Forandring?

Jeg trodde jeg visste hva jeg ville med livet mitt, med resten av livet mitt. Jeg trodde jeg ville ha det som jeg har det nå. Jeg var overbevist om at jeg ville jobbe så lenge som mulig, gjerne lenger enn min mor som gikk av med pensjon i en alder av 70 år. Jeg trodde jeg ville bo her, midt i byen i et hus med hage. Jeg trodde jeg ville fortsette å være midt i flokken med mye sosialt liv og et høyt tempo.

I det siste har jeg begynt å lure. Nye tanker har poppet opp i hodet mitt, uventede tanker. Jeg har forandret meg, – i hvert fall på noen områder. Noen ganger sniker tanken på at det kanskje kunne være fint å ikke jobbe hver dag seg inn. Kanskje det er fint å ha dagen til egen disposisjon. Kanskje det ikke ville føles så tomt som jeg har trodd. I vår besøkte vi noen venner som mer eller mindre har emigrert til sitt nykjøpte torp i Sverige. Det åpnet også opp for noen nye tanker. I godt voksen alder drikker de melk av en kartong med utenlandsk skrift på, går turer i nytt terreng, blir kjent i nye byer og får nye venner. Det går an å skape store forandringer i livet sitt, og med forandringer kommer ny dynamikk inn i livet. Kanskje kunne vi bo et annet sted. Tanken på stillheten på landet virker for aller første gang i livet fristende, – veldig, veldig fristende. På det området har det også skjedd noe med meg. Jeg trives best hjemme, og det har blitt en vane at jeg gjør som i går: Stikker av fra en hyggelig fest lenge før noen andre har tenkt tanken. Jeg kan ta meg i å drømme om en tilværelse uten gamle sosiale forpliktelser, kanskje med nye bekjentskaper rundt bordet, og med en hønseflokk i bakhagen.

Jeg vet så alt for godt at det ikke alltid er nødvendig å lete etter forandringer i livet. I hvert fall ikke når man er over den første ungdommen. Forandringer kan komme raskt og dramatisk og absolutt uten at man ønsker det, og det er også noe jeg har begynt å tenke på. Det er ikke sikkert alt det som er så trygt og deilig nå skal få lov til å vare livet ut.

Ennå har jeg ikke begynt å pakke, og kanskje gjør jeg det aldri. Det er bare inne i hodet mitt forandringene skjer. Det siste jeg vil akkurat nå er å forandre livet mitt, men en gang vil kanskje den prosessen som foreløpig bare er i hodet forflytte seg til resten av livet, og da kanskje, muligens…