Den hellige Josef av Jorden

Barndomshjemmet mitt ligger midt i skjæringpunktet mellom tre av kirkene i byen: Domkirken, Metodistkirken og Den katolske kirke. Hver søndag drønnet kirkeklokkene fra tre kanter, den ene sterkere enn den andre – og dem vi hørte aller best var klokkene i Domkirken, for den lå nærmest. Det er nesten rart at jeg altid har bevart min trygge ikke-tro så omringet som jeg var av kristentro.

brun.jpg

Lyden jeg likte aller best var lyden fra Den katolske, St Birgitta-kirken. Den lå veldig nær huset vårt, og den vesle tømmerkirken var det første jeg så utenfor vinduet når jeg kom ut på kjøkkenet om morgenen. Den gangen var den brunbeiset, og jeg syntes den lignet ei fjellhytte.

Da jeg var barn kunne jeg alle messetidene utenat, for den skjøre lyden fra den lille klokka fortalte oss når det var tid for gudstjeneste. Vi brukte klokkeklangen til å orientere oss i tiden, -når vi skulle hjem om kvelden, når det var nesten natt osv.

Tok vi et titt bort mot kirken mens klokka ringte,  kunne vi også se nonnene som svevde et par centimeter over asfalten. Da jeg var liten var det mange av dem, – en hel liten hær av sortkledde, små søyler som bevget seg raskt og lydløst mot kirkedøren. Senere ble det færre og færre av dem.

43.jpg 52.jpg

langtvindustort.jpg

71.jpg 13.jpg

Den katolske kirken ble bygget på slutten av 1890-tallet for den katolske menigheten i Fredrikstad. I dag er kirken malt i en sterk rødfarge med hvite endestykker. Så strengt som det er med fargevalg på bygninger som er en del av kulturarven vår, så synes jeg det er rart at de nye eierne, Sjømannsforeningen, har fått lov til å forandre fargen på kirken.

kirkenstort.jpg

De fleste nonnene hadde sitt arbeide på sykehuset, – St Josephs hospital, som lå tett inntil kirken. I min tid lå i hvert fall sykehuset tett inntil kirken, men når man vet hvilken del av sykehuset som er den eldste, og hvilken som er den nyeste, så ser man at det nok har vært en hage mellom kirken og hospitalet. Men det var før min tid.

kirkesykehus.jpg

At sykehuset het St Josephs hospital føltes veldig naturlig for meg. Det er ikke mange menn  som Josef i verdenshistorien, – en ung forlovet mann som vet at hans kjære er gravid, selv om han ikke har kjent henne. Likevel gifter han seg med henne og tar omsorg for barnet. Flott kar, Josef.

Da jeg var liten og gikk forbi sykehuset, måtte jeg alltid kikke opp på Josef med det lille Jesusbarnet på armen. Han sto og passet på meg der oppe, rett over vinduet der jeg ble født. Jeg håper han får beholde sin plass der oppe på sykehusveggen. Han har mye å lære oss om omsorg.

josef.jpg

Jeg husker mange av søstrene, og hadde jeg møtt dem i dag, så ville vi nok hilst på hverandre. Likevel har navnene gått tapt, – med ett unntak. Søster Marcia kan vi navnet på. Det var nemlig hun som sto ved fotenden av fødesengen da vi kom til verden, og det er ikke få nye Fredrikstadborgere hun har ønsket velkommen til verden med et velrettet klask i rumpa.

