Kristoffer Sørli Jørgensen, Afghanistan og min tvil

En norsk soldat, Kristoffer Sørli Jørgensen, ble denne uka drept i Afghanistan. Bilen han satt i ble sprengt i lufta av en mine. Det er et sjokk, sier noen. Det forstår jeg ikke. Det kan da ikke være et sjokk at en soldat som befinner seg i en krigssone blir drept? Men sørgelig er det. Jørgensen ble bare 22 år.

Jeg leser og leser om vår tilstedeværelse i Afghanistan, og mer og mer forvirret blir jeg. Som et voksent, samfunnsbevisst menneske bør jeg kunne ta et standpunkt. Har Norge noe å gjøre i Afghanistan? Jeg vet rett og slett ikke. Det er dette vet ikke og den manglende evnen til å se konflikten fra flere ståsted som visstnok har fått Robert Redford til å lage filmen Lions For Lamb som har premiere akkurat nå. Filmen forsøker å belyse konflikten i Aghanistan fra flere sider, og Redford har visst et klart politisk mål med filmen. Problemet er bare at jeg er full av fordommer mot USA og alt amerikansk. Så med en gang det kommer en politisk ytring fra den kanten blir jeg skeptisk. Det faktum at det er USA som går foran i Afghanistan er i utgangspunktet nok til at jeg blir negativ. Det er urettferdig, like urettferdig som alle andre fordommer, men jeg erkjenner at det er sånn.

Det store spørsmålet i avisene i dag er diskusjonen rundt ordet krig. Er Norge i krig? Nei, sier statsministeren, forsvarsministeren og til og med Kristin Halvorsen. ISAF- styrkene er i nord for å støtte sivilbefokninga, og så blir de dessverre involvert i krigslignende handlinger. Men når vi tidligere i uka fikk vite at norske styrker har vært involvert i kamphandlinger, at de har drept sivile og når vi nå får et angrep på en norsk bil og en død soldat, – da mener de fleste av oss andre at Norge er i krig. Ved hjelp av ordklyveri er det over hodet ikke vanskelig å definere seg bort fra krigsbegrepet i denne konflikten. Vi er der på oppdrag fra FN, vi er ikke direkte part i saken osv. Det spørs likevel hvor lenge politikerne kan holde fast på ideen om at vi ikke er i krig. Som flere psykologer og miliære påpekte i går: Hvis disse unge gutten ikke dør i krig, – hva handler det om da? En bilulykke? Hvilke ord man bruker på konflikten handler også om respekten for dem som har valgt å delta. Den norske regjering har på vegne av oss andre bestemt at vi skal delta i et internasjonalt samarbeid i Afghanistan. Da virker det uklart og forvirrende at de hele tiden forsøker å dempe ned hva slags type engasjement vi er med i. Vi får en følelse av at de ikke helt står for dette engasjementet, og hva skal vi tro da?

I Dagbladet i dag sier leder av SVs internasjonale utvalg at motstanden mot den norske deltaglesen i NATO-operasjonen i Afghanistan vil vokse i det norske folk når det blir klart at norske soldater deltar i krig. Det er jeg slett ikke så sikker på. Det blir for naivt å si at jeg hater krig, at jeg vil at alle skal være snille og at Norge ikke skal involvere seg i noe som smaker av krig. Noen ganger må vi kjempe med våpen for å beskytte de verdiene vi tror på. Europas historie viser at krig også kan være nødvendig. Krig kan føre til fred. Det er våre demokratier bevis på.

Men skal Norge delta i Afghanistan?

Det er bestemt at vi ikke skal være en del av amerikanernes kamp mot terrorisme, Operation Enduring Freedom, sør i Afghanistan. I stedet deltar vi altså med fredbevarende styrker i nord. Men krigen i  Afghanistan utvikler seg stadig, og det terrenget som den norske regjeringen navigerte etter da de i Soria Moria vedtok at vi ikke skulle delta i denne kampen, det terrenget finnes ikke lenger. Krigshandlingene i nord er omtrent som i sør, og de soldatene som befinner seg der er i krig med Taliban. At hovedoppdraget til de norske styrkene er å hjelpe sivilbefokningen kan ikke bortforklare det. Hans Wilhelm Steinfeld spør hvorfor vi ikke bruker mer energi på reell hjelp til den afghanske befolkningen. Han etterlyser for eksempel utbygging av vannkraft, – et område der Norge virkelig har ekspertise.

