Den hellige Josef av Jorden

Barndomshjemmet mitt ligger midt i skjæringpunktet mellom tre av kirkene i byen: Domkirken, Metodistkirken og Den katolske kirke. Hver søndag drønnet kirkeklokkene fra tre kanter, den ene sterkere enn den andre – og dem vi hørte aller best var klokkene i Domkirken, for den lå nærmest. Det er nesten rart at jeg altid har bevart min trygge ikke-tro så omringet som jeg var av kristentro.

Lyden jeg likte aller best var lyden fra Den katolske, St Birgitta-kirken. Den lå veldig nær huset vårt, og den vesle tømmerkirken var det første jeg så utenfor vinduet når jeg kom ut på kjøkkenet om morgenen. Den gangen var den brunbeiset, og jeg syntes den lignet ei fjellhytte.

Da jeg var barn kunne jeg alle messetidene utenat, for den skjøre lyden fra den lille klokka fortalte oss når det var tid for gudstjeneste. Vi brukte klokkeklangen til å orientere oss i tiden,  -når vi skulle hjem om kvelden, når det var nesten natt osv.

Tok vi et titt bort mot kirken mens klokka ringte,  kunne vi også se nonnene som svevde et par centimeter over asfalten. Da jeg var liten var det mange av dem, – en hel liten hær av sortkledde, små søyler som beveget seg raskt og lydløst mot kirkedøren. Senere ble det færre og færre av dem.

Den katolske kirken ble bygget på slutten av 1890-tallet for den katolske menigheten i Fredrikstad. Pappas bestefar var faktisk med på å bygge den. I dag er kirken malt i en sterk rødfarge med hvite endestykker. Så strengt som det er med fargevalg på bygninger som er en del av kulturarven vår, så synes jeg det er rart at de nye eierne, Sjømannsforeningen, har fått lov til å forandre fargen på kirken.

De fleste nonnene hadde sitt arbeide på sykehuset, – St Josephs hospital, som lå tett inntil kirken. I min tid lå i hvert fall sykehuset tett inntil kirken, men når man vet hvilken del av sykehuset som er den eldste, og hvilken som er den nyeste, så ser man at det nok har vært noe mellom kirken og hospitalet, en eldre bygning, men det var før min tid.

At sykehuset het St Josephs hospital føltes veldig naturlig for meg. Det er ikke mange menn som Josef i verdenshistorien, – en ung forlovet mann som vet at hans kjære er gravid, selv om han ikke har kjent henne. Likevel gifter han seg med henne og tar omsorg for barnet. Flott kar, Josef, – og gjenkjennelig for meg. Min far er også en ekte Josef.

Da jeg var liten og gikk forbi sykehuset, måtte jeg alltid kikke opp på Josef med det lille Jesusbarnet på armen. Han sto og passet på meg der oppe, rett over vinduet der jeg ble født. Jeg håper han får beholde sin plass der oppe på sykehusveggen. Han har mye å lære oss om omsorg.

Jeg husker mange av søstrene, og hadde jeg møtt dem i dag, så ville vi nok hilst på hverandre. Likevel har navnene gått tapt, – med ett unntak. Søster Marcia kan vi navnet på. Det var nemlig hun som sto ved fotenden av fødesengen da vi kom til verden, og det er ikke få nye Fredrikstadborgere hun har ønsket velkommen til verden med et velrettet klask i rumpa.

Da min svigerfar var nyutdannet lege, arbeidet han en periode på St Josephs hospital. Han kunne fortelle det alle andre i Fredrikstad også visste: det sto respekt av nonnene. Der var det ikke noe slinger i valsen. De arbeidet på sykehuset tidlig og sent, bare motivert av omtanke for sine medmennesker og Vår Herre. Men de var strenge, og aldri redde for å fortelle hvor skapet skulle stå. Og et skap hadde de. Et skap med Cognac. Det ble låst opp når noe særskilt skulle feires, – eller når noen rett og slett trengte et glass. Så enkelt var det. Og min svigerfar fortalte om en gang da han og en kollega ble tilbudt en skjenk etter en forferdelig arbeidsdag under polioepidemien. Min svigerfar takket ja, – mens hans kollega noe misbilligende sa: Nei, takk, – jeg er avholdsmann. Nonnen som serverte cognacen var ikke fornøyd med svaret hans: Det holder å si nei takk! sa søster.

Under krigen fikk sykehuset hjelp av mann fra den katolske menigheten. Han hadde laget et praktisk apparat som kunne utvinne sølvet fra brukt fiksersalt fra røntgenapparatet. Dette sølvet ble solgt til gullsmedene, og pengene ble brukt til å kjøpe bedre kost til pasientene fra omkringliggende gårder. Var det noen som sa at nonnene handlet på svartebørs?

For oss barna som vokste opp i nærmiljøet, var både nonnene og kirken viktige ingredienser i hverdagslivet. Kirken var åpen døgnet rundt den gangen, og om vinteren tok vi barna ofte en pause i leken for å varme oss inne i kirken. Nonnene hadde lært oss hvordan vi skulle korse oss med vievann, og det gjorde vi selvfølgelig alltid når vi gikk inn. Jeg kan ennå fornemme stemningen: Det er mørk vinterkveld, og vi er ute og leker i snøen. Så går vi inn i den halvmørke kirken. Til høyre i kirkerommet henger en liten bøtte på en krok, ei lita hamra kobberbøtte. Så stikker vi tre fingre ned i bøtta og korser oss med det hellige vannet.