Da min svigerfar var nyutdannet lege, arbeidet han en periode på St Josephs hospital. Han kunne fortelle det alle andre i Fredrikstad også visste: det sto respekt av nonnene. Der var det ikke noe slinger i valsen. De arbeidet på sykehuset tidlig og sent, bare motivert av omtanke for sine medmennesker og Vår Herre. Men de var strenge, og aldri redde for å fortelle hvor skapet skulle stå. Og et skap hadde de. Et skap med cognac. Det ble låst opp når noe særskilt skulle feires, – eller når noen rett og slett trengte et glass. Så enkelt var det. Og min svigerfar fortalte om en gang da han og en kollega ble tilbudt en skjenk etter en forferdelig arbeidsdag under polioepidemien. Min svigerfar takket ja, – mens hans kollega noe misbilligende sa: Nei, takk, – jeg er avholdsmann. Nonnen som serverte cognacen var ikke fornøyd med svaret hans: Det holder å si nei takk! sa søster.

hospital.jpg

Under krigen fikk sykehuset hjelp av mann fra den katolske menigheten. Han hadde laget et praktisk apparat som kunne utvinne sølvet fra brukt fiksersalt fra røntgenapparatet. Dette sølvet ble solgt til gullsmedene, og pengene ble brukt til å kjøpe bedre kost til pasientene fra omkringliggende gårder. Var det noen som sa at nonnene handlet på svartebørs?

doorstort.jpg

For oss barna som vokste opp i nærmiljøet, var både nonnene og kirken viktige ingredienser i hverdagslivet. Kirken var åpen døgnet rundt den gangen, og om vinteren tok vi barna ofte en pause i leken for å varme oss inne i kirken. Nonnene hadde lært oss hvordan vi skulle korse oss med vievann, og det gjorde vi selvfølgelig alltid når vi gikk inn. Jeg kan ennå fornemme stemningen: Det er mørk vinterkveld, og vi er ute og leker i snøen. Så går vi inn i den halvmørke kirken. Til høyre i kirkerommet henger en liten bøtte på en krok. Jeg tror det var en kobberbøtte. Så stikker vi tre fingre ned i bøtta og korser oss med det hellige vannet.

Inne i kirken luktet det helt spesielt, nesten som i ei tømmerhytte på fjellet, men røklukta vi kjente var nok fra røkelse og ikke en peis. Det var alltid dempet belysning der inne, men ikke så mørkt at vi ikke kunne se de vakre honningfargede tredørene med utskjæringer.

inne1.jpg inne2.jpg

Etterpå kunne vi sette oss på benkene, stille og rolig. Jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe ulovlig der inne. Men det er klart, – hvis det er ulovlig å leke gjemsel i en kirke, så gjorde vi det. Vi lekte noe som het kvartalsgjemsel, og da var det bare lov til å gjemme seg innenfor et kvartal. Vi valgte alltid det kvartalet der kirken og hospitalet lå, for så kunne vi gjemme oss innendørs, – også i kirken.

62.jpg 23.jpg

Nonner har som kjent ikke mange barn selv, og for noen av dem var det sikkert et savn. Savnet øste de ut over pasientene – og oss barna i nabolaget. Min venninne og jeg gikk en periode på sykebesøk til min venninnes farmor. Vi gikk hver dag, og noen ganger to ganger om dagen. Nå kan det muligens ha noe med saken å gjøre at denne farmoren hadde en besøksbok som hun skrev i, – og når vi hadde fått et visst antall besøk skrevet opp i boken, fikk vi fem kroner hver. Det var lettjente penger når sykehuset lå to hus hjemmefra. En formiddag kom vi dit i øsende regnvær. Vi hadde ikke før kommet over dørstokken, før to av nonnene hev seg over våre dryppvåte kropper.  Det hjalp ikke at vi forsikret om at vi bodde rundt hjørnet og kunne skifte hjemme. Først kom frottehåndklærne fram. Håret ble frottert, og vi ble tørket og stelt med. Så måtte vi ha mat: Julekake med rosiner og sukat, og tykt med smør på. Det aller verste jeg visste. Men man sa ikke nei til en St Birgittasøster. Det gjorde man bare ikke! Denne dagen hadde det blitt dessert til overs på sykehuset, og den skulle vi ha. Da vi gikk hjem etterpå, var vi enige om at vi nok hadde vært de eneste på sykehuset som hadde spist opp desserten sin den dagen. Det var en rosa, skjelvende fromasj laget på surmelk.

