Daily Archives: 14.11.07

Ekteskapet vårt

Jeg fikk høre at et ungt par vi kjenner litt til nettopp ble skilt etter et meget, meget kort ekteskap. Det er sørgelig, men kanskje ikke så sørgelig likevel. De var unge, og de hadde ikke barn. Så var det kanskje fint at de fant ut av det før de fikk flettet livene sine alt for hardt sammen.

Jeg husker at vi hørte om hvordan han fridde til henne. De var på ferie, og plutselig ble de hentet på helikoptertur. Høyt opp på en fjelltopp bar det. Og der oppe, i flott vær, med en fantastisk utsikt, knelte han ned og fridde til henne. Det manglet ingen ting, – både diamatnringen og sjampanjen var på plass. Hun svarte selvfølgelig ja, og ingen kan si at det ikke er en vakker historie.

Denne historien fikk meg til å tenke på hvordan det var da vi skulle gifte oss for 27 år siden. Det føltes ikke særlig romantisk, og verken diamanter eller sjampanje var involvert. Vi flyttet sammen da jeg var nitten og han tjuetre. Vi skulle studere på samme sted, og vi fikk en liten leilighet. Gifte oss skulle vi ikke før vi nærmet oss tredve. Før den tid skulle vi ikke ha verken skinnsofa eller barn. Vi skulle leve det frie livet. Det var før vi forsto hva biologi er, og før en ung mann visste at han ganske snart skulle begynne å lengte etter små barn i flanellspysjamas.

Når man bor sammen får man snart felles økonomi. I hvert fall fikk vi det. Vi begynte å kjøpe inn til vårt lille hjem, og det aller første var en dobbelseng, den billigste de hadde på IKEA. Den har vi ennå, og den skal aldri ut av vårt hus. Det er den ekte ektesenga vår. Men fordi vi hadde omsorg for hverandre, var det mye å passe på. Vi hadde jo ikke arverett til hverandre, og vi lurte på hva som ville skje hvis en av oss skulle dø. Hva ville foreldrene våre gjøre med eiendelene våre hvis de arvet oss? Hele det første året sørget vi for å ta ut penger annenhver gang. På den måten hadde vi alltid like mye penger på konto.

En dag havnet vi i en antikvitetsbutikk på Skollenborg, og der sto skapet, et stort, gammelt hjørneskap. Det var dyrt, 2000 kroner kostet det. Så vidt jeg husker var studielånet til en person 22 000 kroner i året på den tiden, det betyr at vi hadde en årsinntekt på 44 000 kroner. Men skapet måtte vi ha.

Da det sto hjemme i stua vår, følte vi oss som en ordentlig familie. Vi hadde møbler. Men etter at skapet kom i hus, mente jeg at vi måtte få orden på det juridiske, og jeg foreslo at vi skulle kontakte en advokat for å få en samboerkontrakt. Min kjære var enig. Men det finnes en gammel, velprøvet samboerkontrakt, sa han, – og den er gratis. Jeg lurte? Hva mente han? Ekteskapskontrakten, sa han.

Det var visst et frieri, og i juni året etter giftet vi oss. Verken vi eller den ungdomskulturen vi var en del av var særlig romatiske. Bryllupet var bitte lite med bare de aller nærmeste. Selv mente vi det mest av alt var et praktisk og fornuftig arrangement. Bryllupsnatten hadde vi tenkt å tilbringe hjemme hos våre respektive foreldre, sånn som vi alltid gjorde når vi var hjemme fra studiene om sommeren. Det syntes de gamle var for galt, så vi fikk låne en lekker leilighet i Oslo. Om kvelden da vi satt på toget med bryllupsbuketten melom oss, syntes selv jeg at jeg kjente et lite streif av romatikk.

Etter at vi giftet oss, fikk skapet navnet Ekteskapet. Vi har det ennå. Det står her ved siden av meg nå, og her skal det få stå. Det hjelper ikke at det er gammelt og markstukkent. Det er uansett Ekteskapet vårt.

skapekteskap.jpg

Jeg kom til å tenke på dette da jeg hørte historien om det unge paret som var blitt skilt. Hun har senere fortalt at det begynte å gå galt etter frieret. Hun var forelsket i ham, og hun håpet at det skulle bli dem en gang, men ikke riktig ennå. Frieriet kom som et sjokk på henne. Men hva skulle jeg gjøre? Helikopter, fjelltopp, diamantring, sjampanje og en mann jeg var forelsket i? Uansett hva jeg svarte, ville det bli feil.

Ja, hva skulle hun gjøre?