Inne i kirken luktet det helt spesielt, nesten som i ei tømmerhytte på fjellet, men røklukta vi kjente var nok fra røkelse og ikke en peis. Det var alltid dempet belysning der inne, men ikke så mørkt at vi ikke kunne se de vakre honningfargede tredørene med utskjæringer.

Etterpå kunne vi sette oss på benkene, stille og rolig. Jeg kan ikke huske at vi noen gang gjorde noe ulovlig der inne. Men det er klart, – hvis det er ulovlig å leke gjemsel i en kirke, så gjorde vi det. Vi lekte noe som het kvartalsgjemsel, og da var det bare lov til å gjemme seg innenfor et t av byens kvartaler. Vi valgte alltid det kvartalet der kirken og hospitalet lå, for så kunne vi gjemme oss innendørs, – også i kirken.

Nonner har som kjent ikke mange barn selv, og for noen av dem var det sikkert et savn. Savnet øste de ut over pasientene – og oss barna i nabolaget. Min venninne og jeg gikk en periode på sykebesøk til min venninnes farmor. Vi gikk hver dag, og noen ganger to ganger om dagen. Nå kan vi muligens ha vært motivert av at denne farmoren hadde en besøksbok hun skrev i, – og når vi hadde fått et visst antall besøk skrevet opp i boken, fikk vi fem kroner hver. Det var lettjente penger når sykehuset lå to hus hjemmefra.

En formiddag kom vi dit i øsende regnvær. Vi hadde ikke før kommet over dørstokken, før to av nonnene hev seg over våre dryppvåte kropper.  Det hjalp ikke at vi forsikret om at vi bodde rundt hjørnet og kunne skifte hjemme. Først kom frottehåndklærne fram. Håret ble frottert, og vi ble tørket og stelt med. Så måtte vi ha mat: Julekake med rosiner og sukat, og tykt med smør på. Det aller verste jeg visste. Men man sa ikke nei til en St Birgittasøster. Det gjorde man bare ikke! Denne dagen hadde det blitt dessert til overs på sykehuset, og den skulle vi ha. Da vi gikk hjem etterpå, var vi enige om at vi nok hadde vært de eneste på sykehuset som hadde spist opp desserten sin den dagen. Det var en rosa, skjelvende fromasj laget på surmelk.

I gamle dager bodde nonnene på sykehuset. Senere flyttet de til et flott granitthus nede ved elven.

Huset hadde tidligere vært boligen til en av byens store sønner, Bjarne Aas. Fra haven kunne man se over til Isegran der han en gang drev sitt båtbyggeri. Dette huset var nok mer en pensjonistbolig for nonnene. Utover på 1970-tallet da fylket overtok og sykehusdriften ble omorganisert sluttet de å arbeide på sykehuset. Det var ikke lenger et katolsk sykehus, men en del av det gigantiske sykehuset for hele Østfold som vokste opp rundt St Josephs hospital. Så vidt jeg husker, var det sånn at de nonnene som ville fikk lov til å tilbringe pensjonisttilværelsen i Fredrikstad i det store gamle huset, og jeg kan huske da dødsannonsen til den sist av søstrene sto i avisen, men jeg husker ikke når det var.

Nå er prestegården brun og nyoppusset. Da jeg var liten var den okergul. Inne var jeg bare et par ganger, en gang for å leke med en kasse med utkledningstøy som nonnene hadde der inne. Jeg kan ikke huske hvem var prest der på 1960-tallet. Men han som kom i 1971 husker jeg veldig godt. Han het Pater van Vugt. Vi barna kalte ham bare Pater. Han var en liten, vennlig og forsiktig mann som ofte pratet med oss barna. Min mor hadde fortalt meg om livet til nonnene og presten, og jeg fikk inntrykk av at de hadde sagt nei til alle livets gleder for å ofre seg for andre. Stakkar dem, tenkte jeg. Men en dag sto jeg bak Pater i køen i vår lokale dagligvareforretning på den andre siden av kirkeparken. Han kjøpte øl og kjeks, – min yndlingskjeks til og med. Jeg ble veldig lettet. Så sa han vel ikke nei takk til alle livets gleder, tenkte jeg.

Fra 1990 har Sjømannsforeningen i Fredrikstad eid bygningen. Det føles litt merkelig for meg. Jeg har alltid vært glad i kirker og den roen de gir, og da er det merkelig at min gamle kirke nå brukes til møter, fest og moro. Jeg lurer på hva nonnene ville tenkt om de så det.

Litt lenger nede i gata ligger den nye katolske kirken. Den er mye større og ganske flott. Her er det både kirke, et lite kapell, menighetssenter og prestebolig. Det innelukkede gårdsrommet minner meg om et kloster. Kirkerommet er vakkert og imponerende. Det er en ganske stor katolsk menighet her i byen, og jeg har inntrykk av at kirken blir flittig besøkt.

Noen av oss vantro er også frekke nok til å snike oss med en gang i blant. Selv har jeg vært med på Julaftens midnattsgudstjeneste der mange ganger. I noen år gikk datter Marthe og jeg dit på julaften ved midnattstider for å finne roen etter alle gavene, maten og maset.

Kirkerommet kan gi etterlengtet ro til både troende og vantro, og Josef kan være et ideal for oss alle.

Hymne til Josef
Den unge Maria vandret

en gang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støttet av Josefs arm.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kan hende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm

den hellige Josef av Jorden.
(Inger Hagerup)