I gamle dager bodde nonnene på sykehuset. Senere flyttet de til et flott granitthus nede ved elven.

nonnehustort.jpg

Huset hadde tidligere vært boligen til en av byens store sønner, Bjarne Aas. Fra haven kunne man se over til Isegran der han en gang drev sitt båtbyggeri. Dette huset var nok mer en pensjonistbolig for nonnene. Utover på 1970-tallet da fylket overtok og sykehusdriften ble omorganisert sluttet de å arbeide på sykehuset. Det var ikke lenger et katolsk sykehus, men en del av det gigantiske sykehuset for hele Østfold som vokste opp rundt St Josephs hospital. Så vidt jeg husker, var det sånn at de nonnene som ville fikk lov til å tilbringe pensjonisttilværelsen i Fredrikstad i det store gamle huset, og jeg kan huske da dødsannonsen til den sist av søstrene sto i avisen, men jeg husker ikke når det var.

utsikt.jpg

Nå er prestegården brun og nyoppusset. Da jeg var liten var den okergul. Inne var jeg bare et par ganger, en gang for å leke med en kasse med utkledningstøy som nonnene hadde der inne. Jeg kan ikke huske hvem var prest der på 1960-tallet. Men han som kom i 1971 husker jeg veldig godt. Han het Pater van Vugt. Vi barna kalte ham bare Pater. Han var en liten, vennlig og forsiktig mann som ofte pratet med oss barna. Min mor hadde fortalt meg om livet til nonnene og presten, og jeg fikk inntrykk av at de hadde sagt nei til alle livets gleder for å ofre seg for andre. Stakkar dem, tenkte jeg. Men en dag sto jeg bak Pater i køen i vår lokale dagligvareforretning. Han kjøpte øl og kjeks, – min yndlingskjeks til og med. Jeg ble veldig lettet. Så sa han vel ikke nei takk til alle livets gleder, tenkte jeg.

prestegardenstort.jpg

Fra 1990 har Sjømannsforeningen i Fredrikstad eid bygningen. Det føles litt merkelig for meg. Jeg har alltid vært glad i kirker og den roen de gir, og da er det merkelig at min gamle kirke nå brukes til møter, fest og moro. Jeg lurer på hva nonnene ville tenkt om de så det.

newstort.jpg new1.jpg new2.jpg

Litt lenger nede i gata ligger den nye katolske kirken. Den er mye større og ganske flott. Her er det både kirke, et lite kapell, menighetssenter og prestebolig. Det innelukkede gårdsrommet minner meg om et kloster. Kirkerommet er vakkert og imponerende. Det er en ganske stor katolsk menighet her i byen, og jeg har inntrykk av at kirken blir flittig besøkt.

Noen av oss vantro er også frekke nok til å snike oss med en gang i blant. Selv har jeg vært med på Julaftens midnattsgudstjeneste der mange ganger. I noen år gikk Marthe og jeg dit på julaften ved midnattstider for å finne roen etter alle gavene, maten og maset.

Kirkerommet kan gi etterlengtet ro til både troende og vantro.

Hymne til Josef
Den unge Maria vandret

en gang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kan hende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm

den hellige Josef av Jorden.
(Inger Hagerup)

josefstort.jpg

16 responses to “Den hellige Josef av Jorden

  1. Så fint innlegg kjære du. Nordahl Grieg har jo også et josefdikt, men det er jo litt dystrere enn Inger Hagerup sitt. Kanskje fordi han selv ikke regnet seg som troende? Selv om jeg av og til får følelsen av at å være ateist på 30-tallet dreide seg mindre om følelser og mer om politikk enn for oss idag. Mn siden jeg ikke levde på 30-tallet skal jeg kanskje ikke uttale meg.

    Det var da noen nonner igjen da jeg var liten, -om bare noen få. De hadde en liten hund, og det pleier man kanskje ikke å ha når man er ung nonne-i-arbeid. De hadde en fast hundelufterute langs elva og nede på toldbodplassen.

