksne som har kjent dem lenge: mamma og pappa og lærerne som ofte har fulgt dem fra de var fem – seks år gamle. Både foreldre og barneskolelærere går ofte i den fella at de ikke ser hvor store ungene deres har blitt, og så behandler de dem deretter.

Vi ungdomsskolelærere går i en enda større felle. Hodene våre er fortsatt innstilt på tiendeklassinger, og spranget blir for stort. Det må bli feil. Når elevene begynner hos oss, har vi de samme forventningene til dem som vi hadde til de sekstenåringene vi akkurat har sendt videre i skolesystemet, og den første tiden behandler vi dem som om de er tiendeklassinger og ikke sjuendeklassinger på vei inn i ungdomsskolesystemet. Vi kommer rett fra voksne, flinke, selvstendige tiendeklassinger og ned til små energiske unger som hyler og skriker og oppfører seg som om de er på klassefest hele skoledagen. Hver gang jeg tar imot åttende klasse får jeg en akutt panikkfølelse. De er så små, de forstår så lite, de roter, de hyler, de napper luene av hverandre, de har aldri hørt om Den franske revolusjon eller Knut Hamsun, de lager mølje i gangen, de gråter. Sånn ser det i hvert fall ut fra vårt perspektiv. Fra elevenes perspektiv ser det nok annerledes ut. De møter en gruppe røffe voksne som forventer at de leser og jobber, er stille, har orden i sakene sine og viser interesse for både politikk og Knut Hamsun. Her er det bare å brette opp ermene for både store og små hvis det skal bli gode møter.

kaos2.jpg e.jpg

Man skulle ikke tro det kan være så stor forskjell mellom åttende og tiende klasse, men tro meg på mitt ord: Det er det! Det er som natt og dag, helvete og himmel. Hvis du besøker skolen vår i en pause, når ungene ikke har undervisning, kan du se det ved selvsyn. Hvis du først går til de små i den grønne fløya, vil du finne et kaos av unger. De roper og hojer, noen lekesloss og lager mølje på gulvet, og det er ikke ørens lyd å få, bare masse vanvittig, herlig, vill energi.

Så går du videre til den blå fløya der niendeklassingene holder til, og allerede her er det forandring å spore. Fortsatt er det høyt lydnivå, men kaoset er merkbart redusert. Elevene sitter sammen og spiser og prater, og på en god dag kan det se ganske sivilisert ut.

Å komme på den gule fløya, til tiendeklasse, er som å gå inn i en ny verden. For det første er det aldri mange elever der. Disse ungdommene beveger seg mer rundt i bygget. De som er på plass sitter for det meste og spiser og prater. Noen gjør lekser eller hører på musikk, og det er fred og fordragelighet og en vennlig stemning over alt. Det skyldes rett og slett at de har blitt eldre. At det ikke er dressur ser vi når de av og til faller tilbake og viser at de fortsatt er små og lekne, – så blir det litt mølje i gangen igjen.

fire.jpg

Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og det er ikke småtteri vi forventer at elevene skal lære. Her bedrives både litterær og politisk analyse, og det hagler med begreper fra voksenverdenen. Lærebøkene har et ordutvalg som ofte skyter langt over mål, og det blir alt for mye tekst, særlig for de lesesvake og elever med en annen språkbakgrunn enn norsk. Så blir det vår oppgave å forenkle stoffet etter beste evne, sånn at det treffer elevene. De skal ha varierte arbeidsmåter: forelesninger, visualisering ved hjelp av filmsnutter og bilder, relevant lesestoff, oppgaver av ulike typer osv.

c.jpg b1.jpg

Det er med tanke på det faglige nivået jeg får panikkfølelse i åttende klasse. Jeg kan ikke tro at disse små bøtteknottene noen gang skal ha mulighet til å delta i diskusjoner om Den kalde krigen. Men jeg tar feil, – så veldig, veldig feil. Heldigvis! Med den klassen vi har nå var det riktig ille. I åttende klasse hadde jeg mest lyst til å sende dem tilbake til barnhagen. De hadde et ordforråd og et modenhetsnivå som ikke hadde noe på ungdomsskolen å gjøre, tenkte jeg. Men det var fordi jeg ikke visste bedre, og fordi jeg fortsatt hadde den siste tiendeklassen i kroppen.

r.jpg cimg9105.jpg

Så gikk tiden, og de vokste til. Ordforrådet gled umerkelig inn, de ble mer og mer voksne, uroen ble borte, hormonene falt på riktig plass i kroppen og før jeg visste ordet av det hadde jeg en ny gjeng med nesten voksne ungdommer foran meg: Tiende klasse – ungdomsskolelærerens søte dessert. I går arbeidet de med en stor oppgave der de skal sammenligne et u-land og et i-land. Elevene var spredd rundt i bygget, noen i klasserommet, andre i arbeidsarealene og atter andre på biblioteket. Jeg ruslet rundt og veiledet dem. Det var ro og arbeidsinnsats over alt. Fire stykker satt ivrig bøyd over pc-ene sine, og ingen sa et ord, bortsett fra når de skulle hjelpe hverandre. De fleste valgte å ikke ta sin faste halvtimes pause. I stedet laget de seg en toast eller hentet noe å drikke, før de fortsatte arbeidet. Det er en fryd å se dem, og helt utrolig at dette er de samme ungene som kom hit for to og et halvt år siden. De har blitt voksne, og jeg nikoser meg.

Om et halvt år forsvinner de ut i verden og lar oss stå alene og lengtende tilbake. Så velter det inne nye, masete småtasser. Jeg får panikk, jeg nyter det – og så er vi i gang igjen med en ny treårsperiode.

Hva blogging er?

Dere bare må må må MÅ stikke innom Virrvarr i dag. Hun har laget en aldeles nydelig og sjarmerende tegneserie som forteller hva blogging er for noe.

Anbefales!