Når tredve, 30, elever skal ha ha tentamen samtidig, og alle skal skrive på pc, så sier det seg selv at det må starte med kaos. Jeg kan ikke en gang kalle det et organisert kaos. Det er bare kaos. Ungene springer mellom biblioteket og klasserommet og låner maskiner, noen rigger opp sine egne og midt oppe i det hele virrer jeg rundt, svett og varm mens jeg forsøker å finne et stikk til hver og en av de tredve kontaktene. Når alt er på plass er gulvet dekket av kabler og stikk, og man må være forsiktig med hvor man går.
Det er flere ulike pc-er i omløp, noen gamle og noen nye. De som vil får lov til å ta med egen pc i dag. Så skrives det i Word, Writer og Word Pad i ett og samme klasserom.
Når alt er på plass senker roen seg over rommet. Alle skriver i lynende fart, og det eneste som høres er klapringen fra noen av de gamle tastaturene. Stakkar den som ikke er vant til å bruke pc hjemme også. Treningen de får på skolen er ikke nok til å få opp et høyt nok tempo. Fingrene flyr over tastaturet, ordlistene åpnes og av og til høres tunge sukk. Det er trangt i rommet, og jeg gadd se de voksne som ville akseptere sånne arbeidsforhold. Her skal det produseres åndsverk i dag, – og karakteren de får er med på å avgjøre om de kommer inn på akkurat den linja de drømmer om på videregående skole neste år. For noen er det viktigere enn for andre. De vil inne på Media- og kommunikasjon, Musikk, dans, drama eller en av de andre linjene der det er hard konkurranse om plassene.
Det er norsk i dag, og vi er ganske liberale med hvordan de bruker tiden. Det er lov å ta seg en tur i kantina for å spise lunsj, og dobesøk og lufteturer foretas uten tilsyn. Vi skal ikke gå mange årene tilbake før elevene ble fulgt ut i små grupper. Så kom den prosessorienterte skrivingen, og det ble vanlig å samarbeide. I år skal det ikke gis respons til eksamen, men vi har innsett etter hvert at det ikke spiller noen som helst rolle om forfatterne slår av en prat på gangen, og skulle de kunne gi hverandre et råd som øker kvaliteten på teksten, så er det bare av det gode.
Selv om de kan gå i kantina, har de fleste med seg litt mat og drikke. Tentamen har alltid vært dagen for godteri, men jeg synes det har avtatt noe de senere årene. Kanskje skyldes det at disse ungene lever i en overflod, og får alt det de vil hele tiden. Kanskje har det også å gjøre med det store fokuset det er på kosthold om dagen. Jeg ser like mye frukt som jeg ser sjokolade i dag.
Jeg husker mine egne tentamensdager. Norsk var et av mine yndlingsfag, men det var stressende å skulle skrive på kommando. Sånn er det for elevene nå også. Men det verste den gangen var tidspresset. Teksten skulle kladdes, så skulle den rettes og utvides. Noen ganger ble det sånt kaos på arket at jeg måtte kladde en gang til. Innføringa ble foretatt med ett øye på klokka, ett på arket og hjertet i halsen. Norsktentamen med tekstbehandling er rene himmelrike mot hvordan det var for bare få år siden.
Og hva er så min oppgave på en sånn dag? Jeg vagler meg til på en høy barkrakk, så har jeg oversikten over hordene. Innimellom er det noen som må ha litt trøst. De vet ikke hva de skal skrive, og så må jeg sette dem i gang. Jeg går også en trøsterunde eller tre i løpet av dagen. Det er viktig at de som aldri ber om noe også får et lite vennlig klapp på skulderen. Jeg må bare passe på å styre unna alle tilbudene om å smake på det de har i posene. Kanskje faller jeg for fristelsen en gang eller to.
I avisene kan vi stadig lese at elevenes datakunnskaper overgår lærernes. Det er ikke min erfaring. Den nye bokstaven spiser opp den neste jeg skriver! Hva skal jeg gjøre? Hvordan får jeg større bokstaver? Det er stadig noen som roper på hjelp. Noen er selvfølgelig mer enn kompetente, men de fleste ligger på et middelmådig nivå, og det er også nok. Jeg hjelper til så godt jeg kan, men jeg er heller ingen superbruker. Noen ganger må jeg ringe til den dataansvarlige læreren, så kommer han og hjelper oss.
Innimellom sniker jeg meg til å rette noen prøver eller gi respons på noen tekster. Så sparer jeg den ettermiddagstiden. En mailsjekk eller to blir det også tid til. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte sånn sammen med elevene på tentamen. Det er helt stille, og alle arbeider. Det er mer enn man kan si om en vanlig skoledag. Og rett som det er kommer en modig elev med en tørrvittig kommentar om ett eller annet, – så får vi løst opp alvoret med litt latter.
Livet leker 