Daily Archives: 13.11.07

Et slags pedagogisk dilemma

[Når jeg bruker eksempler fra skolehverdagen, så er de både anonymiserte, og hendelsene ligger tilbake i tid.] 

Det er min bestemte oppfatning at unger i dag ikke er særlig annerledes enn unger alltid har vært. At de heller ikke er særlig annerledes enn oss voksne, er jeg like overbevist om, men det er en annen sak. Til alle tider har unger strukket grensene, og de voksne har presset dem på plass igjen. Sånn er det nå også.

Noen ganger klarer elevene våre helt sikkert å lure oss, men som regel finner vi ut av ting. Jeg ser alt, pleier jeg å si med et smil. Jeg vet om dere har gjort lekser, spist frokost eller skiftet underbukser. Det vet de godt at jeg ikke gjør. Spørsmålet i dag er hva jeg som voksen og lærer skal gjøre når jeg tar elevene på fersk gjerning i å lyve, når de lyver meg rett opp i ansiktet som det heter.

Per har gått hjem fra skolen to timer for tidlig. I første time dagen etter spør jeg hvor det ble av ham. Han setter sine blå øyne rett i mine og beklager at han glemte å si fra. Han ble hentet av mamma og skulle til tannlegen. Det Per ikke vet, er at jeg allerede har ringt hans mor. Derfor vet jeg at det ikke var noen tannlegetime. Per har skulket, og nå lyver han for å slippe unna.

Lise har levert en norsk stil som har en helt annen stiltone enn den hennes tekster pleier å ha. Den har også høyere kvalitet enn det hun pleier å prestere. Når jeg leverer ut tekstene, sier jeg til henne at hun har levert en spesielt god tekst. Takk, sier hun. Men så har jeg jobbet hard med den også. Det Lise ikke vet, er at jeg har googlet stilen hennes og funnet den på www.dario.no. Jeg står faktisk med utskriften i hånden.

Hva gjør jeg?

Det er lærernes oppgave å løfte elevene. Vi skal rose dem, inspirere dem og gjøre dem bedre. Dessuten skal vi ha romslighet nok til å se gjennom fingrene med ungdommelig dumhet, og vi skal være veldig forsiktige med å ydmyke elever offentlig. De er unge og sårbare, og de har en stor tabbekvote.

Men hva gjør jeg?

Sånne episoder oppstår hvert eneste skoleår, og jeg har gjort det meste. Vi har elever som sliter med skolelivet sitt. Elever som har problemer som gir dem et anstrengt forhold til skolen. Er eleven litt puslete, engstelig og har en vond håndbagasje, så tar jeg ham eller henne til side og forteller på tomannshånd hva jeg vet. Hvis Per eller Lise ikke er spesielt forherdet holder det ofte med en formaning på tomannshånd etterfulgt av en telefon til mor og far. Det siste er alltid effektfullt. Fortsatt vil de fleste unger aller helst unngå å såre mor og far, for ikke å snakke om unngå å nedkalle deres vrede over sitt hode.

Men det er ikke alltid jeg er så hensynsfull og mild. Er Per og Lise vanlige, sunne ungdommer, – så hender det jeg smeller til der og da. Jeg starter med et spørsmål som skal gi synderen mulighet til retrett. Men Per, du var jo hos tannlegen nettopp også. Lise, – jeg mener jeg har sett en lignende tekst på nettet nå nettopp. Hvis de ikke da kjenner sin besøkelsestid og griper sjansen, drar jeg fram telefonsamtalen med Pers mor og Lise får høytidelig overrakt teksten jeg har printet ut fra nettet. Den som er identisk med hennes. Alle elever blir slukøret der og da, – men noen reagerer i ettertid med et volsdomt sinne mot meg. Jeg skulle ikke ha sagt det så noen kunne høre det.

Det er veldig sjelden jeg velger denne framgangsmåten, men de gangene det har skjedd, må jeg alltid gå noen runder med meg selv etterpå. Skulle jeg ikke sagt det i klassen? Er elevenes sinne berettiget? Vi snakker om femten år gamle mennesker, – snart voksne. De har først forbrutt seg mot skolens regler. Deretter lyver de en overordnet rett opp i ansiktet, og de holder på sin versjon helt til det ikke er noen vei tilbake. Sannsynligheten for at minst en god venn av synderen vet at læreren er i ferd med å bli lurt er stor. Og det er også et argument for meg. Jeg er en av de voksne som skal oppdra disse ungene. Jeg skal lære dem hva som er riktig og hva som er galt. De gangene  jeg snakker med synderne på tomannshånd, får ikke en sånn synd noen følbare konsekvenser i gruppa av jevnaldrende. De kan faktisk sprade rundt etterpå og være litt helter fordi de lurte meg. Greit nok for de få som trenger en sånn opplevelse. De kan få lov til det. Men for det store flertallet? Nix! Det blir helt feil for meg. Da bruker jeg makta mi. Det gjør vondt for den avslørte, men jeg mener at det er nødvendig.

Jeg er fullt klar over at det er ydmykende for en femtenåring å bli avslørt på denne måten. Det gjør skikkelig vondt. Men skal det ikke gjøre vondt når man har forbrutt seg? Er det ikke nettopp fordi det gjør vondt man holder seg på matta senere i livet.

Hva mener dere?