Men skal norske soldater være i Afghanistan?

Afghanistan er langt, langt borte. Det er ingen tvil om at et talibanstyre og terroren til Al-Qaida er skremmende, og hadde et sånt regime representert en direkte trussel mot vårt land og vårt demokrati, så ville jeg jo ikke vært i tvil om at norske soldater skulle bekjempe det. Men i Afghanistan? Men så sier våre tillitsvalgte, politikerne, dem jeg har valgt å stole på, at dette også handler om oss. Fordi vi har sett eksempler på at disse nettverkene også strekker sine fangarmer ut mot oss, må vi stå sammen om å bekjempe dem. Det høres ikke helt feil ut? Men jeg tviler fortsatt. Selv har vi blitt reddet av soldater langt borte fra den gang et diktatorisk system ønsket å utradere våre ferske demokratier. Riktig nok hadde de som hjalp oss vikarierenede motiver. Det handler alltid om mer enn fred og demokrati. Makt og øknomi er alltid viktige faktorer når amerikanerne går til krig. Men likevel.

Hva handler det om i Afghanistan?

En annen ting som får meg til å tvile, er den puslete måten denne kampen blir ført på. Hvis det er sånn at verdenssamfunnet er enig om at det er absolutt nødvendig å knekke terrorkreftene i Irak og Afghanistan, – hvorfor gjør de det ikke skikkelig? Hvorfor lærer man ikke av historien? Dette er ikke første gang noen forsøker seg på Afghanistan, selv om motivene var annerledes tidligere. Russerne sto der i ti år uten å oppnå det de ville. Hvert år sendte de 120 000 mann inn i landet, – og som kjent klarte de ikke å stabilisere landet. ISAF-styrkene er på 40 000 mann. En eller annen, jeg husker ikke hvem, sa nylig at Norge måtte regne med å stå i Afghanistan i minst 20 år til. Tjue år! Hva betyr det? Betyr det at man innser at man med de ressursene man bruker nå ikke har noen sjans til å stabilisere noe som helst, – og at alt man kan klare er å holde noen i sjakk? Det er skremmende. Hvor mange sivile afghanere skal dø på disse tjue åra? Hvor mange vestlige soldater skal dø? Og ennå verre – hvordan skal det afghanske samfunnet ha noen som helst mulighet til å utvikle seg hvis landet skal være en krigssone i uoverstigelig framtid. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er helt absurd.

Jeg er fortsatt uenig med Ivar Johansen. Det er ikke angsten for at det er en krig vi er med på, engstelsen for at norske soldater kan dø, som er avgjørende for det standpunktet jeg skal ta. Jeg har selv en sønn på nitten år som kunne komme til å velge tjeneste i Afghanistan med den risikoen det medfører. Spørsmålet mitt er om dette er en riktig krig å kjempe. Skal norske soldater delta i krig utenfor Norges grenser, så må jeg vite helt, helt sikkert at de kjemper for noe det er verdt å kjempe for. Forutsetningen må være at de kjemper for at det senere skal komme en demokratisk fred som fremmer menneskeverdet i hele verden. De må kjempe mot krefter som jeg vet jeg ikke ønsker noe sted. På den annen side er det og har det vært mange skremmende diktaturer i verden som vi ikke en gang vurderer å gripe til våpen for å ødelegge. Hvorfor akkurat Afghanistan? Fordi amerikaneren sier det?

Jeg klarer fortsatt ikke å svare. Når jeg sitter her og skriver, er jeg hele tiden redd for at det jeg skriver ikke er korrekt, og jeg ser hvor skremmende lite kunnskap jeg har om denne konflikten. Jeg kom ikke lenger enn til Dagbladet i dag, – så hev jeg meg på tastaturet. De andre papir og nettavisene venter. I dag vil jeg lese om Afghanistan både her og der, jeg vil snoke rundt på nettet for å finne alle de argumentene jeg kan. Kanskje de kan hjelpe meg å svare på spørsmålet om Kristoffer Sørli Jørgensen døde uten grunn. Hvis Norge skal være i Afghanistan i de neste tjue åra er det på tide at jeg tar et standpunkt.

