I dag har vi blitt fotografert. Det blir vi hvert år, lærere og elever. Bildene skal brukes i skolekatalogen som kommer senere i høst. For mange er den et kjært minne. Nå i tiende klasse blir det tatt mer enn klassebilde. Hver eneste elev skal ha sitt portrettfotografi. Sånt tar tid. Nærmere bestemt tok det to timer, to engelsktimer.
Elevene skulle vært filmet før de ble fotografert i dag. De var et syn, og det hele utviklet seg til et drama. Dette er viktig, må vite, og alt skal stemme. De løper inn og ut fra toilettene for å sjekke at sminken og hårvoksen sitter som den skal. Noen var helt på gråten fordi alt gikk så fort for seg, og de var ikke fornøyd med looken før de måtte i ilden. For jentene handler det mye om øyensminke.
Det er en hel vitenskap å legge den riktig,og utstyret må være i orden. I fjor ble en av jentene frastjålet sin sminkepung i gymgarederoben, og hun anslo verdien til over 2000 kroner. To tusen kroner!!! Selv har jeg en maskara og en lebestift. Det holder for meg, men så er jeg heller ikke ung og naturlig pen 🙂
Og det handler ikke bare om jentenes øyne, men vel så mye om guttenes hår. Det skal styles på en helt bestemt måte.
Det går nok med anselige mengder voks, men for flere og flere handler det også om å stripe eller farge håret.
Alt har sin tid, og dette er også en fase i livet. Da vi var unge var det helt andre uttrykksformer som gjaldt, men de var like viktige for oss som øyne og hår er for disse ungdommene. Og de aller fleste nøyer seg med bitte litt sminke og sitt eget vakre og uskyldige jeg. Det finnes knapt noen alder hvor vi er vakrere enn når vi er femten år. Hadde de bare kunnet se det selv.
Jeg har sansen for dem alle sammen, både de stæsja og de naturlige. Det er ikke så mange årene siden min egen sønn vandret rundt med en sjarmerende hanekam en Mohawkindianer verdig.
I dag var det altså fotografering. I går var det Verdensdagen for psykisk helse. Den ble markert av oss lærerne med en times samtale om hva psykisk helse er, og informasjon om tilgjengelig hjelpeapparat. Så fikk ungene gratis lunsj. Visst er det viktig. Veldig viktig! Saken er bare den at vi for under en uke snakket om det samme i klassen i forbindelse med en sak noen tok opp. Det er jo sånn skolehverdagen er. Viktige spørsmål dukker opp, og vi legger bort undervisningen en stund for å snakke om det som opptar elevene.
Til fredag får elevene en to timers Hamletforestilling. Fantastisk. Og det kommer mer. I løpet av et år har vi flere teaterforestillinger, både fra profesjonelle og amatører. Noen av dem er relatert til pensum, som Hamlet, andre er mer selvstendige. Visst er det viktig.
Så har skolen sine egne special events. Hos oss har vi grønn dag, blå dag og gul dag; dager hvor vi setter fokus på vekster, vann og energi. Da er ungene ute på alt fra strandturer til besøk på Ingeniørhøyskolen. Vi har idrettdager, skoleovernatting med påfølgende fri dagen etter, turer i skog og mark. Visst er det viktig.
I neste uke skal helsesøstrene ha fire timer med sex- og samlivslære. Visst er det viktig. Men sex og samliv står på læreplanen hos oss i flere fag flere ganger i løpet av ungdomsskolen. Vi kjenner elevene våre, og jeg tror vi gjør en god jobb. Helsesøstrenes program er ikke nødvendigvis knyttet til skolens læreplan og mål, og det betyr at vi likevel bruker tid på å undervise i det samme stoffet. Likevel er så mye sammenfallende at elevene til onsdag vil få gjentatt både fagstoff og filmer som vi allerede har brukt.
Når jeg skriver det sånn, så høres det ut som om jeg beklager all denne flotte aktiviteten, – men det gjør jeg absolutt ikke. Hver for seg er alle disse oppleggene både flotte og viktige, og for noen år siden hadde vi alt for få av dem. Men det begynner å bli enormt mange gode og viktige tilbud: en folkehøyskole som vi presentere et rockeband, en gruppe som vil lære elevene afrikansk dans, Rikskonsertene som som tilbyr flotte konserter og teaterforestillinger. Fordi det meste av det vi tilbys virker både bra og viktig, har skolen en tendens til å si jag takk til det meste. Da jeg i fjor summerte opp hvor mange av klassens norsktimer som hadde gått med til alternativ undervisning, så var det rundt 10%. Og da hadde jeg selvfølgelig ikke regnet med de tilbudene som kommer inn under norskfaget, for eksempel teaterforestillinger. Poenget mitt er at alt dette tar så ekstremt mye tid at det begynner å gå ut over den læreplanen vi faktisk skal følge. Jeg mister litt oversikten over hva som er den pedagogiske begrunnelsen for noe av dette. Hvis ti prosent av timene blir brukt til utenomfaglige ting, så er det uansett mye.
Tenkte bare jeg skulle nevne det.
Livet leker 