Daily Archives: 21.10.07

Hege og den store fasanjakten

Det er berammet viltselskap her i huset et stykke ut i november. Målet var å få tak i rådyr, og jeg hadde allerede store planer om å smiske meg innpå en kjøtthandler rett over grensa til Sverige. Vi elsker rådyr, og da min svigerfar levde, var det aldri noe problem med tilgangen. Nå blir det heller sjelden. Thv har en gang vært med på et rådyrlag, men det kostet mer enn det smakte. Ikke penger, men tid. Han vil så gjerne gå på jakt, men da han hadde stått opp midt på natten for å sitte på post i et par – tre sesonger, uten å få et dyr, – sluttet han. Vi fikk kjøtt, men det var alltid noen andre som hadde skutt det. Det var egentlig jeg som sluttet for ham. Det var lang kjøring, og etter noen sesonger, spurte jeg om han ikke heller kunne tilbringe lørdag morgen og formiddag sammen med meg og ungene. Han protesterte ikke. Her var det enten eller, og han kunne ikke møte opp bare en gang i blant. Hadde vi bodd nærmere skog og vilt og jaktterreng, er det ikke tvil om at han ville brukt fritiden sin til det samme som hans far gjorde. Han har mange gode jaktminner fra sin barndom og ungdom.

Men så var det altså dette viltselskapet. Sist uke gikk jeg på fasanjakt, og for en fangst. Jeg krøp mot Meny, smøg  meg i retning frysedisken og så var det bare å plukke viltet. Tretten fasaner havnet i kurven. Jaktkort hadde jeg ikke, bare Visakort, og det fungerte bra ved utgangen.

fasan.jpg

Nå ligger de der i fryseren og bare venter på å få gjøre nytte. Det vil si, .- tolv fasaner ligger oppmarsjert i fryseren. Den trettende ligger i vår mage. Vi hadde aldri verken spist eller tilberedt fasaner før, så vi valgte å kjøre en testmiddag i dag. Jeg har spurt Farmer til råds, og ellers valgte jeg å gjøre som vi gjør med ryper: Fasanen ble riktig nok delt i fire (den var stor), brunet i meierismør, småkokt i melk og vann og så tatt opp. Kraften ble supergod, og sammen med litt fløte, ripsgele og gjetost ble det en fantastisk viltsaus.

frosbe.jpg

Sånn er det nesten alltid når man spiser vilt: Sausen er en drøm. Det var den altså her også. Kjøttet var vi ikke fullt så fornøyde med. Jeg lot det småsyde i nesten en time, 50 minutter sto det på den Internettoppskriften jeg brukte. Det var litt for kort tid. Så vet jeg det til neste gang. Og det er jo noe av poenget med en testmiddag, man skal unngå fadesene når det virkelig gjelder. Jeg har nå bestemt meg for å skjære ut bryststykkene. Så ser det mere delikat ut på tallerkenen, og gjestene slipper å sloss med store brystben. I andre servering legger jeg opp resten av bryststykkene og lårene. Vi har mat nok, for i kokeboka står det at en fasan rekker til mellom to og fire personer. Jeg har en fugl til hver!!! Så blir det restemiddag med mormor på søndag. Dessuten hadde ikke Thv og jeg noe problem med å spise en halv fasan til middag i dag, og et par av de mennene som kommer forsyner seg alltid rikelig.

Så var det smaken. Det var godt, – ingen tvil om det. En mild og god kjøttsmak. Men det er noe som ikke innfrir. Nå må jeg først be alle utenlandske gjester om å ikke bli fornærmet, men når vi spiser utenlandsk vilt, så blir vi ofte litt skuffet. Jeg vet ikke hva det kommer av. Det kan selvfølgelig handle om at smaken er ny og annerledes enn det vi er vant til, men jeg regner med at det heller handler om beite og om hva disse dyrene spiser. Det samme gjelder nemlig for norsk lammekjøtt, selv om det altså ikke er vilt. Våre sauer går som kjent på fjellbeite store deler av sommeren. Når vi spiser dem, smaker de som vilt. De smaker av lyng og ener og ullvotter. De smaker som de lukter, og når vi får riktig velsmakende lammekjøtt, sier alltid Thv: Den breka, dere! Og sånn er det med alt norsk vilt, både fugl og storvilt. Åpner du en norsk rype, så er du på fjellet. Jeg tror jeg kunne spise innmaten, sånn som inuittene gjorde. Det lukter friskt og godt av krekling, ener og lyng. Da jeg delte disse engelske fuglene luktet de friskt og godt, men de luktet verken av fjell eller skog. Jeg tror likevel at de har levd i naturen, for i min porsjon fant jeg to små blyhagl (US nr 6, som min mann var så elskverdig å informere meg om). Det tyder på at fuglene ikke er slaktet på en fasanfarm og har levd på kjøpefor?

hagl.jpg

Listen over godt vilt er lang, og alle som har smakt norsk rådyr vet hva jeg snakker om. Nå skal det sies at jeg aldri har spist annet rådyr enn norsk og svensk, og jeg kan ta feil. Det har jeg gjort før. Men det mørke rådyrkjøttet smaker kraftig av vill natur, og det er akkurat det jeg savnet hos disse fasanene. De smaker ikke kraftig og nok av skog eller fjell. Det er nettopp denne intense og konsentrerte smaken jeg forbinder med viltkjøtt.

Men altså – det var godt. Kjempegodt! Og jeg er helt sikker på at gjestene våre blir fornøyde. Om ikke annet fordi det er nytt og spennende. Riktig nok har vi fasaner i Norge også. Thv ser ofte fasaner når han kjører på jobb, men det er likevel ikke et vanlig spise. Det er nok helst bønder som har eget terreng som spiser selvskutt fugl.

Ikke si det til fasanene, de kunne bli såret, – men neste år tror jeg det blir rype eller rådyr.