Skoledagene varierer veldig i intensitet. Noen dager har jeg mange timer i klasserommet, og da går jeg på høyt gir. Ungene skal ha sitt, og det er rom for lite annet. Sånne dager er jeg ofte høyt oppe. Det er meningsfylt, og adrenalinet er på et nivå som gir mye energi, en energi som ofte varer dagen ut. Andre dager har jeg få timer i klasserommet, og da er det rom for alt det andre i lærerjobben. Torsdag er en sånn dag. Etter to timer med unger er resten av dagen min. Det er deilig, men det er så utrolig mye som skal gjøres, og jeg synes jeg rekker så utrolig lite. Da klokka var fire hadde jeg vært deltager på to møter, vurdert en vanskelig elevsak, funnet fram og trykket opp tentamensoppgaver, veiledet en student, lett huset rundt etter skjøteledninger, spist lunsj, skrevet ferdig planen for studentenes praksis, drukket to kopper te, produsert oppgaver til neste ukes norsktimer, formulert evalueringskriterier for et av temaene vi jobber med, hatt en hyggelig prat med en kollega, ryddet i bunken på skrivebordet mitt, vurdert Utdanningsdirektoratets eksempeloppgave til årets eksamen. Til slutt orket jeg ikke mer, vel vitende om at det går an å gjøre litt hjemme fra sofaen når kvelden har roet seg.
Litt før klokka fire dro jeg hjem for å spise middag, – men jeg vet at det var arbeid nok igjen til at jeg kunne ha vært der til i morgen og i overimorgen. Sånn er jobben vår. Arbeidet går i ring, og det går aldri an å si: Se så, – nå er jeg ferdig. Vi blir ikke ferdige. Jeg elsker jobben min, men noen dager synes jeg at den spiser meg opp.
I dag er en sånn dag, en dag da jeg føler at jeg ikke strekker til.
Og det så sånn ut utenfor vinduet på skolen også.
Livet leker 