Jeg savner Skavlan

Jeg hører til den store gruppen middelaldrende mennesker som liker å se Gullrekka på TV på fredagskveldene. Hovedmålet er ikke fjernsynsprogrammene, men å få innholdsrik hvile. Når fredagen kommer er vi slitne, og behovet for å sitte stille uten plikter og arbeid er stort.

Lørdag er vi igjen fit for fight, – vi er ikke helt utgått ennå 🙂

Skavlan fikk mye kritikk den siste tida han var på lufta, – og det var kanskje berettiget: lite fornyelse, de samme gjestene, utgått på dato. Mulig det, men jeg likte Skavlan, jeg. Han skapte et talkshow som virket involverende. Gjestene han inviterte var veldig forskjellige. Når vi satt og så på, fikk vi en følelse av at vi kikket inn vinduet hos noen som satt og sosialiserte. Vi var en del av selskapet, men heldigvis uten forpliktelse til å bidra. Skavlans gutteaktige iver, som virket ivrig og oppriktig, ga det hele et avslappet preg.

Det er mulig han inviterte mange av de samme gjestene, men jeg liker å være sammen med folk jeg kjenner og liker. Og de han inviterte var forskjellige typer mennesker med ulike funksjoner både i det norske samfunnet og i verdenssamfunnet. Det ble en dynamikk, noen ganger heftig, andre ganger mer slapp, – men en dynamikk, og den gode samtalen dukket opp rett som det var. Og for noen folk han fikk med seg!

Jeg koste meg med Skavlan.

Grosvold er en fantastisk programleder. Det har jeg alltid ment. En av favorittene mine, faktisk. Fredagsprogrammet hennes liker jeg ikke særlig godt. Hun har selvfølgelig valgt en annen presentasjonsform enn Skavlan, det måtte hun vel. Men den formen engasjerer meg ikke. Skavlan lot gjestene prate, diskutere og krangle seg imellom. Grosvold er mye mer kontrollerende. Hun presenterer gjestene sine en for en, nesten som i et amerikansk talk show, og formen der hun sitter bak et skrivebord er også veldig amerikansk. Det er språket hennes også, særlig når hun intervjuer noe på engelsk. Klisjeene står i kø: We are thrilled to have you here. Oh, I was so scared you would leave us og sånt pjatt.

Der Skavlan trommet sammen en haug med folk rundt bordet, trangt og intimt, nøyer hun seg ofte med en gjest om gangen, og når hun en sjelden gang lar gjester sitte over til neste innslag, så er det ikke noen link mellom dem. De tenner ikke på hverandre, kaster ikke ball med hverandre. Akkurat som Skavlan får Grosvold gjenstene til å føle seg hjemme i hennes selskap. Problemet er at de ikke føler seg hjemme i hverandres selskap. Dynamikken uteblir. Hvorfor vet jeg ikke. Men jeg ser at hun ikke stoler på gjestene. Hun må ha kontrollen selv, og våger ike slippe dem løs på hverandre sånn som Skavlan gjorde. Men jeg kan ta feil. Jeg kan lite om talkshowpsykologi. Jeg bare vet hva jeg ser. Den sterke programlederkontrollen er en side av det. Kanskje er hun også for snill, for forsiktig, for lite kreativ, for lite gæærn!

Alt dette hadde Skavlan mye av.

Jeg savner Skavlan!

Sirkusbarn

Vi har hatt et fantastisk vær de siste dagene. Solen skinner, og det er så varmt at vi lar ytterjakkene bli hengende inne når vi går ut om ettermiddagen. C og M ville nesten ikke inn fra hagen da vi skulle spise middag.

Når vi er ute og solen skinner, så føles det som på en kjølig vår- eller sommerdag. Men bildene jeg tar sladrer om høst. Det er noe med den dype fargen på sollyset og de lange skyggene. Men blomstene sladrer ikke. De leker juli der de står og strekker seg mot det sparsomme lyset.

Den varme høstsolen er deilig, men den kan ikke varme bort vinteren som kommer. Snart er det mørkt og lite hyggelig å være ute om ettermiddagen. Vi må benytte den siste rest av sommerhalvåret før det er for sent.

Av sted til lekeplassen!

Ett lekestativ er nok til å aktivisere to barn i lang, lang tid. Hvordan kan de ha så vanvittig mye energi så sent på ettermiddagen? M hadde til og med vært på lang tur i skogen med barnehagen. Men etter litt middag var de begge fit for fight igjen. Det er nok av utfordringer, og forberedelsene til et hopp er både omstendelige og nervepirrende. Tør han?

Og det er flere som kan hoppe. Det bør ikke alltid være de store høydene som avgjør vanskegraden. Her handler det mer om stil.

Det er utfordrende å være yngst, for så må man alltid strekke seg for å nå opp til det den eldste klarer. Her handler det om å komme opp til toppen uten å bruke noe så tradisjonelt som en trapp. Og er det for høyt til å hoppe, så kan man ake.

Aking er lett!

Dette er verre. Som å henge i trapesen under taket på sirkus. Applaus takk!!!