Ennå klarer jeg ikke å svare.

 (Kilder: Full SV-krig om krigen av Kirsten Karlsen, Krig om ord av Marie Simonsen, Styrker og svik av Hans-Wilhelm Steinfeld. Dagbladet lørdag 10. november 2007.)

7 responses to “Kristoffer Sørli Jørgensen, Afghanistan og min tvil

  1. Det er et meget svært svar, som jeg bliver dig skyldig.
    Danmark er jo også i Afganistan og Irak, men grundlæggende er der en stor forskel på de to krige. FN og Nato anbefalede at invaderer Afganistand pga. landets taliban ledelse og trussel mod verdens samfundet. Om det nytter ved jeg ikke?
    Men jeg føler med folket i Afganistan – de kender ikke til andet end krig. Dette smukke land er ikke kun ødelagt materielt af krigene men også på det psykiske plan. Hvordan befriere «vi» det afganske folk for denne smerte?

  2. kære Hege
    tusind tak for at sætte ord på. du har en fantastisk evne til at transformere tanker til ord.
    gid danske og norske politikere læser med her.

  3. Takk for det, Regitze, – men jeg har jo ingen svar. Jeg er full av undring over alle de unge og gamle som bombastisk erklærer seg for eller imot. Hvordan kan de være så sikre når det er så infløkt? Det verste er jo at jeg underviser sekstenåringer i historie, og Afghanistan bør vi gå en runde på i løpet av året. Hvis det er noen der ute som føler seg kallet, så er de herved invitert inn i klasserommet for å hjelpe oss. De andre krigene har jeg distanse til. Der har jeg kunnskapene og et standpunkt. Når det gjelder Afghanistan her jeg ingen av delene. Kunnskapsdelen leser jeg meg opp på nå, og så får vi håpe at standpunktet kommer etter hvert, men ærlig talt, – jeg tviler på det.

    Fortsatt god søndag, tross alt.

  4. jeg ved jo heller ikke?
    et sted i mig røg hjertet hen til ‘aldrig mere krig’ ‘nej til krig’ osv. ud fra den betragtning, at en krig som den i Afghanistan (og Irak) aldrig kan vindes? at krig er en gammeldags forretning.
    men bed mig ikke om at fortælle, hvad der så skal til for at udradere islamismen? (hvis det er det, det handler om)?

    er det ikke i orden for en lærer med din grundige forberedelse at måtte sige, at her søger du endnu et standpunkt?

    det ville have været lærerigt for mig, da jeg var teenager og alt var så sort/hvidt.

    også god søndag til dig.

  5. martheglad

    Hver gang jeg grubler over krigene, tenker jeg over den spanske borgerkrigen, og hvor mye sympati jeg har med alle kommunistene, og hvor liten sympati jeg har med den norske og engelske non-intervensjonspolitikken. Når noen er slemme og undertrykker mennesker, må man da ta dem bort.

    Men hvor går grensen mellom å hjelpe folk, og å utøve destruktive former for kulturimperialisme på dem? For jeg er for å hjelpe folk, men sterkt motstander av å ødelegge infrastrukturen deres, og prøve å gi dem et styresett som de ikke har tradisjoner for, og på den måten gjøre at de går fra å leve i et undertrykkende despoti, til å leve i et langt fattigere undertrykkende despoti.

    Ei jeg studerer sammen med skriver historiemasteroppgave som handler om hvordan demokrati innført fra oven av noen som ikke har bedt om det, ikke fungerer. Tror det skulle handle litt om weimarrepublikken og slikt, med litt paraleller fremover og bakover. Det blir spennende lesning tror jeg.

  6. Takk for inspillet, Marthe. Den spanske borgerkrigen er i grunnen et godt eksempel på det jeg prøvde å si med den delen av meg som tenkter at det kanskje er bra at vi er der nede. Den andre delen din støtter opp om den andre halvdelen av meg. Så er jeg kanskje ikke kommet noe lenger, men har tenkt litt mer.

  7. Tilbaketråkk: Livet mitt er ikke på bloggen « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s