    Marthe

  2. Tak for en god tur i kirken.
    Jo, ham Joseph var en god og tolerant mand; hvis han og Maria altså ikke vidste et eller andet.
    Ikke alt skrives ned.

  3. Det var en meget smuk fortælling. Jeg synes, det er spændende at høre om din barndom. Og du er gavmild med billeder – så det var en ren fornøjelse at være turist for et øjeblik i din by, Hege!

  4. Ja, visst var det nonner da du var liten, Marthe. Det var på slutten av nonnenes pensjonistperiode. Nå som jeg skriver selv forundres jeg over at lokalavisa vår ikke har og har hatt flere artikler om spennende mennesker som lever her – nonnene for eksempel. Men jeg husker at det var en stor lørdagsartikkel om dem en gang. Jeg tror det var da den siste døde. Kanskje helt i begynnelsen av 1990-tallet.

    Jeg regner med at de fleste par har hemmeligheter de ikke skriver ned, Farmer. Men siden jomfrufødselen og akkurat dette farskapet er så viktig for denne religionen, så må jeg forutse at det er som det står. For meg er det ikke så viktig. Jeg tror ikke på noen Gud, men jeg synes mange av fortellingene er Bibelen er flotte. Kristendommen i seg selv er også en varm religion, så der har vi jo alle noe å hente.

    Det var hyggelig at du likte fortellingen, Madame. Og velkommen til Fredrikstad en eller annen gang.

  5. Ja, for de må ha vært borte etter at Ink begynte å bli menneske. For han hadde vært på oslotur for et par år siden, og kom hjem og fortalte om den surrealistiske opplevelsen å se en turistbuss full av nonner på tur.

    Fin post forresten, jeg humret opptil flere steder mens jeg satt og leste.

    Jeg poster det forresten likevel jeg, nordahl grieg altså.

    Josef
    Den er ikke endnu våknet til dag,
    den lille søvnige by,
    men Josef står ved sin flittige sag
    i det livsalige gry.

    Hans hjerte nynner en munter sang
    – Josef skal giftes i år –
    og derfor synger han dagen lang
    mens sagen og høvlen går.

    Og Josef blir kold av et lykkelig gys,
    da døren blir åpnet med ett,
    mens stjernene blegner for morgenens lys,
    som blusser mot Nazareth.

    Det er Maria! Og Josef er
    et eneste skinnende smil,
    lar sagen stå dirrende fast og ler:
    Ja nu kan den ta sig en hvil!

    Men kvinden står blek mot den lukkede dør
    og nøler med at gå ind,
    og hvor er de smil og de kjærtegn fra før,
    som blomstret fra hendes sind?

    Hvad er det Maria? Hvad er der vel hendt?
    Du er så forandret og rar.
    Josef stirrer bekymringsfuldt spændt:
    Jeg ber dig Maria – svar!

    Så taler hans kvinde med mange ord
    om himmelske syner hun så.
    Josef læner sig tungt til sit bord,
    og intet kan han forstå.

    Der sitter hans kvinde, bøiet og skjøn,
    i morgenens gyldne glans.
    En røst har fortalt hun skal føde en søn,
    en søn som ikke er hans?

    Men så går han pludselig frem et skridt
    i gulvets knitrende spån.
    Det godslige ansigt er hårdt og hvidt,
    og stemmen er ond av hån:

    Du lyver Maria; jeg vet hvad det er.
    Din uskyld stod altså for fald.
    Jeg vil ikke høre, si ikke mer!
    Jeg tror at forstå hvad jeg skal.

    Men ut av mit hus, og kom aldrig igjen!
    – Og Josef løfter sin hånd,
    og peker mot døren: gå til din ven,
    din elsker, den Hellige Ånd.

    Men kvinden sitter i solstripens skin,
    i stille rørende tro,
    og langsomt våkner i Josefs sind
    mindene mellem de to.

    Og han som stod der så streng og stiv
    blir næsten barmhjertig og mild:
    Du som jeg elsker mer enn mit liv,
    hvorledes gik dette til?

