Ensomt hus igjen

Jakten på Abandoned places har satt seg på hjernen min. Enten vi er ute på en lengre reise eller bare på søndagstur, så har jeg øynene åpne for å se om jeg kan finne et forlatt hus av et eller annet slag.

Denne gangen ble det et bolighus. Vi fant det på vei hjemover fra turen til fjellet i helgen.

Huset er et gammelt tømmerhus, og det ligger klistret inntil veien. Først tenkte jeg at det kunne være grunnen til at ingen vil bo der, – men det blir jo bare tull. Det kryr av velstelte hus som ligger og sutter på veikanten langs denne veistrekningen. Det må være en annen grunn.

Selv om det ikke ser så verst ut utvendig, er huset uansett ikke beboelig sånn som det står nå. På baksiden hadde uthusbygningene nærmest falt sammen, og veien inn til huset var helt gjengrodd. Likevel var det ikke vanskelig å se at det en gang har hatt en fantastisk beliggenhet med utsikt ned til vannet og over mot fjellet.

Huset er bygd av tømmer, og atter en gang kunne vi konstatere at godt treverk tåler det meste. Der hvor det var god lufting og vann ikke har mulighet til å samle seg, var tømmerveggene fortsatt i god stand. På taket var det lagt bølgeblikk, men rester av takskifer som lå strødd rundt fortalte en annen historie om hvordan taket en gang har vært.

Det var vanskelig å komme til rundt huset, for både grantrær og løvtrær hadde vokst seg alt for store helt inntil husveggen. Røttene har nok gjort sitt med grunnmuren, og huset var skjevt og skakt.

Det forundrer meg at dørene så ofte er åpne på disse tomme husene, – og det ser ikke ut som om det har vært innbrudd. De er bare ikke låst. Her var kjellerdøra den første uåpnede døra vi møtte. Jeg kikket innenfor med den samme litt snikende, ekle følelsen jeg får av å være i et hus som ingen bor i. Jeg har ingen følelse av at jeg gjør noe galt. Så lenge jeg ikke rører noe og lukker dørene igjen så godt det lar seg gjøre, så synes jeg dette er greit. Men jeg har nok sett litt mange krimfilmer. Jeg er rett og slett litt redd for at noe jeg helst ikke vil se skal møte meg der inne. Men sånn var det heldigvis ikke. Denne gangen fant jeg en kjeller med de vanlige etterlatenskapene: Litt isolasjon, en zinkbalje, en vinballong, restene etter en gammel vedovn og andre ting som var blitt kassert av dem som sist bodde i huset.

Foran huset var det en flott veranda. Den hadde nydelig forseggjort listverk og tok seg godt ut. Verandaen viser at dette huset ikke bare er bygd for at man skal bo i det. Her er det lagt ned mye kjærlighet og hardt arbeid i å få det vakkert. Dessverre var verandaen i veldig dårlig stand, og det var en risikosport å gå opp trappene. Fra verandaen gikk den eneste trappa opp til andre etasje, og den våget vi rett og slett ikke gå opp. Jeg angrer litt på det nå, for så fikk jeg aldri se hvordan det så ut der oppe. Når man ser huset på avstand, er det lett å se at denne utvendige trappa er satt opp etter at huset ble bygd. I dag er det ingen adkomstmulighet til andre etasje inne i huset.

Fortsatt sto det havemøbler på verandaen, og under taket hang lykter som skulle lyse opp myke sommerkvelder. Selv om verandaen var i en dårlig forfatning, gjorde både huset og alle gjenstandene som sto over alt det lett å visualisere hvordan det må ha vært en gang for ikke så veldig lenge siden.

To gamle vedkasser var også plassert på verandaen, og da jeg åpnet den ene, kunne jeg se at i hvert fall noen har funnet glede av å bygge og bo i det gamle huset.

Også hoveddøren i huset sto åpen. Den hadde dessverre ikke blitt lukket skikkelig sist noen var der, og nå hadde den slått seg og det var umulig å få den helt igjen. Det er et trist faktum som vil være med på å framskynde forfallet.

Da jeg gikk inn, kom jeg først inn i kjøkkenet, og jeg nøyde meg med å stå der rett innenfor dørstokken. Huset var fullt møblert med gardiner og plastblomster i vinduene. Det så rett og slett hyggelig ut. Vedkomfyren sto klar til å fyres opp, og både kjøkkenbord og slagbenk var på plass. Slagbenken var av det slaget veldig mange mennesker drømmer om å få tak i til kjøkkenet sitt. I skapene var det både glass og kjeler. Alt var som om det når som helst kunne komme noen og invitere oss på en kopp kaffe mens de unnskyldte rotet.

Vedkomfyren vitnet om at huset ikke akkurat har vært modernisert, og det samme gjorde den primitive vannpumpa. Men det var i hvert fall innlagt vann og strøm.

Jeg blir litt rørt av alle de små detaljene som minner om at noen har bodd her. Legg for eksempel merke til feiebrettet og kosten som henger til venstre for utslagsvasken og den fine lekebilen på benken. Mon tro om noen savner den.

I likhet med andre hus vi har vært i, så det også her ut som om noen akkurat hadde forlatt åstedet. På benken sto en tannbørste i et glass sammen med en tannkremtube og en flaske munnskyllevann. En kalender fra en kolonialforretning var fra 1996. Kanskje var det da siste beboer gikk ut og lukket døren etter seg med nypussede tenner. Det er ikke lenge siden, men hvis han som eide lekebilen var seks år den gangen, så er han jo faktisk 17 år nå.

Når vi er på sånne steder, så går praten alltid som om vi nettopp har kjøpt huset. Vi legger planer for hvordan vi skal sette i gang arbeidet: Vi får vel først rydde veien, så det går an å komme inn med bil, sette opp den gamle grinda, hogge alle de store viltvoksende trærne, …..

Så setter vi oss inn i bilen og kjører av sted. Neste gang vi passerer gir vi bare huset et lite blikk mens vi minnes den gangen i 2007 da vi stoppet for å ta bilder.

Takk for titten.