Hurra, – Internett

Så er vi på fjellet, og alt er godt. Sykehuset fant ikke noe farlig, tvert om , – og da kan man senke skuldrene.

Og så er det Internett her! Tenk det!!! Midt oppe på Golsfjellet har vi strålende trådløst bredbåndsnettverk. Det går framover.

Jeg burde være glad, men

jeg er det ikke. På sånne dager burde man kanskje holde kjeft, eller i det minste holde seg langt unna Bloggland. Det klarer jeg heller ikke.

Det er fredag, og det er jo ellers min yndlingsdag. Om noen få minutter setter jeg meg i bilen sammen med min kjære, og så kjører vi til fjells sammen med mange andre mennesker. Vi er invitert av et usedvanlig hyggelig par, og en tradisjonsrik og morsom fjelltur sammen med gode venner og bekjente står for døren.

Sånn så det ut da vi var der i fjor på denne tiden:

Det hjelper ikke. Jeg er ikke glad. Hvorfor vet jeg ikke helt. En i min nære familie skal på sykehuset for å ta noen prøver i dag. Mest sannsynlig er det ikke noe farlig, men det gnager meg. I går rygget Henrik inn i en dyr drosje der oppe i Trondheim, en Mercedes. Egenandelen på forsikringen hans er på 6000 kroner. Penger som vil gjøre et vanvittig jafs av hans magre sparekonto. Som student har han en inntekt på omkring 6000 kroner i måneden i studielån og stipender. Denne egenandelen vil svi.

Men sånt skjer. Det er ingen tragedie, og gutten er uskadet. Likevel gnager det meg.

Jeg skulle av og til ønske at jeg hadde litt tykkere skall. Så ville jeg kanskje ikke ta alt som skjer med familien så voldsomt inn over meg. Både store og små hendelser gnager meg i dagesvis, – for ikke å snakke om i nattesvis. Jeg kan ikke hjelpe for det, selv om jeg synes det er puslete av meg å sutre. Jeg har jo egentlig ingen ting å sutre for.

Bort med det, og så: Til fjells!