    Jeg kan ikke fatte hvad du har mødt,
    du var så uskyldig og ren.
    Men vær ikke ræd, jeg blev ikke født
    til at kaste den første sten.

    Du var den svake, men nævn mig dog ham
    hvis glæde var bare at ta.
    Den fattige hadde et eneste lam
    og det fik jeg ikke ha.

    Din dunkle fortælling er svær at forstå,
    jeg er en enfoldig mand,
    det budskap du hørte, de syner du så
    er over min ringe forstand.

    Men selv om du også fik tusene bud,
    så er der én ting jeg vet:
    At ingen har lov, om mand eller gud,
    at krænke min kjærlighet.

    Og selv om verden bør frelses helst
    av ham som har dårlig den skapt,
    så har ikke verden lov at bli frelst,
    når verden for mig går tapt.

    Jeg vet det Maria – jeg bøier mig snart
    for smertens bøn i dit blik.
    Men endnu ser jeg så bitterlig klart
    den sorg og den dom jeg fik.
    – – – –
    Utenfor glødet den knugende dag
    over en ørken av ler.
    Josef grep atter sin flittige sag,
    men Josef sang ikke mer.

  6. Tak for den skønne beretning om kirkerne i din by. Jeg kunne nu bedste lide den ældste katolske kirke – den er noget særlig – jeg kunne næsten mærke duften, da du beskrev den. Idag ligger der en kirke tæt på hvor jeg bor og når den ringer så ved man hvad klokken er, som du skriver. Jeg selv er født på sct. Josefes hospital i København – så det var sjovt med din fortælling. Som du er jeg ikke orienteret mod et kirkessamfund, men jeg elsker de religiøse fortællinger og kommer ofte i de kirkelige huse.

  7. Tilbaketråkk: Les en poetisk kommentar « Livet leker

  8. ÅÅÅ tusen takk Hege for den flotte historiske fortelling fra Fredrikstad og kirkene! Jeg kjenner dem jo men ikke historien bak så takk skal du ha! Jeg fikk faktisk MAren på St. Josef i 1986 som en av de siste barna der før den nye fødeavdelingen ble opprettet. Jeg husker spesielt doene og var glad det nye skulle åpnes..
    Jeg går faktisk også i kirker når jeg er på tur! I går var jeg i det stille rom i sjømannskirken og jeg skal ikke nekte for at en tenker jo litt i min situasjon, men jeg sendte noen tanker til venner som har gått bort og så meg litt rundt og tenkte at litt helligdom kan vel ikke skade noen.. Diktet om Josef var nydelig!

  9. Fant veien hit via Theme Melcks post om katolisisme, og må bare si at dette var en flott og interessant post. 🙂

  10. Takk for det, Spectatia, og velkommen hit. Og nå har jeg tatt en liten titt hos deg. Så vet jeg hvor jeg skal gå om jeg råker opp for lesestoff.

  11. Flott innlegg 🙂
    Jeg tilhører st. Birgitta menighet i Fredrikstad selv (ungdoms/ministrantlaget), og likte utrolig godt det du skrev her! God skildring av den kristne tro, og også det fellesskapet den innebærer 🙂
    Fikk sjokk da jeg søkte, og bare fant bilde av kirken jeg går i osv! Det var utrolig moro!

  12. Velkommen hit, Ida. Hvis du er ministrant i St Birgitta, så har vi nok felles kjente.

  13. Jeg går også i St. Birgitta, og synes dette var flott lesning og kjempefine bilder:)
    Kanskje du tar turen flere ganger utenom julen også ?:)

  14. Det gjør jeg nok neppe, Damaris, – med mindre jeg har et ærend. Men dere har en flott kirke. Forresten, – er den helt ferdig? Jeg er litt sliten i dag, så jeg husker ikke helt hvor vinduet er – på vegg eller i tak, – men er det ikke et vindu som skriker etter et glassmaleri?

  15. Tilbaketråkk: En formiddag i Las Palmas | Livet leker

  16. Tilbaketråkk: Sykehuset en saga blott | Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s