I går kom Ivo de Figuereido ut med andre bind i sin Ibsenbiografi, og jeg kan glede meg. Elevene mine kommer neppe til å lese biografien, i hvert fall ikke på mange, mange år.
Men Ibsen gleder de seg over. Av og til blir Henrik Ibsen trukket fram som det kjedeligste som finnes i norskfaget. Så feil kan man ta. Vi som underviser i norsk er smertelig klar over alt som ikke fenger unge mennesker i dag. Ibsen er ikke en av dem.
I fjor leste og så vi Et dukkehjem. Ingen tvil om at det fenget, men elever i niende klasse leser stykket på en helt annen måte enn de fleste voksne. Godt for Nora at hun aldri kom inn i klasserommet vårt den timen da vi diskuterte hvorfor Nora gikk. De var ikke nådige, ungene. De fleste mente hun var egoistisk, og de hadde liten forståelse for at hun forlot sine tre små barn. I den oppsetningen vi så, var det Lise Fjeldstad som spilte Nora, – og hun tolker rollen på en ganske erotisk måte. Ho prostituerer seg for mannen sin for å få penger og alt det andre ho vil! mente noen av elevene.
Og i år er det Villanden. Vi har pratet, vi har lest utdrag og vi har sett en gammel filmatisering fra 1963. Det viktigste øyeblikket var det første møtet, – da vi hadde snakket og lest oss gjennom handlingen, og vi kom til scenen der Hjalmar Ekdal skyver Hedvig fra seg og nekter å se henne for sine øyne. Da var det noen blanke øyne i klasserommet, og da skuddet falt var det nok noen som rant over. En far eller stefar som svikter sin fjorten år gamle datter, – dessverre en alt for velkjent historie for flere elever i 2007. Det ble et ganske emosjonelt øyeblikk.
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du livsgleden fra det med det samme, – sier doktor Relling, og for oss voksne er det kjernen i Villanden. For elevene ble forholdet mellom faren og Hedvig det viktigste.
Filmen var gammel, litt overspilt, med dårlig lyd og i svart hvitt. Likevel fulgte de med og lot seg engasjere, mange av dem, – langt fra alle. Selve teksten og det første møtet gjorde nok størst inntrykk.
Det er en underlig opplevelse å se film med elevene. De får beskjed om å finne en god og avslappet sittestilling, og noen sitter jo ikke godt før de ligger.
Når man er sånn nær hverandre i et par timer, så gjelder det også å utnytte tiden til litt sensualitetstrening. Det holdes hender og koses både her og der.
Men stille sitter de.
Hadde jeg vært veldig, veldig rik, – så skulle jeg gitt Liv Ullmann alle de pengene hun trenger for å lage en ny innspilling av Et dukkehjem. Ja, om hun ville, skulle hun fått nok til å spille inn Villanden også.
Livet leker 